Haldis Riskedal (24), Inge Andersland (22) og Gunnar Innerdal (24) setter pris på at DELK - Bergen menighet har en gudstjenesteform som skiller seg fra samtidskulturen.

DE MENER den faste formen er viktig for at ikke også innholdet skal farges av skiftende trender. Ingen av dem er oppvokst i Det Evangelisk-Lutherske Kirkesamfunn (DELK).

- For meg er det helt avgjørende at DELK har en annerledes form, sier Inge Andersland. Han forklarer at han har vært i en prosess fra mer «standard» konservativt kristent ungdomsarbeid til den faste liturgiske formen i bergensmenigheten.

- Jeg kan overhodet ikke tenke meg å gå tilbake. Det som handler om tilbedelse og form, stikker veldig dypt, sier han.

Gunnar Innerdal synes det er godt å høre til en plass som også i uttrykket har forankring i gammel kristen tradisjon.

- Liturgien bærer gjennom ulike tider, mener han.

HALDIS RISKEDAL viser til at mange hevder formen ikke har noeå si for innholdet. Selv har hun bakgrunn i bedehusmiljøet, og hun synes det der er skjedd forandringer de siste årene som probematiserer en slik påstand. Hun mener klassisk forkynnelse om synd og nåde er sjeldnere kost enn før.

- Jeg tror ikke det er tilfeldig at denne utviklingen kan skje hvis man ikke har en fast form.

Andersland legger til at DELK har et forhold til å sette grenser, noe han tror en del ledere i kristne sammenhenger er redde for å gjøre fordi de selv vokste opp med grenser som de opplevde for trange.

- Hender det at dere spør om grensene i DELK kunne vært satt litt annerledes?

- Det finnes ikke noen perfekt menighet, og poenget er ikke tradisjonen, men at det som gjøres begrunnes ut fra Bibelen, sier Riskedal.

Innerdal skyter inn, med henvisning til den lutherske bekjennelsen, at form og farge ikke trenger å være likt alle steder.

- Det viktigste er at man ikke bygger på galt fundament. Liten bevissthet om rett lære kan man også finne på svært liturgisk hold.

- DERE SYNES IKKE at formen gjør det vanskelig å komme inn i DELK for en som er kirkefremmed?

- Å være kristen er å gå på en smal vei. Vi skal ikke lage murer som ikke står der av noen grunn, men gudstjenesten er ikke en misjonsstasjon. Den er en matpause for den som skal leve som kristen, sier Innerdal.

Inge Andersland tilføyer at han håper og tror det foregår misjon gjennom hele uken ved at de som kristne lever ut troen.

JAN BYGSTAD ER PREST i DELK. Han viser til to begreper i Det nye testamente når man snakker om den kristne menighet som motkultur.

- Det første er «hellighet», og det er en vesensdefinisjon av den kristne kirke. Menigheten er utskilt fra verden og innviet til Gud, og adgang til menigheten får vi gjennom troen på Jesus. Det andre begrepet er «verden». Det nye testamente bruker to ord for dette, og det ene betyr egentlig «tidsalder», sier Bygstad.

Han forklarer at DELK i Bergen bevisst har valgt en uttrykksform som er mest mulig klassisk og tidløs og på denne måten er motkulturell.

- Vi tror det er to elementer i den kristne tradisjonen som er helt avgjørende å ta vare på, og det er bekjennelsen og liturgien. Begge deler knytter oss sammen med tidligere generasjoners kristne. Et av hovedproblemene i dagens kristenliv er en stor grad av historieløshet. Når man utformer møter og gudstjenester uten historisk bevissthet, blir man uten å være klar over det ofte offer for moderniteten. Det gjør at møtene i mange kristne sammenhenger ikke skiller seg stort fra en verdslig konsert, kanskje med unntak av prekenen.

Da mener Bygstad at man mister samhørigheten med tidligere tiders kristne.

FOR BYGSTAD er det også et poeng at gudstjenesten er for troende, ikke kirkefremmede.

- En del menigheter har valgt å satse på gudstjenester for søkende eller kirkefremmede, men historisk har gudstjenesten alltid vært for Guds folk. Den er Guds folks møte med sin Herre og Gud. Der tar vi imot Guds gode gave i evangeliet - i Ordet og nådemidlene, og gir vårt gjensvar i takk, tilbedelse og lovsang.

DELK-presten poengterer at det å komme inn i en gudstjeneste skal innebære å komme inn i en annen verden fordi gudstjenesten er et uttrykk for hva Guds rike er.

- Vi skal oppleve at vi står overfor det hellige og Den hellige. Det medfører at vi ikke er redde for å ha høye terskler heller. I møte med den levende Gud må vi gjøre som Moses - dra skoen av, for vi står på hellig grunn.

- Men det trenger vel ikke være så høye terskler for den som er født inn i dette? Hva med dem som er så uheldige at de er født utenfor menigheten?

- Liturgien er noe som må læres, som en også bevisst må vokse inn i. Det er ofte barn som er vokst opp i kristne hjem og med gudstjenestens liturgi som går over i andre kristne sammenhenger der det er mer «kjekt». De har ikke fått med en basisforståelse av hva gudstjenesten er, og opplever det som en meningsløs tradisjon uten reelt innhold. Derfor mener jeg vi trenger å klargjøre og bevisstgjøre hva vi er med på når vi feirer gudstjeneste.

DET MEST GRUNNLEGGENDE for Bygstad er imidlertid forkynnelsen.

- Det er viktig for oss at denne er bibelforankret i møte med moderniteten og mediesamfunnet som bidrar til å gjøre alt overfladisk. Vi tenker nok litt annerledes enn en del andre kristne sammenhenger. Forkynnelsen skal være «margfulle retter», og slike er ikke alltid lette å fordøye, sier han, og fortsetter:

- Det hebraiske ordet for herlighet betyr egentlig tyngde. Stikkordet for mye av dagens kulturelle klima er letthet. Men jeg tror ikke det er mulig på alvor å formidle evangeliet hvis vi ikke skyr det overfladiske.

Inge Andersland konkluderer med at en liturgisk form er noe som må erfares og læres.

- Det går ikke an å bare stikke innom for å gjøre en kjapp vurdering. Man må bruke tid, men det anbefales.

Tekst og foto: TORE HJALMAR SÆVIK