KIRKENS BEKJENNELSEConfessio AugustanaBekjennelse avlagt på riksdagen i Augsburg 1530.
|
Våre menigheter lærer samstemmig at avgjørelsen på det nicenske kirkemøte om det guddommelige vesens enhet og om de tre personer er rett. Man må tro dette uten noen tvil, nemlig at det er ett guddommelig vesen. Han kalles Gud og er Gud. Han er evig, ulegemlig og udelelig. Han har umålelig makt, visdom og godhet. Han skaper og oppholder alle ting, de synlige og de usynlige.
Likevel er det tre personer, Fader, Sønn og Hellig Ånd, av samme vesen og med samme makt og like evige. Ordet "person" bruker vi i denne betydning som kirkefedrene gjorde. Det betegner ikke en del av eller en egenskap hos noe annet, men det som er til i seg selv.
Vi forkaster alle villfarelser som er oppstått mot denne artikkelen, for eksempel de som hevder at det er to opprinnelige makter, en god og en ond. Vi forkaster også dem som mener at det bare er én person, og feilaktig påstår at Ordet og Den Hellige Ånd ikke er særskilte personer, men at Ordet betyr det talte ordet og at Ånden er den skapte livsbevegelsen i tingene.
Vi lærer at alle mennesker etter Adams fall er unnfanget på naturlig måte, og blir født med synd. Det vil si at de blir født uten frykt for Gud, uten tillit til Gud og med begjær. Denne sykdom og arvesynd er virkelig synd, som fører til dom og evig død for dem som ikke blir gjenfødt ved dåpen og Den Hellige Ånd.
Vi lære at Ordet, Guds Sønn, har tatt på seg menneskelig natur i den velsignede jomfru Marias morsliv. Slik er de to naturer, den guddommelige og den menneskelige, uatskillelig sammenbundet i personens enhet. Han er én Kristus, virkelig Gud og virkelig menneske, født av jomfru Maria. Han har virkelig lidd, han ble virkelig korsfestet, døde og ble begravet, for at han skulle forlike Faderen med oss og være et offer, ikke bare for arveskylden, men for alle menneskers gjerningssynder.
Den samme Kristus fór ned til dødsriket og stod virkelig opp på den tredje dag. Deretter fór han opp til himmelen for å sitte ved Faderens høyre hånd, for å styre og råde evig over alle skapninger, og for å gjøre dem hellige som tror på ham. Det gjør han ved å sende Den Hellige Ånd i deres hjerter, for Ånden rettleder, trøster og levendegjør dem, og forsvarer dem mot djevelen og syndens makt.
Den samme Kristus skal komme igjen for alles øyne for å dømme levende og døde, slik det står i den apostoliske trosbekjennelse.
Vi lærer at mennesker ikke kan bli rettferdige for Gud ved egne krefter, fortjenester eller gjerninger, men at de blir rettferdige av nåde for Kristi skyld ved troen. Det skjer når de tror at de blir tatt til nåde og får tilgivelse for sine synder for Kristi skyld, han som ved sin død har gjort opp for våre synder. Denne tro lar Gud gjelde som rettferdighet for seg. Rom 3,24-26 og 4,24-25.
For at vi skal komme til denne tro, er det innstiftet en tjeneste med å lære evangeliet og meddele sakramentene. For ved Ordet og sakramentene som midler blir Den Hellige Ånd gitt, han som frembringer troen, hvor og når Gud vil, i dem som hører evangeliet. Evangeliet er at Gud - ikke for våre fortjenesters skyld, men for Kristi skyld - erklærer dem rettferdige som tror at de blir tatt til nåde for Kristi skyld. "...for at vi ved troen skulle få Ånden som det var gitt løfte om." Gal 3,14.
Vi forkaster dem som mener at Den Hellige Ånd kommer til menneskene uten det ytre ordet, ved deres egne forberedelser og gjerninger.
Vi lærer at denne tro skal bære gode frukter, og at vi skal gjøre gode gjerninger som er pålagt av Gud. Dette skal vi gjøre fordi Gud vil det, og vi skal ikke tro at vi fortjener rettferdiggjørelse overfor Gud ved disse gjerningene. For syndsforlatelsen og rettferdiggjørelsen blir grepet ved troen, slik som Kristi røst også vitner om det: "Når dere har gjort alt det som er pålagt dere, skal dere si: Vi er uverdige tjenere." Luk 17,10.
Det samme lærte også de gamle kirkelige forfattere. Ambrosius skrev nemlig: "Dette er fastsatt av Gud, at den som tror på Kristus, er frelst uten gjerning, ved troen alene, idet han av nåde tar imot syndsforlatelsen."
Vi lærer at det alltid vil forbli én hellig kirke. Kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rett, og sakramentene blir rett forvaltet.
Til virkelig enhet i kirken, er det nok å være enige om evangeliets lære og forvaltningen av sakramentene. Det er ikke nødvendig at det alle steder er ensartede menneskelige tradisjoner, former eller seremonier som er fastsatt av mennesker. Som Paulus sier: "Én tro, én dåp, én Gud og alles Far:" Ef4,4-5.
Kirken er egentlig forsamlingen av de hellige og virkelig troende. Likevel er det tillatt å bruke sakramenter som er forvaltet av onde mennesker. For mange hyklere og onde mennesker er blandet inn i kirken i dette livet, slik Kristus sier: "På Mose stol sitter de skriftlærde og fariseerne. Alt det de sier skal dere derfor gjøre og holde. Men det de gjør, skal dere ikke rette dere etter." Matt 23,2-3. Både sakramentene og Ordet er virksomme på grunn av Kristi innstiftelse og befaling, selv om de overrekkes av onde mennesker.
Vi forkaster dem som nekter at det er tillatt å benytte de ondes tjeneste i kirken, og mener at onde menneskers tjeneste er unyttig og uten virkning.
Vi lærer at dåpen er nødvendig til frelse og at Guds nåde blir gitt gjennom dåpen. Vi lærer at barna bør døpes. De blir mottatt i Guds nåde, når de overgis til ham i dåpen.
Vi forkaster dem som avviser barnedåpen og påstår at barna blir salige uten dåp.
Vi lærer at Kristi legeme og blod virkelig er til stede og blir utdelt til dem som deltar i Herrens nattverd.
Vi avviser dem som lærer annerledes.
Vi lærer at menighetene bør beholde den private avløsning, selv om det ikke er nødvendig å regne opp alle misgjerningene i skriftemålet. Det er jo umulig, ettersom det står i salmen: "Hvem kan merke sine feiltrinn? Tilgi meg hver synd jeg ikke vet om." Sal 19,13.
Vi lærer at de som har falt i synd etter dåpen, kan få tilgivelse for syndene når som helst, når de omvender seg. Kirken bør gi avløsning til dem som slik vender om og gjør bot. Boten er egentlig sammensatt av to deler. Den første er angeren eller redselen som jages inn i samvittigheten når synden blir erkjent. Den andre delen er troen, som kommer av evangeliet, eller avløsningen. Troen stoler på at syndene tilgis for Kristi skyld, den trøster samvittigheten og frir den fra redselen. Deretter skal det følge gode gjerninger, som er botens frukter.
Vi forkaster dem som benekter at den som én gang er rettferdiggjort, kan miste Den Hellige Ånd. Vi forkaster også dem som påstår at noen kan oppnå så stor fullkommenhet i dette livet, at de ikke kan synde.
Vi forkaster dem som ikke vil gi avløsning til dem som har falt i synd etter dåpen, og så vender om og gjør bot. Vi forkaster også dem som ikke lærer at syndenes forlatelse kommer ved troen, men befaler at vi skal fortjene nåden ved vår egen innsats.
Vi lærer at sakramentene ikke bare er innstiftet for å være bekjennelsestegn mellom mennesker. De er fremfor alt tegn og vitnesbyrd om Guds vilje mot oss. De er gitt for å vekke og styrke troen hos dem som bruker dem.
Vi lærer at i kirken bør ingen lære offentlig eller forvalte sakramentene uten at han er kalt på rett måte.
Vi lærer at man bør holde på de skikkene som man kan holde på uten synd, og som tjener til ro og god orden i kirken, som for eksempel visse helligdager, fester og lignende.
Når det gjelder slike ting, blir folk likevel minnet om at samvittigheten ikke skal tvinges, som om slike skikker var nødvendige til frelse.
De blir og minnet om at menneskelige tradisjoner som er innstiftet for å behage Gud, fortjene nåden og selv gjøre opp for syndene, strider mot evangeliet og læren om troen. Det er unyttig og i strid med evangeliet, å bestemme spesielle løfter og lage tradisjoner om mat og dager og lignende, for å fortjene nåden, eller for selv å gjøre opp for syndene med dem.
Vi lærer at lovlige samfunnsordninger er Guds gode gjerninger. Det er tillatt for kristne å ha offentlige stillinger , føre rettssaker, dømme i saker etter samfunnets lover, felle dødsdommer etter retten, gjøre militærtjeneste, gjøre lovlige forretninger, ha eiendom, avlegge ed når myndighetene krever det og inngå ekteskap.
Vi forkaster de som forbyr kristne å gjøre disse samfunnspliktene. Vi forkaster også dem som ikke mener at evangelisk fullkommenhet for Gud er frykt for ham og tro, men det å forlate sine samfunnsplikter. Evangeliet lærer en evig rettferdighet i hjertet. Likevel opphever ikke evangeliet samfunnet eller hjemmet, men krever i høyeste grad at man skal ta vare på dem som Guds gode ordninger og vise kjærlighet i disse ordningene. Altså er det nødvendig at de kristne adlyder myndighetene og lovene sine, unntatt når de gir påbud om å synde. Da skal de lyde Gud mer enn mennesker. Apgj 5,29.
Vi lærer at Kristus skal komme til syne ved verdens ende for å dømme, og at han skal vekke opp alle døde. De fromme og utvalgte skal han gi evig liv og evige gleder, men ugudelige mennesker og djevelen skal han dømme til å pines uten ende.
Vi forkaster dem som mener at det skal være en ende på de fordømte menneskers og djevlers straffer. Vi forkaster også dem som lærer at før de døde står opp, skal de fromme slå ned de ugudelige og skaffe seg herredømme over verden.
Vi lærer at den menneskelige viljen har en viss frihet til å leve rettskaffent i samfunnet og gjøre fornuftige valg. Men uten Den Hellige Ånd har ikke fornuften kraft til å oppnå Guds rettferdighet eller åndelig rettferdighet, for det naturlige menneske forstår ikke det som hører Guds Ånd til. Den åndelige rettferdighet blir til i hjertene, når Den Hellige Ånd blir tatt imot ved Ordet.
Det samme skrev Augustin: "Vi innrømmer at alle mennesker har fri vilje og fornuftig dømmekraft, men ikke slik at de uten Gud er i stand til å ta initiativ til det som har med Gud å gjøre, i hvert fall ikke fullføre det. Fri vilje og dømmekraft har menneskene bare i de gjerninger som hører det nærværende liv til, i gode gjerninger og i onde gjerninger. Med gode gjerninger mener jeg de som kommer fra det gode i naturen, som for eksempel det å ville arbeide på marken, spise og drikke, ha en venn, kle seg, bygge hus, gifte seg, holde husdyr, ta en utdannelse, eller å ville hva det så er av godt som hører dette livet til. Ingenting av dette står seg uten guddommelig styrelse. Tvert imot, av ham og ved ham er det og har det begynt å være. Med onde gjerninger mener jeg det å ville dyrke en avgud, begå et mord og lignende."
Vi lærer at selv om det er Gud som skaper naturen og holder den oppe, så har likevel synden sin opprinnelse i de ondes vilje, det vil si djevelen og de ugudeliges vilje. Når Gud ikke hjelper, vender viljen seg bort fra Gud, slik Kristus sier: "Når han lyver, taler han ut fra sitt eget." Joh 8,44.
Med urette blir våre folk beskyldt for at de forbyr gode gjerninger. Det de har skrevet om de ti bud og lignende, viser at de har lært gagnlig om alle livsforhold og plikter, hvilke stillinger og gjerninger som er til glede for Gud. Om disse ting lærte predikantene tidligere altfor lite. De oppfordrer bare til barnslige og unødvendige gjerninger som for eksempel visse helligdager og fastetider, brorskap, valfarter, helgendyrkelser, rosenkranser, munkevesen og lignende.
Etter at vi har tatt dette opp med dem, lærer motstanderne våre seg nå av med dette og preker ikke om disse unyttige gjerningene i samme grad som før. De begynner til og med å nevne troen, som det før var merkelig stille om. De lærer at vi ikke blir rettferdiggjort ved gjerninger alene, men knytter troen og gjerningene sammen og sier at vi blir rettferdiggjort ved tro og gjerninger. Denne lære er mer akseptabel enn den tidligere og kan gi mer trøst enn deres gamle lære.
Læren om troen, som skulle være den aller viktigste i kirken, har ligget nede og har vært ukjent i lang tid. Alle må innrømme at det også har vært den dypeste taushet om trosrettferdigheten i prekenene. Det er bare læren om gjerningene en har hørt i menighetene. Derfor har våre folk gitt menighetene tre viktige påminnelser om troen:
For det første: Våre gjerninger kan ikke forsone Gud eller gjøre at vi fortjener syndsforlatelsen og nåden. Disse gavene får vi ved troen, når vi tror at vi blir tatt til nåde for Kristi skyld. Han er satt til vår eneste mellommann og forsoner. Faderen blir forsonet ved ham. Den som stoler på at han fortjener nåden ved gjerninger, han forkaster altså Kristi fortjeneste og nåde og søker en vei til Gud uten Kristus, ved menneskelige krefter, enda Kristus har sagt om seg selv: "Jeg er veien, sannheten og livet." Joh 14,6.
Denne læren om troen er tydelig i alt som Paulus skriver: "Av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave." Ef 2,8.
For at ingen skal krangle om at vi finner på en ny tolkning av Paulus, så vil vi nevne at kirkens fedre vitnet på samme måte. Augustin hevdet i mange bøker nåden og trosrettferdigheten mot gjerningsfortjeneste. Noe lignende lærte Ambrosius: "Dersom rettferdiggjørelsen ved Guds nåde skulle gis på grunn av gode gjerninger, slik at den ikke var en gave fra giveren, men arbeiderens lønn, da ville gjenløsningen ved Kristi blod bli verdiløs, og de menneskelige gjerninger være mere verd enn Guds miskunn."
Selv om denne læren blir foraktet av de uerfarne, så får likevel de fromme og engstede samvittighetene kjenne at den bringer særskilt mye trøst. Samvittighetene kan ikke beroliges ved noen gjerninger i det hele tatt, men bare ved troen, når vi med visshet holder fast på at vi for Kristi skyld har en forsonet Gud, slik som Paulus lærer: "Da vi altså er blitt rettferdig ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus." Rom 5,1.
Hele denne læren må føres tilbake til kampen i den skremte samvittighet, og den kan ikke forståes uten denne kampen. Uerfarne og verdslige mennesker har ingen sans for dette. De tøver om at den kristne rettferdighet ikke er annet enn å leve rett og forstandig i samfunnet.
Tidligere ble ikke samvittighetene plaget med læren om alt de skulle gjøre. Noen trøst av evangeliet fikk de ikke høre. Samvittigheten drev dem ut i ødemarken eller inn i klostrene, for de håpet å fortjene nåden ved munkeliv. Andre tenkte ut andre gjerninger for å fortjene nåden og selv gjøre opp for syndene sine. Derfor ble det svært nødvendig å få frem og fornye læren om troen på Kristus, så de engstede samvittighetene ikke skulle mangle trøst, men vite at de kan gripe nåden og syndsforlatelsen ved troen på Kristus.
For det andre: Folk blir påminnet om at ordet tro ikke bare betyr en historisk kunnskap. En slik kunnskap finnes også hos ugudelige og hos djevelen. Troen betyr den tro som ikke bare tror historien, men også historiens virkning, nemlig den ARTIKKELen som heter syndenes forlatelse. Det vil si at vi ved Kristus har nåde, rettferdighet og syndenes forlatelse.
Den som nå vet at han ved Kristus har en nådig Far, han kjenner virkelig Gud. Han vet at Gud har omsorg for ham, han kaller på Gud, og er ganske enkelt ikke uten Gud, slik som hedningene. For djevelen og de ugudelige kan ikke tro artikkelen om syndenes forlatelse. Derfor hater de Gud som en fiende, de kaller ikke på ham, og de venter seg ikke noe godt fra ham. Augustin minnet sine lesere om ordet tro på samme måte, og lærte at i Bibelen blir ikke troen forstått som kunnskap slik som den finnes hos de ugudelige, men som en tillit, som trøster og reiser opp de skremte sjeler.
For det tredje: Våre folk lærer at det er nødvendig å gjøre gode gjerninger, ikke for at vi skal stole på at vi fortjener nåden ved dem, men for Guds viljes skyld. Bare ved troen gripes syndsforlatelsen og nåden. Fordi Den Hellige Ånd blir mottatt ved troen, blir hjertene fornyet og ifører seg nye tilbøyeligheter, slik at de kan bære frem gode gjerninger. Ambrosius har skrevet slik om dette: "Troen er mor til den gode vilje og den rettferdige handling."
Uten Den Hellige Ånd er de menneskelige krefter fulle av ugudelige lyster og for svake til at de kan virke gode gjerninger overfor Gud. Dessuten er de i djevelens makt, han som driver menneskene til alle slags synder, til ugudelige meninger og til åpenbare forbrytelser. Dette kan vi se hos filosofene: Selv om de prøvde å leve sømmelig, kunne de likevel ikke få det til, og ble utskjemt av mange åpenbare synder. Slik er menneskets svakhet, når det er uten tro og uten Den Hellige Ånd og bare styrer seg selv med menneskelige krefter.
Disse tre punktene viser at man ikke bør beskylde våre folk for å forby gode gjerninger. De bør heller roses for at de viser hvordan vi kan gjøre gode gjerninger. For uten tro kan menneskenaturen ikke på noen måte gjøre de gjerninger som det første og det andre budet krever. Uten tro kaller en ikke på Gud, venter ikke noe godt av ham, tåler ikke korset, men søker menneskelig hjelp og stoler på menneskelig støtte. Slik hersker alle lyster og menneskelige påfunn i hjertet når troen og tilliten til Gud mangler. Derfor sier også Kristus: "Uten meg kan dere intet gjøre." Joh 15,5.
Og kirken synger:
Uten din den velde stor,
ingen kraft i oss det bor,
intet rent på denne jord.
Vi lærer at man kan holde frem minnet om helgenene, for at vi skal etterligne deres tro og deres gode gjerninger. Det kan vi gjøre hver i det kall vi har. Kongen kan for eksempel etterligne David i å føre krig for å drive fiendene bort fra fedrelandet, fordi de begge er konger.
Men Bibelen lærer oss ikke å påkalle helgenene eller å be om hjelp fra dem. Bibelen holder frem Kristus alene som mellommann, forsoner, øversteprest og talsmann for oss. Ham bør vi kalle på, og han har lovet at han vil høre våre bønner. Denne dyrkelse har han stort behag i, at vi kaller på ham i all nød. "Om noen synder, har vi en som taler vår sak hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige." 1.Joh 2,1.
Men Bibelen Herrens nattverd gis begge skikkelser av sakramentet til lekfolk, fordi denne skikk har Herrens befaling, Matt 26(27): "Drikk alle derav", hvor Kristus klart befaler om kalken at alle skal drikke.
Og for at ingen skal komme med den utflukt, at dette alene vedrører prester, anfører Paulus i brevet til korinterne (1 Kor 11,20ff) et eksempel, hvorav det er tydelig at hele menigheten har brukt begge skikkelser. Og denne skikk ble lenge i kirken, uten at det er kjent når eller ved hvem den først ble forandret, skjønt kardinal Cusanus anfører når den ble stadfestet. Cyprian bevitner noen steder at blodet er blitt gitt til folket. Det samme bevitner Hieronymus, som sier: "Prestene forvalter nattverden, og utdeler Kristi blod til folk". Ja, pave Gelasius befaler at sakramentet ikke må deles, Dist. 2. de consecratione, cap. Comperimus. Først ved en sedvane som ikke er særlig gammel, er det blitt annerledes. Men det sår fast at en sedvane som er innført mot Guds bud ikke bør bifalles, slik kirkelovene bevitner det, Dist. 8 cap. Veritate og de følgende. Denne sedvane er imidlertid ikke bare tatt opp imot Skriften, men også mot de gamle kirkelovene og kirkens eksempel. Derfor, når der har vært noen som heller har villet bruke sakramentet under begge skikkelser, har det ikke vært riktig å tvinge dem til å handle annerledes, til anstøt for samvittigheten. Og fordi delingen av sakramentet ikke stemmer over ens med Kristi innstiftelse, pleier den prosesjon som hittil har vært brukt, å unnlates hos oss.
Der har vært ført offentlig klagemål over de dårlige eksempler fra de prester som ikke var avholdende. Av den grunn anføres det også at pave Pius skal ha sagt at der hadde vært adskillige grunner til at ekteskapet ble forbudt for prestene, men der var langt sterkere grunner til at man burde gi dem det tilbake. Slik skriver nemlig Platina. Da altså prestene hos oss ville unngå slik offentlig forargelse, har de tatt seg hustruer og lært at det var tillatt for dem å inngå ekteskap. For det første fordi Paulus sier: "Enhver skal ha sin egen hustru for utukts skyld". Likeledes: "Det er bedre å gifte seg enn å lide brynde". For det andre sier Kristus: "Ikke alle fatter dette ord", hvor han lærer at ikke alle er egnet til sølibatet, fordi Gud har skapt mennesket til forplantning, 1Mos 1. Og det står ikke i menneskets makt å endre skapelsen uten Guds særlige gave og gjerning. Derfor bør de som ikke er egnet til sølibatet, inngå ekteskap. For Guds befaling og Guds forordning kan ingen menneskelig lov og intet løfte oppheve. Av disse grunner lærer prestene at det er tillatt for dem å gifte seg.
Det er også sikkert at prestene i den gamle kirke var gift. For både sier Paulus at den som velges til biskop bør være gift, og i Tyskland er prestene først for fire hundre år siden blitt tvunget til sølibat med makt; de satte seg så mye imot det at erkebiskopen av Mainz nær var blitt drept i et oppløp av forbitrede prester da han skulle offentliggjøre pavens edikt om dette. Og saken ble ført igjennom med slik voldsomhet, at ikke bare fremtidige ekteskap ble forbudt, men også de eksisterende ble oppløst, mot all menneskelig og guddommelig rett, ja, også mot selve kirkelovene, som var gitt ikke alene av paver, men av de mest ansette synoder.
Og da den menneskelige natur blir skrøpeligere etter som verden eldes, bør man dra omsorg for at ikke flere laster skal snike seg inn i Tyskland.
Videre har Gud innstiftet ekteskapet for at det skal være et middel mot den menneskelige svakhet. Selv kirkelovene sier at den gamle strenghet nå og da i den senere tid bør slakkes på grunn av den menneskelige skrøpelighet. Det var ønskelig om det skjedde også i denne sak. Det synes også som om menighetene en gang vil komme til å mangle prester hvis ekteskapet forbys lenger.
Men da Guds befaling består, da kirkens skikk er velkjent, da det ukyske sølibat forårsaker de største forargelser, ekteskapsbrudd og andre forbrytelser som fortjener en god øvrighets straff: Så er det så meget merkeligere at der i ingen sak utøves større strenghet enn overfor presters ekteskap. Gud har påbudt å holde ekteskapet i ære; lovene i alle velordnede stater, til og med hos hedningene, har smykket det med de største æresbevisninger. Men nå pines folk, og det til og med prester, til døde mot kirkelovens vilje, ikke av noen annen grunn enn at de har giftet seg. Paulus kaller den lære som forbyr ekteskap, djevelens lære, 1 Tim 4 (1;3). Det kan nå lett forståes, når forbudet mot ekteskap forsvares med slike straffer.
Men likesom ingen menneskelig lov kan oppheve Guds befaling, så kan heller ikke et løfte oppheve Guds befaling. Derfor tilråder også Cyprian at de kvinner som ikke overholder den lovede kyskhet, gifter seg. Hans ord er disse, lib. epistolarum, ep. 11: "Hvis de ikke vil eller ikke kan holde ut, er det bedre at de gifter seg enn at de ved sine lyster faller i brynde; i hvert fall må de ikke gi sine brødre eller søstre forargelse".
Også kirkeloven viser en viss billighet mot dem som har avlagt løfter før den rette alder, slik som det hittil har vært alminnelig.
1. Med urette anklages våre menigheter for at de skulle avskaffe messen. For messen beholdes hos oss, og celebreres med den største ærbødighet. 2. De sedvanlige seremonier bevares også omtrent alle sammen, foruten at der nå og da blandes tyske salmer som er tilføyd for å belære folket, inn mellom de latinske. 3. For seremonier er fortrinnsvis nødvendige for dette: At de skal belære de ukyndige. 4. Også Paulus påbyr å bruke det språk som forståes av folket og i menigheten. 5. Folket vennes til å bruke sakramentet sammen for så vidt de er skikket til det; det øker også ærbødigheten og ærefrykten for de offentlige seremonier. 6. Ingen gis nemlig adgang uten at de forut er prøvet og forhørt. 7. Mennesker påminnes også om sakramentets verdighet og bruk, hvor stor trøst det bringer engstede samvittigheter, for at de kan lære å tro på Gud og vente og søke alt godt av Gud. 8. Denne dyrkelse gleder Gud, og en slik bruk av sakramentet nærer fromhet overfor Gud. 9. Derfor synes messen ikke å bli holdt med større ærefrykt hos motstanderne enn hos oss.
10. Men det står fast at det lenge har lydd også denne offentlige og meget kraftige klage fra alle gode menn, at messene vanhelliges på skammelig måte, idet de anvendes til fortjeneste. 11. Det er nemlig ikke ukjent hvor utbredt denne misbruk er i alle kirker, og av hva slags folk messen celebreres alene for lønns eller avgifts skyld, og hvor mange det er som celebrerer dem stikk i strid med kirkelovenes forbud. 12. Men Paulus truer alvorlig dem som handler uverdig med den hellige nattverd, idet han sier: "Den som spiser dette brød eller drikker Herrens kalk uverdig, blir skyldig i Herrens legeme og blod". 13. Derfor, da prestene hos oss minnet om denne synd, opphørte privatmessene hos oss, ettersom det omtrent ikke ble holdt noen privatmesse uten for fortjenestens skyld.
14. Heller ikke har biskopene vært uvitende om disse misbruk. Hvis de hadde rettet dem i tide, ville det nå vært mindre uenighet. 15. Tidligere har de ved deres likegyldighet latt mange misligheter snike seg inn i kirken. 16. Nå begynner de langt om lenge å klage over kirkens ulykker, skjønt denne uro ikke har hatt noen annen anledning enn de nevnte misbruk, som var så åpenbare at de ikke kunne tåles lenger. 17. Store uenigheter er oppstått om messen, om sakramentet, 18. kanskje for at hele verden skal lide straff for en så langvarig vanhelligelse av messen, hvilket disse som både kunne og burde råde bot på dette, har tålt i kirken i så mange århundrer. 19. For i dekalogen står det skrevet: "Den som misbruker Guds navn, skal ikke bli ustraffet". 20 Men fra verdens begynnelse synes aldri noe guddommelig å ha blitt misbrukt slik til inntektskilde som messen.
21. I tillegg til dette kommer den formening som øket privatmessene i det uendelige, nemlig at Kristus ved sin lidelse har gjort fyllest for arvesynden og innstiftet messen, hvor et offer kunne bringes for de daglige synder, dødssynder, og tilgivelige synder. 22. Derved oppstod den alminnelige mening at messen er en gjerning som utsletter levendes og dødes synder ifølge gjort gjerning. 23. Så begynte man å drøfte om en messe lest for flere var av like stor verdi som for hver enkelt for seg. Denne drøftelse har avfødt denne uendelige mangfoldighet av messer.
24. Vedrørende disse meninger har våre minnet om at de avviker fra de hellige skrifter og krenker Kristi ære. 25. For Kristi lidelse var offer og fyldestgjørelse, ikke alene for arvesynden, men også for alle de øvrige synder, som det står skrevet i brevet til Hebreerne: 26. "Vi er helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme én gang for alle". 27 Likeledes: "Med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliggjort".
28. Likeledes lærer Skriften oss at vi rettferdiggjøres overfor Gud ved troen på Kristus. 29. Men hvis nå messen utsletter levendes og dødes synder ifølge gjort gjerning, så oppnåes rettferdiggjørelsen av messens gjerning, og ikke av troen, noe som ikke stemmer med Skriften.
30. Men Kristus befaler å gjøre det til hans ihukommelse. Derfor er messen innstiftet for at troen hos dem som bruker sakramentet, må huske på hvilke velgjerninger den mottar ved Kristus, og oppreise og trøste den engstede samvittighet. 31. For dette er å komme Kristus i hu: Å komme i hu hans velgjerninger, og erkjenne at de i sannhet blir gitt til oss. 32. Og det er ikke nok at historien huskes, for den kan også jøder og ugudelige huske. 33. Messen bør altså holdes med det formål at sakramentet der skal rekkes dem som trenger til trøst, slik som Ambrosius sier: "Fordi jeg alltid synder, må jeg alltid motta legemiddelet".
34. Men da mesen er en slik meddelelse av sakramentet, holdes der hos oss en messe på hver helligdag, - og også på andre dager hvis der er noen som ønsker å bruke sakramentet -, der sakramentet rekkes dem som begjærer det. 35. Heller ikke denne skikk er ny i kirken. For de gamle forut for Gregor omtaler ikke privatmessen; om den alminnelige messe taler de hyppig. 36. Chrysostomus sier at presten daglig står foran alteret og kaller noen til kommunion, men andre holder han borte. 37. Og av de gamle kirkelover fremgår det klart at en enkelt har celebrert messen, og fra ham har de øvrige presbytere og diakoner mottatt Herrens legeme. 38. Således lyder nemlig ordene i den nicæiske kirkelov: "Diakonene skal i henhold til deres orden motta den hellige nattverd av biskopen etter presbyterne eller av en presbyter". 39. Og Paulus befaler angående kommunionen at den ene skal vente på den annen, for at deltagelsen kan bli felles.
40. Da altså messen har kirkens eksempel for seg ut fra Skriften og kirkefedrene, stoler vi på at den ikke kan misbilliges, især fordi de offentlige seremonier for en stor del bevares i likhet med de sedvanlige; bare antallet av messer er forskjellig, noe det bestemt var gagnlig å innskrenke på grunn av de meget store og åpenbare misbruk. 41. For tidligere holdtes der ikke engang i de mest tallrike menigheter daglig messe overalt, slik Historia Tripartita bevitner, lib. 9: "Men i Alexandria derimot foreleses skriftene hver onsdag og fredag, og lærerne utlegger dem, og alt forrettes, uten den høytidelige offerhandling".
Skriftemåler er ikke avskaffet i kirkene hos oss. Herrens legeme pleier nemlig ikke å bli rakt til andre enn dem som forut er prøvet og har mottatt absolusjon. Og folket belæres meget omhyggelig om tiltro til absolusjonen, mens der før disse tider var dyp taushet om dette. Mennesker belæres om å sette absolusjonen meget høyt, fordi den er Guds røst, og fremsies etter Guds befaling. Nøklemakten holdes i ære, og der blir minnet om hvor stor trøst den bringer forskrekkede samvittigheter, og at Gud krever tro, slik at vi tror denne absolusjon likesom hans røst som lyder fra himmelen., og at en slik tro i sannhet oppnår og mottar syndenes forlatelse. Tidligere ble de satisfaktoriske gjerninger fremhevet over all måte; om troen, Kristi fortjeneste og troens rettferdighet ble der ikke talt. Derfor bør våre menigheter aller minst dadles i denne sak. For også motstanderne tvinges til å innrømme oss dette, at læren om boten er blitt behandlet og klargjort meget omhyggelig av våre..
Men om skriftemålet lærer de at opptelling av overtredelsene ikke er nødvendig, og heller ikke bør samvittighetene bebyrdes med bekymring for å telle opp alle overtredelser, som Salmene vitner: "Hvem kjenner overtredelsene?", og Jeremias: "Menneskets hjerte er forvent og uutforskelig". Hvis ingen andre synder enn de oppregnede ble tilgitt, kunne samvittighetene aldri falle til ro, da de hverken ser eller kan huske de fleste synder. Også de gamle forfattere bevitner at denne opptelling ikke er nødvendig. For i Dekretene siteres Chrysostomus, som sier: "Jeg sier deg ikke at du skal utlevere deg offentlig eller anklage deg selv for andre, men jeg vil at du skal adlyde profeten som sier: "Åpenbar din vei for Gud". Bekjenn altså dine synder for Gud, den sanne dommer, i bønn. Si frem dine overtredelser, ikke med tungen, men i din samvittighets erindring". Også glossen "de poenitentia" Dist. 5 cap. Consideret, innrømmer at skriftemålet kun er av menneskelig rett. Men skriftemålet beholdes hos oss, dels på grunn av absolusjonens meget store velgjerning, dels på grunn av andre gagnlige virkninger for samvittighetene.
1. Det har vært den alminnelige mening, ikke alene hos mengden, men også hos lærerne i menighetene, at der blir gjort forskjell på mat og lignende menneskelige tradisjoner og gjerninger som er egnet til å fortjene nåden, og at de gjør fyldest for synder. 2. Og at verden har ment slik, er klart derav at der daglig innstiftes nye seremonier, nye ordener, nye festdager, og nye faster, og lærerne i kirkene krevet disse gjerninger som en nødvendig gudsdyrkelse for å fortjene nåden, og de skremte samvittighetene alvorlig hvis de unnlot noe. 3. Av denne mening om tradisjonene fulgte mange ulemper i kirken.
4. For det første ble læren om nåden og troens rettferdighet fordunklet, dette som er den fornemste del av evangeliet, og som særlig bør tre frem og rage høyt i kirken, slik at Kristi fortjeneste kan erkjennes rett, og troen som tror at syndene forlates for Kristi skyld, blir stilt høyt over gjerninger og over alle andre slags dyrkelse. 5. Derfor beflitter også Paulus seg særlig på dette punkt; loven og de menneskelige tradisjoner trenger han til side for å vise at den kristne rettferdighet er noe annet enn den slags gjerninger, nemlig troen som tror at vi blir tatt til nåde for Kristi skyld. 6. Men denne Pauli lære ble nesten helt undertrykket ved tradisjonene, noe som fremkalte den mening at det er nødvendig å fortjene nåden og rettferdigheten ved å gjøre forskjell på mat og lignende dyrkelse. 7. I boten ble det ikke talt om troen, - bare disse fyllestgjørende gjerninger ble stilt frem; i dem mente en at hele boten bestod.
8. For det andre fordunkler disse tradisjoner Guds bud, fordi tradisjonene ble foretrukket langt fremfor Guds bud. Hele kristendommen mentes å bestå i å overholde bestemte festdager, skikker, faster og drakter..
9. Disse overholdelser var i besittelse av de mest ærefulle navn, nemlig at det åndelige liv og det fullkomne liv bestod i dette. 10. Imidlertid fikk Guds befaling i henhold til kallet ingen lovprisning: At en husfar oppdro sine barn; at moren fødte; at fyrsten regjerte staten. Disse ting ble ansett for å være verdslige og ufullkomne gjerninger, og langt ringere enn hine glimrende overholdelser. 11. Og denne villfarelse pinte fromme samvittigheter alvorlig; de sørget over at de ble fastholdt i en ufullkommen livsform, av ekteskap, av øvrighetsposter eller andre borgerlige sysler; de beundret munker og lignende, og mente med urette at deres overholdelser var Gud mer velbehagelig.
12. For det tredje medførte tradisjonene store farer for samvittighetene, fordi det var umulig å overholde alle disse tradisjoner. Og likevel mente mennesker at disse slags overholdelser var nødvendig dyrkelse. 13. Gerson skriver at mange falt i fortvilelse, og at noen endog drepte seg selv fordi de hadde merket at de ikke kunne gjøre fyldest overfor tradisjonene, og de hadde ikke hørt noen trøst av troens rettferdighet og av nåden. 14. Vi ser at "summister" og teologer samler tradisjoner og søker å finne noe formildende for å lette samvittighetene; likevel befrir de ikke tilstrekkelig, men legger undertiden snarer og feller for samvittighetene. 15. Og skoler og prekener var så opptatt av å samle tradisjoner at det ikke ble tid til overs til å gi seg av med Skriften og søke den nyttige lære om troen, om korset, om håpet, om de borgerlige anliggenders verd, om samvittighetenes trøst under hårde anfektelser. 16. Derfor har Gerson og noen andre teologer klaget alvorlig over at de gjennom disse stridigheter om tradisjonene ble hindret i å beskjeftige seg med en bedre slags lære. 17. Og Augustin forbyr å bebyrde samvittighetene med den slags overholdelser, og han påminner klokt Januarius om at han må vite at de skal overholdes som likegyldige ting; slik taler han nemlig.
18. Derfor bør våre kirker ikke ansees for å ha berørt denne sak uten grunn, eller av hat til biskopene, slik noen med urette antar. 19. Det var i høy grad nødvendig å minne menighetene om disse villfarelser, som var født av misforståtte tradisjoner. 20. For evangeliet nøder oss til i kirken å fremheve læren om nåden og troens rettferdighet, som likevel ikke kan forståes dersom mennesker mener at de fortjener nåden gjennom selvvalgte overholdelser.
21. De har altså lært at vi ikke kan fortjene nåden eller gjøre fyldest for synder ved overholdelse av menneskelige tradisjoner. Derfor bør det ikke menes at den slags overholdelser er en nødvendig gudsdyrkelse. 22. De tilføyer vitnesbyrd fra Skrifte. Kristus unnskylder i Matt 15 (9) apostlene, som ikke hadde overholdt en sedvanlig vedtekt, som dog syntes å dreie seg om noe som stod enhver fritt, og var beslektet med lovens renselser. Men han sier: "Forgjeves dyrker de meg ved menneskebud". 23. Altså krever han ikke noen unyttig dyrkelse. Og litt etter tilføyer han: "Alt det som går inn i munnen, gjør ikke mennesket urent". 24. Likeledes i Rom 14 (17): "Guds rike er ikke mat og drikke". 25. Kol 2 (16): "La ingen dømme dere for mat, drikke, sabbat eller festdag". 27. I Apgj 15 (10f) sier Peter: "Hvorfor frister dere Gud ved å legge et slikt åk på disiplenes nakke, som hverken vi eller våre fedre har kunnet bære? Men vi tror at vi frelses ved vår Herres Jesu Krist nåde likesom de". 28. Her forbyr Peter å bebyrde samvittighetene med flere skikker, enten de er fra Moses eller andre. 29. Og 1Tim 4 (13) kaller forbudet mot ulike slags mat djevlers lærdommer, fordi det strider mot evangeliet å innstifte eller å øve slike gjerninger for at vi ved dem skal fortjene nåden, eller som om den kristne rettferdighet ikke kan eksistere uten en slik dyrkelse.
30. Her innvender våre motstandere at våre forbryter seg mot tukt og kjødets dødelse likesom Jovinian. Men noe annet erfares i våre læreres skrifter. 31. De har nemlig alltid lært om korset, at kristne bør holde ut i trengsler. 32. Dette er den sanne og alvorlige og uskrømtete dødelse: Under mangehånde trengsler å øves og korsfestes med Kristus.
33. Ytterligere lærer de at enhver kristen ved legemlig tukt eller legemlige øvelser og arbeid bør øve seg og holde seg i tømme, for at rikdom eller lediggang ikke skal egge ham til å synde. Men dett er ikke for å fortjene syndenes forlatelse eller gjøre fyldest for synder. 34. Og denne legemlige tukt bør man bestandig legge vekt på, ikke bare på får og på fastsatte dager, 35. Slik Kristus påbyr: "Vokt dere at ikke hjertet skal tynges av drukkenskap". 36. Likeldes: "Den slags demoner drives ikke ut uten ved faste og bønn". 37. Og Paulus sier: "Jeg speker mitt legeme og holder det i trelldom". 38. Her viser han klart at han speker sitt legeme, - ikke for at han ved denne tukt skal fortjene syndenes forlatelse -, men for at han kan ha et legeme som er lydig og egnet til åndelige sysler, og til å oppfylle pliktene i hans kall. 39. Derfor fordømmes ikke selve fastene, men de tradisjoner som med fare for samvittighetene foreskriver bestemte dager, bestemte slags mat, som om den slags gjerninger var en nødvendig dyrkelse.
40 Dog overholdes de fleste tradisjoner hos oss, nemlig slike som tjener til at ting kan gå ordentlig for seg i kirken, som f.eks. ordningen av lesestykkene i messen. 41. Men mennesker blir likevel påminnet om at en slik dyrkelse ikke rettferdiggjør for Gud, og at det ikke bør regnes for synd dersom slike ting unnlates uten anstøt. 42. Denne frihet med hensyn til menneskelige skikker, var ikke ukjent for fedrene. 43. For i Østen feiret man påsken på en annen tid enn i Rom, og da romerne på grunn av denne forskjell anklaget Østen for kirkesplittelse, ble de av andre påminnet om at slike skikker ikke behøvde å være de samme overalt. 44. Og Ireneus sier: "Uenighet om fasten opphever ikke enigheten i troen", og i Distinct. 12 tilkjennegir pave Gregor at en slik forskjell ikke skader kirkens enhet. 45. Og i Historia tripartita lib. 9 samles mange eksempler på skikker som ikke stemmer overens, og disse ord leses: "Det var ikke apostlenes hensikt å treffe bestemmelser om helligdager, men å forkynne god livsførsel og fromhet".
1. Hva som læres hos oss om munkeløftene, vil man bedre forstå når man husker hvordan tilstanden i klostrene har vært., og hvor meget der daglig skjedde i klostrene i strid med kirkelovene. 2. På Augustins tid var de frie kollegier; senere, da disiplinen forfalt alle steder, ble det tilføyet løfter for at disiplinen kunne bli gjenopprettet, likesom i et utspekulert fengsel. 3. Litt etter litt ble der tilføyet mange andre slags overholdelser utover løftene. 4. Og disse lenker ble mot kirkelovene lagt på mange før den lovlige alder. 5. Mange er ved en feiltagelse kommet inn i dette levevis, som, enda de ikke manglet alderen, likevel manglet evne til å bedømme sine egne krefter. 6. De som var blitt besnæret slik, ble tvunget til å bli, enda noen kunne ha blitt befridd ved kirkelovens hjelp. 7. Dette hendte enda oftere i nonneklostrene enn i munkeklostrene, enda der burde ha vært vist større skånsomhet mot det svake kjønn. 8. Denne strenghet mishaget mange gode menn forut for disse tider, som så unge piker og menn bli drevet inn i klostrene for deres underholds skyld; de så hvilke ulykkelige resultater denne fremgangsmåte førte til, hvor stor forargelse den foranlediget, og hvilke snarer den la for samvittighetene. 9. De sørget over at kirkelovens autoritet helt ble skutt til side og ringeaktet i en så farlig sak. 10. Til disse onder kom en slik forestilling angående løftene som, - det står fast -, også tidligere har mishaget munkene selv, for såvidt som de har vært litt mer forstandige selv.
11. De sa at løftene sto på like for med dåpen; de lærte at de ved dette levesettet fortjente syndenes forlatelse og rettferdiggjørelse overfor Gud. 12. Ja, de tilføyde ytterligere at munkelivet ikke bare fortjente rettferdighet overfor Gud, men endog mer, fordi det ikke bare overholdt Guds bud, men også de evangeliske råd. 13. Slik søkte de å overbevise om at munkeløftene var langt bedre enn dåpen, at munkelivet var mer fortjenstfullt enn øvrighetspersoners (presters og lignende) liv, de som tjener deres kall i overensstemmelse med Guds bud uten selvgjorte fromhetsøvelser. 14. Intet av dette kan nektes, det fremgår av bøkene deres.
15. Hva skjedde senere i klostrene? Tidligere var de skoler til opplæring i de hellige Skrifter og andre disipliner som er nyttige for kirken, og prester og biskoper ble tatt derfra. Nå forholder det seg annerledes; men det er ikke nødvendig å anføre kjente ting. 16. Tidligere kom de sammen for å lære; nå innbiller de seg at det er et levesett som er innstiftet til å fortjene nåden og rettferdigheten. Ja, de forkynner at det er fullkommenhetens stand, og at de setter den høyt over alle andre av Gud forordnede livsformer. 17. Dette har vi anført uten hatefullt å overdrive noe, for at våre folks lære om denne sak kan bli bedre forstått..
18. For det første: Om dem som inngår ekteskap, lærer de at det er tillatt å inngå ekteskap for alle som ikke egner seg for sølibat, for løfter kan ikke oppheve Guds ordninger og bud. 19. Men dette er Guds bud: "For utukts skyld skal enhver ha sin egen hustru". 20. Og ikke bare budet, men også Guds skapelse og ordning nøder (alle) dem til ekteskap som ikke er unntatt gjennom en Guds særlige inngripen, i overensstemmelse med at "Det er ikke godt for mennesket å være alene", 1Mos 2 (18). 21. Derfor synder de ikke, som adlyder denne Guds ordning.22. Hva kan der innvendes mot dette? Man kan sette løftets forpliktelse så høyt man bare vil, - man vil likevel ikke kunne utvirke at løftet opphever Guds bud. 23. Kirkeloven lærer at den høyeres rett bli forbeholdt i ethvert løfte; derfor har disse løfter langt mindre gyldighet mot Guds bud.
24. Men hvis løftenes forpliktelse ikke har noen grunn, etter hvilken man kan forandre den, kunne heller ikke pavene ha gitt dispensasjon. Det er nemlig ikke et menneske tillatt å oppheve en forpliktelse som likefrem er av guddommelig rett. 25. Men pavene har klokelig skjønt at der bør vises mildhet med hensyn til denne forpliktelse; derfor leser man at de ofte har dispensert fra disse løftene. 26. Kjent er historien om aragonernes konge, som ble kalt tilbake til klosteret; og der mangler heller ikke eksempler fra vår egen tid.
27. Dernest: Hvorfor fremhever motstanderne så sterkt forpliktelsen eller løftets virkning, når de likevel tier om løftets natur, - at det bør dreie seg om det mulige, - at det bør være frivillig, avgitt av egen drift og med velberådd hu? 28. Men hvorvidt stadig kyskhet står i menneskets makt, er ikke ukjent. 29. Og hvor mange er det vel, som har avlagt løftet av egne drift og med velberådd hu? Piker og gutter overtales til å avlegge løftene før de er i stand til å dømme, ja, undertiden blir de endog tvunget. 30. Derfor er det ikke rimelig å disputere så strengt om forpliktelsen, ettersom alle innrømmer at det strider mot løftets natur når det er uten egen drift og uoverlagt.
31. De fleste kirkelover erklærer de løfter som er inngått før det 15. år for ugyldige, fordi det ikke synes å være så meget dømmekraft før denne alder at der kan treffes beslutninger for hele livet. 32. En annen kirkelov, som tar mer hensyn til menneskets skrøpelighet, tilføyer noen år. Den forbyr nemlig å avlegge løfter før attenårsalderen. Men hvilken av de to skal vi følge? 33. Størstedelen har en unnskyldning for at de forlater klostrene, fordi de fleste har avlagt løfte før denne alder.
34. Endelig: Selv om også løftebrudd kan dadles, synes det likevel ikke å følge derav at slike personers ekteskap bør oppløses. 35. For Augustin nekter at de bør oppløses, 27. Quaest. I., cap. Nuptiarum; hans autoritet er ikke ubetydelig, selv om andre har dømt annerledes senere.
36. Men skjønt Guds bud om ekteskapet synes å befri de fleste fra løfter, anfører våre dog også en annen grunn for at løfter er ugyldige: For enhver gudsdyrkelse som innstiftes uten Guds bud, og som er utvalgt til å fortjene rettferdiggjørelsen og nåden, er ugudelig, som Kristus sier: "Forgjeves dyrker de meg gjennom menneskebud". 37. Og Paulus lærer overalt at rettferdiggjørelsen ikke bør søkes gjennom vår overholdelse og dyrkelser som er uttenkt av mennesker, men at den ved troen blir dem til del som tror at de tas til nåde av Gud for Kristi skyld.
38. Men det står fast at munkene har lært at selvlagete fromhetsøvelser gjør fyldest for syndene, og fortjener nåden og rettferdiggjørelsen. Hva er det annet enn å forringe Kristi ære og fordunkle og fornekte troens rettferdighet? 39. Av dette følger altså at disse gjengse løfter har vært en ugudelig dyrkelse, hvorfor de er ugyldige. 40. For et løfte som er ugudelig og avlagt mot Guds bud, har ingen gyldighet; for et løfte bør, slik kirkeloven sier, ikke være et urettferdighetens bånd.
41. Paulus sier: "Dere er kommet bort fra Kristus, dere som vil rettferdiggjøres ved loven, dere er falt ut av nåden". 42. Altså kommer også de som vil rettferdiggjøres gjennomløfter, bort fra Kristus, og faller ut av nåden. 43. For også de som tillegger løfter rettferdiggjørelse, tillegger egene gjerninger det som hører Kristi ærer til. 44. Men det kan heller ikke nektes at munker jo har lært at de rettferdiggjøres og fortjener syndenes forlatelse gjennom løfter og deres egen iakttagelse. Ja, de har oppfunnet enda urimeligere ting, og har pralet av at de har lånt deres gjerninger til andre. 45. Hvis noen hatefullt ville utbre seg om disse ting, hvor mye kunne han da ikke smle sammen som endog munkene skammer seg over! 46. De har til og med innbilt mennesker at de selvgjorte fromhetsøvelser er den kristne fullkommenhets stand. 47. Mon ikke det er å tillegge gjerninger rettferdiggjørelse? 48. Det er ikke noe lite anstøt i kirken å fremsette en bestemt gudsdyrkelse for folket, som er uttenkt av mennesker, og som er uten Guds bud, og å lære at en slik dyrkelse rettferdiggjør mennesker. For troens rettferdighet, som især bør læres i kirken, fordunkles når disse forunderlige engle-fromhetsøvelser og et skinn av fattigdom og ydmykhet og sølibat utfoldes for menneskenes øyne.
49. Videre fordunkles Guds bud og den sanne gudsdyrkelse når menneskene hører at munkene alene er i fullkommenhetens stand. For den kristne fullkommenhet består i alvorlig å frykte Gud, og i å fatte en sterk tro og stole på at vi for Kristi skyld har en forsonet Gud, og å be om og sikkert forvente hjelp av Gud i alle de ting som skal utrette i overensstemmelse med kallet, og i det ytre være omhyggelig med å gjøre gode gjerninger og tjene kallet. 50. Den sanne fullkommenhet og gudsdyrkelse består i disse ting. Den består ikke i sølibat eller i tigging og skitne klær. 51. Derfor får folket mange fordervelige meninger av disse falske lovprisningene av munkelivet. 52. De hører sølibatet bli lovprist uten måte. Derfor lever de med samvittighetsnag i ekteskap. 53. De hører at bare tiggere er fullkomne. Derfor beholder de eiendommer med samvittighetsnag og driver handel med samvittighetsnag. 54. De får høre at det kun er et evangelisk råd ikke å hevne seg. Derfor er noen ikke redd for å ta hevn i det private liv: De hører nemlig at hevn forbys med et råd og ikke med et bud. 55. Andre feiler på den annen side enda mer, idet de mener at alle øvrighetsembeter, alle borgerlige yrker er uverdige for kristne, og strider mot det evangeliske råd.
56. Der leses om eksempler på mennesker, som etter å ha forlatt ekteskapet og etter å ha forlatt statsstyret, har gjemt seg i klostre. 57. Det kaller de å fly fra verden og søke et hellig levevis. Men de innså ikke at Gud bør tjenes med de bud han selv har gitt, og ikke med bud som er uttenkt av mennesker. 58. Et godt og fullkomment liv har den som har Guds bud for seg. 59. Om disse ting er det nødvendig at menneskene blir påminnet.
60. Og før disse tider dadler Gerson munkenes villfarelser angående fullkommenheten, og bevitner at på hans tid var den tale ny at munkelivet skulle være en fullkommenhetens stand.
61. Så mange ugudelige meninger henger ved løftene: At de rettferdiggjør; at de er den kristne fullkommenhet; at munkene overholder rådene og budene; og at de har overskytende gjerninger. 62. Da alle disse ting er falske og tomme, gjør de løftene ugyldige.
1. Det har tidligere vært store stridigheter om biskopenes makt. I disse har noen på upassende vis blandet sammen den kirkelige makt og sverdets makt. 2. Og av denne forvirring er det oppstått de verste kriger og de største uroligheter, idet pavene i tillit til nøklemakten ikke alene har innstiftet nye dyrkelser og tynget samvittighetene ved forbehold av særlige tilfeller og hensynsløse bannlysninger, men også har forsøkt å forandre verdslige regjeringer og å frata keisere deres herskermakt. 3. Disse misgrep har fromme og lærde menn i kirken for lenge siden refset. 4. Derfor ble våre, for å belære samvittighetene, tvunget til å vise forskjellen mellom kirkelig makt og sverdets makt, og de har lært at begge på grunn av Guds befaling fromt bør høyaktes, og æres som Guds største velgjerning på jorden.
5. Men de mener dette: At nøklemakten, eller biskopenes makt, i følge evangeliet er makten til, eller Guds bemyndigelse til å forkynne evangeliet, forlate og tilbakeholde synder, og forvalte sakramentene. 6. For med denne befaling utsender Kristus apostlene: «Likesom Faderen har utsendt meg, sender også jeg dere. Ta imot Den Hellige Ånd; dersom dere forlater noen deres synder, da skal de være dem forlatt, dersom dere fastholder noen deres synder, skal de være fastholdt». 7. Og Mark 16 (15): «Gå ut og forkynn evangeliet for all skapningen, osv..»
8. Denne makt utøves alene ved å lære eller forkynne evangeliet, og ved å dele ut sakramentene, enten til mange eller få, i overensstemmelse med kallet; for det er ikke legemlige ting som meddeles, men evige ting: Evig rettferdighet, Helligånden, evig liv. 9. Dette kan ikke oppnåes uten ved Ordets og sakramentenes embete, slik Paulus sier: «Evangeliet er en Guds kraft til frelse for hver den som tror». Og Salme 118 (119,50): «Ditt ord levendegjør meg». 10. Da altså det kirkelige makt meddeler evige ting, og alene utøves ved Ordets embete, er den ikke til hindring for statsstyret, like lite som sangkunsten er til hinder for statsstyret. 11. For statsstyret dreier seg om andre ting enn evangeliet. Øvrigheten beskytter ikke sjelene, men legemene og de legemlige ting mot åpenbare krenkelser, og tvinger mennesker ved sverdet og legemlige straffer. Evangeliet beskytter sjelene mot ugudelige meninger, mot djevelen, og mot den evige død.
12. Derfor bør den kirkelige og den borgerlige makt ikke blandes sammen. Den kirkelige har sin myndighet til å lære evangeliet og forvalte sakramentene. 13. Den må ikke bryte inn på fremmed myndighetsområde, ikke forandre verdslige regjeringer, ikke avskaffe øvrighetens lover, ikke oppheve lovmessig lydighet, ikke hindre rettslige undersøkelser av noen som helst borgerlige ordninger eller overenskomster, ikke foreskrive øvrighetene lover om hvordan statsformen bør innrettes; 14. slik som Kristus sier: «Mitt rike er ikke av denne verden», 15. Likeledes: «Hvem har satt meg til dommer eller skifter over dere?» 16. Og Paulus sier Fil 3 (20): «Vårt rike er i himlene». 17. 2Kor 10 (4): «Våre stridsvåpen er ikke kjødelige, men mektige for Gud til å omstyrte tankebygninger osv.».
18. På denne måten skjelner våre mellom begge makters plikter, og befaler å ære begge og erkjenne at begge er Guds gave og velgjerning.
19. Hvis biskopene har noen sverdets makt, har de den ikke som biskoper ved evangeliets bemyndigelse, men etter menneskelig rett, gitt dem av konger og keisere til den borgerlige forvaltning av deres gods. Dette er imidlertid en annen funksjon enn evangeliets embete.
20. Når der altså spørres om biskopenes jurisdiksjon, bør man atskille verdslig makt fra den kirkelige jurisdiksjon. 21. Fremdeles tilkommer det biskopene som biskoper, - det vil si dem som har fått Ordets og sakramentenes embete overdratt -, i følge evangeliet, eller som de sier, etter guddommelig rett, denne jurisdiksjon: Å forlate synder, å forkaste den lære som avviker fra evangeliet, og å utelukke de ugudelige hvis ugudelighet er kjent av kirkens fellesskap, uten menneskelig makt, men ved Ordet alene. 22. Her bør menighetene nødvendigvis, og etter guddommelig rett, vise dem lydighet, i følge dette: «Den som hører dere, hører meg».
23. Men når de lærer eller bestemmer noe mot evangeliet, da har menighetene en befaling fra Gud som forbyr å adlyde. Matt 7 (15): «Vokt dere for de falske profeter». 24. Gal 1 (8): «Om en engel fra himmelen forkynte dere et annet evangelium, han være en forbannelse». 25. 2Kor 13 (8): «Vi formår ikke noe mot sannheten, men for sannheten». 26. Likeledes: Likeledes: «Der er gitt oss makt til oppbyggelse, ikke til nedbrytelse» 27. Således byr også kirkelovene, II. quaest. VII. cap. Sacerdotes og cap. Oves. 28. Og Augustin sier i brevet mot Petilian: «Man bør heller ikke gi katolske biskoper medhold, hvis de kanskje noensteds feiler eller mener noe mot de kanoniske skrifter».
29. Hvis de har noen annen makt eller jurisdiksjon til å undersøke bestemte saker vedrørende ekteskap eller tiende osv., har de den ved menneskelig rett; når ordinariene svikter, er fyrstene her pliktige til, endog mot deres vilje, å avsi rettskjennelse over deres undersåtter for å bevare den offentlige ro.
30. Foruten dette drøftes det om biskoper eller prester har rett til å innstifte seremonier i kirken, og gi lover om mat, fester, grader eller klasser av geistlige, osv. 31. De som tilkjenner biskopene denne rett, påberoper seg som vitnesbyrd: «Jeg har ennå meget å si dere, men dere kan ikke tåle det nå. Men når Sannhetens Ånd kommer, skal han lære dere hele sannheten». 32. De påberoper seg også apostlenes eksempel, som påbød at man skulle avholde seg fra blodet og det kvalte. 33. Sabbaten anføres, idet den, som det kan synes, mot de ti bud ble forandret til søndag. Og ikke noe eksempel bringes oftere på banen enn forandringen av sabbaten. De hevder at kirkens makt er stor, idet den har dispensert fra et bud i dekalogen.
34. Men om dette spørsmål lærer våre således, at biskopene ikke har makt til å bestemme noe mot evangeliet, som det er påvist over. Også kirkelovene innrømmer det samme hele Distinct. 9 igjennom. 35. Videre er det mot Skriften å grunne tradisjoner for at vi ved å overholde dem skal gjøre fyldest for syndene eller fortjene at vi blir rettferdiggjort. 36. Kristi fortjenestes ære krenkes nemlig når vi mener at vi blir rettferdiggjort ved å overholde slikt. 37. Men det står fast at tradisjonene i kirken har vokst nesten i det uendelige på grunn av denne formening, mens læren om troen og troens rettferdighet ble undertrykt. For der ble jevnlig foranstaltet flere helligdager, påbudt fester, innstiftet nye seremonier, nye ordener, fordi opphavsmennene til disse ting mente at de fortjente nåden ved disse gjerninger. 38. Således ble botslovene likeledes forøket, og av dette ser vi ennå visse spor i satisfaktoriske gjerninger.
39. Likeledes handler opphavsmennene til tradisjonene mot Guds bud når de lager synd av ulike slags mat, dager, og lignende ting, og bebyrder kirken med lovens trelldom, som om der hos kristne var nødvendig at der var en dyrkelse til å fortjene rettferdiggjørelsen, - i likhet med den levittiske - hvis anordninger Gud skulle ha overdratt til apostler og biskoper. 40. Slik skriver nemlig noen, og pavene synes delvis å ha blitt villedet ved Moselovens eksempel. 41. Fra dette stammer disse byrder, som at det skulle være dødssynd å arbeide med hendene på helligdager, også når det skjer uten forargelse for andre, at bestemte slags mat skulle besmitte samvittigheten, at faster, - ikke de naturlige, men selvpinende -, skulle være gjerninger som forsoner Gud, at det skulle være dødssynd å forsømme de kanoniske tider, at synd i et reservert tilfelle ikke skulle kunne forlates uten at det er tiltrådt av hans autoritet som har tatt forbeholdet; skjønt kirkelovene selv her ikke taler om reservasjon av skylden, men av den kirkelige straff.
42. Hvorfra har biskopene retten til å pålegge menighetene slike tradisjoner til å besvære samvittighetene med, når Peter forbyr dem å legge åk på disiplene, når Paulus sier at makten er gitt dem til oppbyggelse, ikke til nedbrytelse? Hvorfor forøker de syndene ved slike tradisjoner?.
43. Men der foreligger klare vitnesbyrd som forbyr å grunnlegge tradisjoner for å forsone Gud eller som nødvendige til frelse. 44. Paulus, Kol 2 (16): "Ingen skal dømme der for mat eller drikke, i henseende til høytid, enten det er nymåne eller sabbat". 45. Likeledes: "om dere med Kristus er døde fra verdens barnelærdom, hvorfor oppfyller dere da påbud som om dere lede i verden: Du skal ikke ta, ikke smake, ikke røre? Alle disse ting forgår ved bruken, og de er menneskers bud og lærdommer, som har skinn av visdom". 46. Til Titus, 1 (14): "Akt ikke på jødiske fabler og menneskers bud, som strider mot sannheten".
47. Kristus sier Matt 15 (14) om dem som krever tradisjoner: "La dem fare; blinde er de og veiledere for blinde"; 48. Og han misbilliger den slags dyrkelse: "Enhver plante som min Fader ikke har plantet, skal rykkes opp med rot".
49. Hvis biskopene har retten til å bebyrde samvittighetene med slike tradisjoner, hvorfor forbyr da Skriften så ofte å grunne tradisjoner? Hvorfor kaller den dem for djevelens lærdommer? Mon Den Hellige Ånd uten grunn har formant om dette på forhånd?.
50. Tilbake blir altså, ettersom anordninger som er innstifte som nødvendige eller i den formening at en derved fortjener rettferdiggjørelsen, strider mot evangeliet, at det ikke er biskopene tillatt å innstifte slike dyrkelser eller å forlange dem som nødvendige. 51. Det er nemlig nødvendig at læren om den kristne frihet fastholdes i menighetene: Lovens trelldom er ikke nødvendig til rettferdiggjørelse, som det er skrevet i brevet til Galaterne: "Dere må ikke atter underlegge dere trelldommens åk". 52. Det er nødvendig at evangeliets hovedstykker fastholdes: At vi får nåden ved å tro på Kristus, ikke ved bestemte overholdelser eller ved dyrkelser som er innstiftet av mennesker.
53. Hva bør man altså mene om søndagen og lignende kirkeskikker? Dertil svarer de at det er biskoper og prester tillatt å treffe anordninger, for at ting kan gå sømmelig for seg i kirken, ikke for at vi ved dem skal gjøre fyldest for syndene eller for at samvittighetene skal forpliktes til å mene at de er nødvendige dyrkelser. 54. Slik anordner Paulus at kvinnene skal tilhylle deres hoder, at fortolkerne i menigheten skal høres i en viss orden.
55. Det sømmer seg at menigheten for kjærlighetens og fredens skyld adlyder slike anordninger og overholder dem i den utstrekning at ingen forarger andre, men at alt skal skje sømmelig og uten uro i kirken, 56. Men slik at samvittighetene ikke bebyrdes ved å mene at de er nødvendige til frelse, og ved å anta at de synder når uten anstøt krenker dem: tilsvarende vil ingen si at en kvinne som viser seg offentlig med utildekket hode, synder.
57. Slik er det med overholdelsen av søndagen, påsken, pinsen og lignende festdager og skikker. 58. For de som mener at søndagens helligholdelse i stedet for sabbaten er innstiftet med kirkens autoritet som nødvendig, har ikke rett. 59. Skriften har opphevet sabbaten, ikke kirken. For etter at evangeliet er blitt åpenbart, kan alle mosaiske seremonier unnlates. 60. Og fordi det likevel var nødvendig å fastsette en bestemt dag, for at folket kunne vite når det burde komme sammen, er det klart at kirken har bestemt søndagen til dette; dette synes også å ha blitt foretrukket for at menneskene kunne ha et eksempel på den kristne frihet, og vite at verken sabbaten eller helligholdelse av noen annen dag var nødvendig.
61. Det finner sted besynderlige disputter om forandring av loven, om den nye lovs seremonier, om forandring av sabbaten, - som alle er oppstått av den falske formening at der skal være en dyrkelse i kirken i likhet med den levittiske, og at Kristus skulle ha overdratt til apostler og biskoper å tenke ut nye seremonier som skulle være nødvendige til frelse. 62. Disse villfarelser har sneket seg inn i kirken fordi troens rettferdighet ikke er blitt lært tilstrekkelig klart. 63. Noen påstår at helligholdelse av søndagen ganske visst ikke er i følge guddommelig rett, men likesom av guddommelig rett. De gir forskrifter angående helligdager, om hvorvidt det er tillatt å arbeide på dem. 64. Hva er den slags diskusjoner annet enn feller for samvittighetene? For skjønt de søker å gjøre tradisjonene mildere, kan det likevel aldri bli tale om rimelighet så lenge den mening består at de er nødvendige; denne må nødvendigvis bestå der troens rettferdighet og den kristne frihet ignoreres.
65. Apostlene befaler å avholde seg fra blod osv. Hvem overholder det nå? Og dog synder ikke de som ikke overholder dette, for ikke engang apostlene selv ville bebyrde samvittighetene med slik en trelldom. Men de forbød det for en tid for forargelsens skyld. 66. Det er nemlig evangeliets blivende vilje som bør holdes for øye i dette dekretet.
67. Der er neppe noen kirkelover overhodet som overholdes nøyaktig, og mange går daglig av bruk hos dem som forsvarer tradisjonene. 68. Der kan heller ikke bli dradd omsorg for samvittighetene med mindre en medgir at vi vet at de overholdes uten den mening at de er nødvendige, og at samvittighetene ikke krenkes selv om menneskenes praksis endres av noe i en slik sak.
69. Men biskopene kunne lett opprettholde den lovmessige lydighet dersom de ikke ville tvinge til å overholde tradisjoner som ikke kan overholdes med god samvittighet. 70. Nå forlanger de sølibat, de antar ingen (som prester) med mindre de sverger at de ikke vil lære evangeliets rene lære. 71. Våre kirker krever ikke at biskopene skal gjenopprette enigheten på bekostning av deres verdighet, noe som det likevel sømmer seg at gode hyrder gjør. 72. De krever kun at de skal oppgi de urettferdige byrdene, som er nye, og som er tatt opp mot den katolske kirkes sedvane. 73. Kanskje hadde disse bestemmelsene rimelige grunner til å begynne med; likevel passer de ikke for senere tider. 74. Det er også klart at noen er opptatt ved en villfarelse. Derfor ville det nå stemme overens med biskopenes mildhet å lempe på dem, for en slik forandring svekker ikke kirkens indre enhet. Mange menneskelige tradisjoner er nemlig blitt forandret i tidens løp, slik kirkeloven selv viser. 75. Men hvis det ikke kan oppnåes at den slags overholdelse som ikke kan gjøres uten synd, gjøres fri, må vi følge den apostoliske regel som byr å adlyde Gud mer enn mennesker.
76. Peter forbyr biskopene å herske og tvinge menighetene. 77. Her dreier det seg ikke om at biskopene viker fra sin herskerstilling. Men dette ene begjærer vi: At de vil tåle at evangeliet læres rent, og at de vil oppheve noen få iakttagelser, som ikke kan overholdes uten synd. 78. Men hvis de ikke gjør det, må de selv se til hvordan de vil svare Gud regnskap for at de gjennom denne hårdnakkethet gir årsak til splittelse.
Vi har gjennomgått de viktigste artikler som synes å volde strid. Skjønt det nemlig kunne tales om flere slags misbruk, har vi for å unngå vidløftighet kun sammenstillet de viktigste. Der har vært store klager angående avlat, valfarter og misbruk av bannlysning; på mange måter ble soknene plaget av avlatskremmerne; der har vært endeløse stridigheter mellom prester og munker om sogneretten, om skriftemål, om begravelser, og utallige andre ting. Den slags saker har vi forbigått, for at det som er det viktigste i denne sak, må kunne forståes lettere når det fremstilles i korthet. Og her er ikke sagt eller samlet noe for å forhåne noe som helst. Bare det er forelest som det syntes nødvendig å si, for at det kunne bli forstått at intet hos oss er blitt antatt mot Skriften eller den katolske kirke, det være i lære eller i seremonier; for det er åpenbart at vi på det omhyggeligste har voktet oss for at nye og ugudelige læresetninger skulle snike seg inn i våre kirker.
Disse ovenfor anførte artikler har vi villet fremlegge i overensstemmelse med deres keiserlige Majestets edikt, hvorav vår bekreftelse kan fremgå, og summen av den lære som de lærer hos oss, sees. Hvis noe skulle savnes i denne bekjennelse, er vi beredt til, om Gud vil, å gi utførligere opplysning i overensstemmelse med skriftene.
Deres keiserlige Majestets trofaste undergivne:
Johann, hertug av Sachsen, kurfyrste.
Georg, markgreve av Brandenburg.
Ernst (hertug av Lüneburg) med egen hånd.
Philip, landgreve av Hessen.
Johan Fredrik, hertug av Sachsen.
Franz, hertug av Lüneburg.
Wolfgang, fyrste av Anhalt.
Rådet og bystyret i Nürnberg.
Rådet i Reutlingen.