Som Brannsupporter har Gunnar Johnstad utviklet en særlig evne til å takle motgang og nedturer. Livet har vekslet mellom euforisk glede og enorm skuffelse, og i 20-30 år har omkvedet vært: Typisk Brann! Men ikke denne høsten...
Livet som Branntilhenger har sine øyeblikk ....
GUNNAR JOHNSTAD er teolog og førsteamanuensis ved Norsk Lærerakademi i Bergen og vel kjent blant studentene for sin entusiasme for Brann. Selv beskriver han Brann mer som en tilstand enn som et fotballag. Han omtaler Brann som en rett på det bergenske koldtbord som man bare kan forsyne seg av, på linje med Fisketorget og Fløyen.
- Gullet kom «hem». Hvordan oppleves det?
- Det er en fantastisk og sterk opplevelse, og det oppleves, merkelig nok, litt selvfølgelig. Hvorfor skulle ikke Brann ta gull?
- Ble det feiring?
- Jeg var dessverre i Oslo mandag og fikk derfor ikke vært med på den spontane feiringen utenfor Stadion og i sentrum. I Oslo så jeg kampen mellom Viking og Stabæk på storskjerm på et utested på Karl Johan, heldigvis sammen med stort sett bergensere som i stolthet og glede gratulerte hverandre da kampen var slutt og Viking hadde vunnet. Men det var noe uvirkelig å være i Oslos gater etterpå. Der gikk livet sin vante gang, som om ingenting hadde hendt! Men søndag kveld får jeg være med på den festen som jeg har ventet på siden Kniksens storhetsdager, og jeg gleder meg som et barn til det.
DA HAN KOM flyttende fra Østlandet til Bergen i en alder av 12 år, forsto han med én gang hva som skulle til for å bli bergenser fullt ut: Han måtte gå i buekorps, holde med Brann og skarre på r-en. De to første betingelsene var lett å oppfylle, det siste krevde litt mer øvelse. Men han greide det. Han var tenåring da laget ble seriemester for 44 år siden. Brann spilte den siste og avgjørende kampen mot Vålerengen, som laget het den gang, og vant 3-1.
- Hvor var du da?
- Jeg satt hjemme. Den gang ble ikke fotballkamper overført live på radio og tv, så ville vi være orientert om hvordan kampene utviklet seg, måtte vi ringe til Bergens Tidende underveis for å få vite hva stillingen var. Laget vant seriegull i -62 også, så seriemesterskapet i 1963 var ikke så sensasjonelt.. Det var stor feststemning i byen, julaften og bursdag samtidig. Bergenserne kan dette med å ta vare på de store, gode øyeblikkene. Men feiringen den gang kan ikke måle seg mot gullfeiringen vi nå opplever. Når 44 års ventetid er over, er det fest med stor F i Bergen. Ekte, spontan, hemningsløs glede, ikke noen nøktern fest. Ordet nøktern passer forøvrig ikke på bergensere, synes jeg.
- HVOR VAR DU da Azar Karadas scoret vinnermålet i kampen mot Lyn, og dermed med 98 prosents sannsynlighet sikret Brann seriegullet?
- Jeg var på Stadion selvfølgelig. Vi var tre generasjoner sammen. Brann er jo en felles arv som vi bergensere vokser opp med. Brann ledet lenge, helt til Lyn utlignet fem minutter før slutt..
- Lyns utligningsmål var en enorm brems på festgleden, og et sørgelig eksempel på hvor kort vei det ofte er mellom den største begeistring og fortvilelse rundt Brann.
Akkurat da tenkte jeg nok: Typisk Brann! Men så skjedde det utypiske. Kampen snudde på overtid, og Brann vant til slutt 3-1. Det var et magisk øyeblikk da 2-1-ballen gikk inn. På sett og vis var det 44 års oppdemmet lidenskap som der og da fikk utløp i ett magisk øyeblikk. Jeg stod sammen med rektor på NLA, og det var sterke scener som utspilte seg. Det er vanskelig å se for seg Johnstad ute av kontroll, heftig og begeistret, men jeg merker sitringen i stemmen når han snakker om Brann, og han virker ikke helt nøktern når han beskriver lagets status som unik i norsk sammenheng.
- Brann er ikke et bydelslag, men hele Bergens eiendom.
- Hva med Rosenborg da, kan ikke det sammenlignes?
- Joda, det er stort, men selv nøkterne observatører må erkjenne at ikke noe annet lag har den evnen til å begeistre og rive folk med seg - på godt og vondt - som Brann.
HAN SITERER FRA Branns egen nettside, hvor det i informasjonen om laget på engelsk står at «Brann is in some terms the biggest club in Norwegian football».
- Den beskrivelsen stemmer nok. Blant Brannsupporterne finner du de største drømmerne, blant annet. Vi er størst på godt og vondt, mener han.
Johnstad snakker videre om tilhørighet, drømmer, håp og lengsler. Alle ordene har en fellesnevner: Brann.
- Brann er mer enn en fotballklubb. Det er like mye en tilstand, en bergensk institusjon, og noen har også kalt det en helseinstitusjon. Han omtaler laget som et psykologisk fenomen, men på spørsmålet om det også er et teologisk fenomen, svarer han et nølende «nja..»
- Teologien omfatter jo alt menneskelig, og det er nok mulig å anlegge teologiske perspektiv her, men da skal man vite hva man gjør, sier han med et smil. Han fnyser av ordet «medgangssupporter» og kaller det et tullete ord.
- Er du ekte supporter, så er du det uansett - i med- og motgang. En supporter er en som holder ut i gode og vonde dager, i tykt og tynt, i lidenskap og lidelse. Og som Brann-supporter har jeg nok utviklet en særlig evne til å takle motgang og nedturer. Det har vært mange håp som har gått i stykker, og forventninger som ikke er blitt innfridd. Nå gjenstår det å se om vi greier å takle medgang og suksess - der har vi liten kompetanse - men jeg vil jo tro det.
HAN SNAKKER OM håpet og drømmene, som overvinner fortvilelse og resignasjon.
- Som Brann-supporter er du en salig blanding av realist og evig optimist. Når skuffelsen er stor,
kan du alltid se fram til neste kamp, og tenner ikke det håpet, kan du se fram til neste sesong. Det er stadig noe å knytte håpet til, konkluderer han.
- Ser du noen likheter mellom det å være supporter og det å være disippel?
- Det som er likt, er at du vil oppleve svingninger i begge tilstander. Det veksler mellom vandringer i det golde ørkenlandskapet og oppe på høydene, en sjelden gang endog på forklarelsens berg. Men der var ikke Jesu disipler lenge, de måtte etter kort tid ned i dalbunnen og tilbake til hverdagen. Johnstad trekker også fram håpet og lengselen som er der til enhver tid, og han trekker fram troskapen og den frimodige bekjennelsen.
- Når det gjelder det siste, tror jeg nok at vi kristne har noe å lære av Brann-supporterne. På Stadion pleier de å rope: «Den som elsker Brann, reis opp», og da gjør vi det. Jeg har mange ganger tenkt om jeg ville vært like frimodig hvis noen ropte: «Den som elsker Jesus, reis opp!»
- ER DET SUNT å leve med de store svingningene i livet som supportere gjør?
- Jeg tror det, for livet består jo av svingninger, og man utvikler etter hvert en evne til å tåle dem.
- Når bikker fotballentusiasmen over til å bli religion?
- For mange blir det nok en religiøs dimensjon over fotballentusiasmen, og da er fotball i ferd med å bli skrevet med to a'er og én l = fotba'al, og blir altså en avgud. Det skjer når noen mener at fotballen betyr «alt» for dem. Fotballen må ikke bli det viktigste i livet, men av alle uviktige ting, må fotballen gjerne være, for å sitere pave Johannes Paul II: det viktigste. Men den må altså ikke bli livets mening og innhold, advarer Johnstad.
- Er det et skår i gleden at det var Viking som dro inn seieren til slutt?
- Nei, Brann har egentlig ikke fått hjelp fra andre, heller ikke fra Viking, til seriegullet. De har spilt seg til imponerende 51 poeng, så langt, og da blir det ikke riktig å snakke om flaks eller fremmed hjelp. Dette har de klart selv!
Tekst og foto: JOHANNA HUNDVIN ALMELID
