Bollebry

Nasjonen ble rystet for ikke mange ukene siden da et kristent skolelag gikk til det uhørte skritt å servere nystekte boller på et lagsmøte i storefri. Det satte den lokale skoleledelse – av alle steder på Sørlandet og i tetteste bibelbeltet – foten ned for.

 

Alle måtte forstå at det kunne friste svake sjeler til å gå og høre på en andakt mot sin vilje. Vi synes vi ser det for oss: Elever som viljeløst blir dratt etter bollelukten mot en samling de egentlig ikke ønsker å gå på. For elever i ungdomsskolen kan vi selvsagt ikke overlate til å ta frie valg på dette området. Det er som en sa det: Skal vi le eller gråte? Et annet sted – i samme traktene, utrolig nok – får de kristne elevene på en skole bare arrangere skolelagsmøte hver tredje uke. Og ikke bare med bolleforbud, nei, fullstendig forbud mot enhver form for servering. Av noenlunde samme grunn: Dette kan føre til uønsket påvirkning og oppsplitting av elevfellesskapet i skolen.

Frykten for lukt av kristenmanns blod er åpenbart stor. For vi har følelsen av at det er her problemet ligger. Vi hadde ikke ventet dette på tykkeste Sørlandet. Når vi vet hvor mange skoler i dag som sliter med disiplinære problemer, av elever som faller ut av skolen, stadig flere unge som sliter med psykiske utfordringer, en økende ungdomskriminalitet – for bare å nevne noe – så skulle vi tro at enhver skoleledelse ville gripe begjærlig om hver eneste liten mulighet til å styrke motkreftene. Å gi god plass til både kristne skolelag og annen organisert elevvirksomhet må bare være av det absolutt gode. Skolelagselevene topper ikke statistikkene over belastet ungdom, for å si det sånn.

Dette sier oss to ting: Friheten til å få drive våre egne barne- og ungdomsskoler er umistelig og blir stadig mer viktig. Og dernest: Vi kan ikke ta for gitt noen stor og utbredt velvilje overfor kristen virksomhet – verken på skolen eller ellers i vårt samfunn – i tiden som kommer. Den friheten må vi tvert imot kjempe for, nå mer enn noen gang.

Rolf Ekenes

Tilsynsmann