Brev fra våre utreiste til Nord-Afrika

I november 2019 er det snart fore år siden utsendingene kom til Nord-Afrika. Her formidler de noen inntrykk:

Vi reiste til Nord-Afrika for snart fire år siden som en liten familie på tre. Nå etter snart fire år her er vi blitt til fem. Eldstemann har blitt 4 og et halvt år, storesøster er 2 år og lillesøster blir 1 år om ikke lenge. Etter å ha bodd et og et halvt år i en mindre by i fjellene bor vi nå ved kysten i landets nest største by , med godt over en million innbyggere. Huset vårt ligger ganske nær sentrum i et ganske travelt nabolag. Byen vår er ved første øyekast kaotisk, støvete og full av søppel. Om sommeren kan temperaturen krype opp mot 45 grader, men heldigvis er det ikke mange dager som er så varme. Byen er forurenset, både fra industri og biltrafikk. Og her bor vi midt i kaoset og har det egentlig ganske fint. Etter en lang boligjakt fant vi et hus å leie som vi trives godt i. Det er passelig stort for oss og vi har litt hage, noe som virkelig er en velsignelse i en by med ellers lite grønt. Eldstemann går andre året på fransk skole og har det «très bien», storesøster har begynt i arabisk barnehage og koser seg med mange nye venner og lillesøster har det fortsatt fint hjemme sammen med mamma (eller pappa).  Far i huset er travelt opptatt som prosjektleder i vår lokale samarbeidsorganisasjon. Han jobber med å hjelpe lokale frivillige og ideelle organisasjoner til å drive bedre. Han hjelper de med trening i økonomistyring, ledelse og administrasjon. Mor er teamleder i vår lokale samarbeidsorganisasjon i tillegg til å være hjemme med lillesøster.

Fire år har gått fort. Det er fortsatt mange ting vi ikke skjønner i denne kulturen. Og dette språket tror jeg vi kommer til å slite med å lære så lenge vi er her. Selv om vi er ferdige med språkstudier på fulltid for lengst, bruker vi tid på språkstudier i den lokale arabiske dialekten (Jeg tror vi har litt tungt for det). Å lære språk er en nødvendighet, men ingen av oss (voksne) syntes det er spesielt morsomt eller lett. Det som derimot er morsomt er når man kan kommunisere med folk på deres eget språk, og det kan vi stadig bedre.

Gjennom vårt arbeid og vårt dagligliv forsøker vi å dele vår tro. Vi opplever at det å snakke om tro er ganske naturlig her. Mange er opptatt av religiøse spørsmål og ønsker å leve som gode muslimer. Religion her handler mye om hva man må gjøre og hva man ikke må gjøre. De fleste håper på at de gode gjerningene i livet vil veie tyngre enn den synden de har gjort. I møte med dette er det kristne budskapet både revlusjonerende og ganske provoserende. Vi tror at Gud ble som oss. Levde det livet vi ikke klarer å leve. Og så tok den straffen vi skulle hatt. Jeg hadde en samtale om dette for en stund siden og fikk til slutt spørsmålet: «så dere kan ikke gjøre noe? Alt er gjort for dere?» Jeg tror vedkommende syntes det var helt utenkelig.

Vår bønn og vårt håp er at dette budskapet skal nå ut til også dette folket. Det er så få som har hørt det, og det er få som har tatt i mot. Vår oppgave er å dele. Bare Gud kan gi vekst. Vær med å be om at flere må høre og at Gud må skape tro i hjertene til de som hører. Vær med å be for de lokale troende som ofte opplever vanskeligheter. Vær med å be for oss, at Gud må bruke oss her hvor vi er og utruste oss med det vi trenger for å gå der Han vil vi skal gå.

Utsendingene i Nord-Afrika

Brevet er publisert 20. november 2019