Brev fra våre utreiste til nord-Afrika

– De har alle tatt godt imot oss og vi kjenner det skal bli godt og slå ned teltpluggene her oppe i fjellene.

 

– Den første tiden har vært veldig travel. Etter noen dager i hovedstaden bar det av sted opp i fjellene til byen vi bor i. Byen ligger på ca 650 m.o.h. Vi ble innlosjert privat hos en hyggelig engelsk jente/dame som har vært her i landet i åtte år. Hun bor i et hage-anneks hos en lokal familie, så vi har blitt godt kjent med den familien også. Så begynte jakten. Vi skulle ha sted å bo, vi skulle ha møbler, vi skulle finne oss språklærere og vi skulle kjøpe bil.

Alt har ordnet seg. Signe kunne begynne å lære språk allerede mandagen etter at vi kom (vi kom på tirsdag). Med meg gikk det heller litt tregt og etter mye om og men klarte jeg å få startet med språklærer uka etter. Signe sin språklærer er veldig flink og hyggelig. Min språklærer er veldig hyggelig.

Hus har vi også klart å få oss. Vi har flyttet inn i en leilighet i første etasje i et hus hvor huseier bor i andre etasje. De er veldig snille mennesker med fire smilende døtre som digger Eivind. Eivind synes godt om dem også, men særlig far i huset har han et godt forhold til. Det hjelper veldig på inngangen generelt her oppe at vi har med Eivind. De elsker barn i dette landet og Eivind sjarmerer de fleste i senk. Til og med hos politiet da vi måtte registrere oss smeltet de bevæpnede vaktene så fullstendig at geværet pekte i alle retninger da de ville «kose» Eivind. Vi har klart å skaffe oss noen møbler og flere er på vei. Det er ikke det største utvalget og det meste må enten kjøpes brukt eller bli laget på bestilling. Da er det fint med google og bilder å vise de lokale snekkerne som gjør så godt de kan.

Det skulle vise seg å være verre å skaffe seg bil. Ettersom at vi bare er språkstudenter har vi ikke «permanent» oppholdstillatelse og da kan vi heller ikke eie en bil. Men dama vi bodde hos sa seg villig til å formelt eie bilen vår til vi får egen oppholdstillatelse.

Men nå har altså det meste ordnet seg og vi har endelig ett eget sted å bo. Vi har bodd hos veldig hyggelige folk de siste 8 månedene, men livet som halvnomader tapper på kreftene. Nå er det andre ting som tapper – og da tenker jeg på språklæring. Vi har vært gjennom dette en gang før i Frankrike og vet at ting er tungt i begynnelsen. Denne gangen har vi også lille Eivind som krever sitt av energibruk, så når kvelden kommer er vi som regel godt inn i drømmeland før kl er 22. Likevel er det godt å være her vi er. Teamet her oppe består av 10 voksne fra hele 5 nasjoner – USA, Brasil, England, Tyskland også vi fra Norge. I hele organisasjonen er det 16 nasjoner. De har alle tatt godt imot oss og vi kjenner det skal bli godt og spikre ned teltpluggene her oppe i fjellene i alle fall for ett år i denne omgang. Nå begynner også kulda å slippe taket og våren er i anmarsj. Det har vært kaldt her oppe og mye av problemet er at husa er bygd for å holde varmen ute. Normal innetemperatur har vært rundt 14 grader de siste ukene. Ute kan temperaturen komme opp i 17 grader på dagtid, men kryper ned til rundt 0 om natta. Under 2. verdenskrig kalte de britiske troppene landet vi er i for det kalde landet med den varme sola. Det er en god beskrivelse.

Teamet her oppe er også vår kirke. Vi holder på med for tiden å gå gjennom Ap.gj. på søndagene og det slår oss hvilken strategi og metodikk Paulus brukte i sin tjeneste. Vår utfordring her oppe er å finne balansen mellom å være for forsiktig og for vågal – da er det utfordrende å lese om Paulus som karret seg halvdød over den anatoliske høysletta i Tyrkia etter å ha blitt slått med stokker og steinet. Det vi risikerer er å bli bedt om å reise hjem. Likevel risikerer de lokale troende enda mer, selv om de ikke er mange. Så langt vi vet er det 2 troende her i byen. De holder det skjult begge to – det innebærer for stor risiko å gå offentlig ut med det. Spennet mellom det vi leser i Ap.gj. og det livet som leves av lokale er noe som reiser forferdelig mange spørsmål hos oss og vi har lite med svar.

 

mvh oss i fjellheimen

Artikkelen er lagt ut 2. mars 2016