Bygge for livet – menneskeverdet som fremtidens verdi

Innenfor de områdene vi jobber med i Menneskeverd, har det skjedd en betydelig grenseforskyving de senere årene. Vi har akkurat markert at det er 40 år siden vi fikk loven om selvbestemt abort. Denne uretten vekket et engasjement i meg og flere jevnaldrende, som resulterte i at vi, 17 år gamle, startet «Ungdom mot abort nå».

 

Av Morten Dahle Stærk
Generalsekretær i Menneskeverd

 

Slagordet var «de tok fra oss retten til å leve – vi vil gi den tilbake». Det er lett å stille seg bak kirkehistoriker og forfatter Eivor Oftestad når hun sier: – Vi må ta på alvor at det er en ny situasjon i dag, både med ny kunnskap om fosteret, nye sosiale vilkår og nye bioteknologiske muligheter.» For få uker siden kom det et hårreisende forslag fra leder i Unge Venstre, Sondre Hansmark, som vil utvide selvbestemt abort til 24 uker: «Vi mener vi må sette et fosters moralske verdi til når det kan begynne å føle – når de kan føle smerte, ubehag, behag. Der mener vi at vi må sette grensen for når vi skal ha grense for abort, sier lederen for Unge Venstre, Sondre Hansmark, til NRK.» En ting er at Hansmark er utdatert på forskningen om når fosteret kan kjenne smerte, men mye mer alvorlig er holdningene som ligger til grunn.

For hvorfor skal vi velge ut akkurat muligheten for å kjenne smerte som den egenskapen som gir oss verdi? Det kan like gjerne være alder, helse, genetiske egenskaper, rase eller kjønn. Spørsmålet som ligger snublende nær, er følgende: Hva med mennesker som ligger i koma, som er sterkt dopet ned med smertestillende, som ligger i narkose? Er disse menneskene «fritt vilt» fordi de ikke kan «føle smerte, ubehag, behag»? Eller hva med mennesker på autismespekteret som ikke kjenner empati, men må lære hva som er rett og galt gjennom øvelse og logikk? Man kan spørre seg om det også er den samme logikk som ligger bak den gradvise aksepten for dødshjelp for mennesker med demens i Nederland. Det er i utgangspunktet ikke lov til å ta livet av mennesker som ikke er «beslutningskompetente», men flere saker viser at leger operer i gråsonen. Pasienter kan tegne en fremtidig kontrakt om dødshjelp ved sykdommer som gjør at de mister muligheten til å ta valget selv.

De egenskapene vi velger, om vi først skal velge oss noen, sier alltid noe om hva vi forakter eller verdsetter. Abort på grunnlag av kjønn har ført til et enormt fødselsunderskudd på jenter i Kina og India; det sier noe om verdsettelsen av jenter i begge kulturene. Apartheid og fascismen i mellomkrigstiden er to eksempler på hvor galt det kan gå når vi opphøyer rase til konstituerende for menneskeverdet. Men rasisme var ikke noe nytt i de politiske regimene. Den var det normale blant hovedstrømmen av vitenskapsfolk, politikere og vanlige folk fra slutten av 1800-tallet. Ikke-hvite mennesker ble omtalt i de mest nedverdigende ordelag (ikke-siviliserte, mindre intelligente etc.). Rase som grunnlag for diskriminering var dypt rotfestet i den vestlige kultur. På samme måte var tvangssterilisering og bortplassering av tatere, funksjonshemmede og såkalt åndssvake – som også foregikk i Norge – et speil av hva kulturen forakter. Valg av egenskaper som grunnlag for menneskeverdet er alltid «opplagt» for dem som foreslår eller iverksetter ideen, men den avslører samtidig skyggesidene ved vår kultur.

Jeg tror ikke at lederen i Unge Venstre forakter mennesker som ligger i koma eller på grunn av en diagnose ikke kan kjenne empati. Derimot tror jeg at nøkkelen ligger i vår kulturs opphøyelse av bevissthet, lykke og velbehag. Flere unge samfunnsstemmer, som filosofen Ole Martin Moen ved Universitet i Oslo, tar til orde for et menneskesyn hvor bevissthetsnivå, fravær av smerte og tilstedeværelse av lykke er det definerende. Moen er selverklært hedonist og disippel av den radikale moralfilosofen Peter Singer. Singer er kjent for å ha argumentert for at alle vesener står likt og at prioritering av menneskers liv overfor «høyerestående» dyr er diskriminering mot dyrene. Et slikt menneskesyn står i kraftig opposisjon til ideen om at ethvert menneske er født med en iboende verdi uavhengig av egenskaper. Ideen om å basere menneskeverdet på menneskets evne til å føle passer imidlertid som hånd i hanske i dette skjemaet.

Vår kulturs forakt for sykdom og det som er annerledes, kommer spesielt til uttrykk i debatten om diagnostikk av fostre. Den såkalte NIPT-testen gir medisinere et svært effektivt redskap for å finne sykdom og feil på fosteret. Med et endret stortingsflertall, kan vi få en situasjon hvor alle gravide blir tilbudt fosterdiagnostiske tester i svangerskapet. Allerede i dag velger 9 av 10 som får påvist Downs syndrom abort. Tester kan dessuten enkelt identifisere risiko for f.eks. diabetes og fedme. Og kanskje vil vi om noen år ha kommet enda lenger: Hvis vi klarer å identifisere egenskaper som styrke og intelligens, og det blir lov å velge egenskaper på barna våre, da er vi i en situasjon der vi kan designe våre egne barn.

Det er bare ett middel mot degradering av menneskets verdi etter egenskaper – det være seg alder, kjønn, helse eller andre egenskaper. Det er å knytte menneskets verdi til det mennesket er, ikke hva man har. Her har den jødisk-kristne arven vist seg å være enormt slitekraftig. Ideen om at hvert menneske bærer selve gudsbildet med seg, gir et hvert menneske del i en felles identitet, en ukrenkelig verdi. Det legger i neste omgang grunnen for verdier som ideen om radikalt likeverd, ethvert menneske som mål i seg selv (formulert av filosofen Immanuel Kant), menneskerettigheter og demokrati.

Hvis vi skal bygge for livet, så er ideen om menneskets iboende verdi en hjørnestein både i kirkelivet og i samfunnet. Spørsmålet er hvordan vi skal forholde oss til de svært komplekse (etiske) spørsmålene som reises uten å bli mismodige eller likegyldige. Historien har vist oss at alle forsøk på å redusere menneskets verdi til en egenskap er tilfeldig og rammer sårbare grupper hardt og brutalt. Menneskeverd og likeverd er derfor fremtidens verdier, ikke fortidens. Hvis vi skal vinne kampen, så må vi holde fast og løfte frem verdiene med klare hoder og varme hjerter.

 

Artikkelen er publisert 4. september 2018 og kommer også i Underveis nr. 3-2018