DELK til besvær

Denne våren har den kristne dagspressa og også andre medier fokusert på langtids skadevirkninger på mennesker i kristen sammenheng, forårsaket av autoritære ledere og usunne åndelige miljøer.

 

Det har vært sterke vitnesbyrd om ensretting, åndelig maktovergrep, et ekstremt ytelsespress og noe nær mental hjernevask og manipulering. Vi har fått tegnet et bilde av hvor stor skade mennesker kan påføres når en usunn åndelig kultur får utvikle seg uhindret. Det startet med VG-TVs filmserie ‘Frelst’, med vitnesbyrd fra mennesker med tilknytning til blant annet Jesus Revolution Army. Det utløste etter hvert et skred av meldinger om lignende forhold i flere kirkesamfunn og organisasjoner.

Åndelig ukultur

DELK har ikke vært en del av denne vårens avdekking av åndelig ukultur av det ødeleggende slaget. Vi er mange som kjenner oss rike og velsignet i DELK, og er takknemlige til både mennesker og Gud for det vi har mottatt gjennom vårt kirkesamfunn. Samtidig vet vi at vi også har en mindre lys historie på dette feltet. I våre rekker er det mennesker som har blitt påført skade og kanskje opplevd nederlag de aldri har greid å reise seg fra igjen – forårsaket av vår måte å være kirke, menigheter og skole på. I tillegg fulgte kanskje hjemmet opp langs de ødeleggende linjene og ble en del av et destruktivt regime.

Dette var forhold som stadig flere ble smertelig klar over for noen tiår tilbake. I 1995 forfattet den daværende DELK-ledelsen en offentlig beklagelse. De gikk ut i Underveis og andre sammenhenger og beklaget og ba om tilgivelse for følgen av noen sider ved kirkesamfunnets virksomhet. Det handlet noen ganger om uvis oppførsel overfor barna fra enkelte ledere eller lærere. Men enda mer handlet det om tenkning og holdninger som kom til uttrykk i kirkens forkynnelse og skolens undervisning. Livets alvor og fortapelsens mulighet gjennom en streng domsforkynnelse skapte hos noen en helvetesangst som ble krevende å håndtere for følsomme barnesinn. Spørsmål knyttet til etikk og praktisk kristenliv og hvor Bibelen ikke gir entydige retningslinjer, ble gjort til krav, bud og formaninger. De som ikke fulgte den pålagte norm kunne møte et oppgjørsregime som ofte var lite følsomt og iblant også dypt urettferdig.

Nederlagsopplevelse

I skolen skapte kristendomsundervisningen, med sin store vekt på utenatlæring, med vanskelig stoff og store krav, en nederlagsopplevelse for mange elever. Det som skulle vært en av barneskolens fineste sider og mest verdifulle innhold, ble for mange ensbetydende med strev, krav og opplevelse av å være en taper. Kristendom ble forbundet med å mislykkes, med gjensitting og straff. Mer tragisk kan det ikke bli. Oppveksten og skolegangen i DELK ble for noen et stort traume. Sinnet hos enkelte rettet mot DELK den dag i dag er betydelig.

Dette er et sterkt negativt bilde. Men ingen er tjent med at disse mørke sidene av DELKs nære historie, slik de ble opplevd av noen, tildekkes eller omskrives. Vi trenger ikke bruke mange ord i denne sammenheng på å si at veldig mange ikke har opplevd sin barndom og skolegang i DELK på denne måten. Tvert imot har de lyse minner fra sin DELK-oppvekst, enten de er aktive i kirkesamfunnet i dag eller ikke. Det endrer ingenting på alvoret i vitnesbyrdene fra dem som opplevde det stikk motsatt.

DELKs ledelse den gang høstet mye anerkjennelse for sin ærlige måte å gå ut på, og at de erkjenner at det var sider ved kirkesamfunnets forkynnelse og skolevirksomhet som ga mennesker sår som det tok lang tid å lege – hvis noen gang. Det er grunn til å rose dem for dette. I kristen-Norge er det en av de ting DELK er positivt kjent for: De våget å sette fingeren på svake sider ved egen historie og praksis, erkjenne feilsteg og be mennesker om tilgivelse.

En utstrakt hånd

Men hva så? I ettertid har det vist seg at mange av de som satt med bitterhet, sjelesår og ødelagt barndom, aldri fikk den utstrakte hånd de kunne trenge. Det som var et prisverdig første steg fra kirkens side, ble i liten grad fulgt av det steg nummer to som var forespeilet og som mange håpet på. Det stoppet opp med den kollektive beklagelsen. Men det var da det skulle begynne.

I den senere tid – mer enn to tiår siden ‘Bekjennelsen’ – har vi fått noen signaler om akkurat dette. Og som igjen har ført til at vi nå ønsker å se på denne saken igjen på nytt. I møte med slike synspunkter registrerer vi hele skalaen av reaksjoner, alt fra stor forståelse til nesten hoderisting: skal vi ha nye runder på dette nå? blir de aldri ferdige? osv.

Nei, noen blir aldri helt ferdige med sår som ikke får hjelp til å gro. Når det kommer slike innspill, ønsker vi fra DELKs side å lytte til mennesker som har det vanskelig, og som ønsker å si oss noe. Da er det mindre viktig om vi eller andre mener det er grunnlag for anklagene eller ei.

Inviteres til kontakt

DELKs hovedstyre har drøftet denne saken i det siste, og Rådsmøtet vil se på dette i sitt oktobermøte. På årets St. Hansstevne ble temaet nevnt på avslutningsmøtet, og de som selv kanskje har vonde følelser knyttet til sin egen oppvekst i DELK, eller kjenner noen som har det, ble invitert til å ta kontakt med DELKs ledelse for å samtale om dette.

Men de som dette kanskje aller mest gjelder, er neppe på vårt St. Hansstevne, og kanskje har de heller ikke mange kjente der. Mer trolig er det at en del av de vi her snakker om, fortsatt mottar Underveis, eller har familie eller venner som leser vårt kirkeblad. Derfor ønsker vi på denne måten å få kontakt med de dette gjelder, og si så tydelig vi kan: Vi vil gjerne sitte ned og lytte med et åpent sinn til det dere vil si oss, og som vi trenger å høre.

Frigjørende kraft

Hva det vil kunne avstedkomme deretter, har vi ingen mening om nå. Vi ønsker først og fremst å gi mennesker mulighet til å fortelle sin historie. Å sette ord på noe som kanskje i årtier har gjort vondt og har utsatt dem for en urett, har i seg selv en frigjørende kraft.

«Sannheten skal gjøre dere fri», snakker Jesus om i Joh 8,32. Det er Den hellige ånds verk alene. Det er sant i alle troens og livets omstendigheter, også i det som handler om sår i sjelen og ødelagt liv.

RE
Ill. foto: TFR

Artikkelen er publisert på DELKs nettsider 17. september 2016, og kommer i Underveis nr. 3-2016.