Det ryktes et brev …

Alle kirkesamfunn har sin historie. Vi kan lære av både det som ble gjort riktig og det som gikk galt. Vi i DELK vet at det har vært en del ting som har gått galt både i skole og kirke fra midten av forrige århundre og frem til vår tid.

 

DELK utnevnt et Forsoningsutvalg som jobber med å ta på alvor alle de som har vonde opplevelser i oppveksten, da særlig knyttet til DELKs skoler. Vi kjenner til at et altfor stort antall personer har opplevd skolegang i DELK som krevende. For noen har pedagogikk knyttet til kristendomsfaget vært med på på skape avstand og avsky til alt som lukter kristendom. For andre kan tung forkynnelse og et bilde av Gud som en streng dommer som overvåker alt vi gjør ha skapt frykt og fortvilelse hos barna. Vi vet at det er voksne som har helvetesangst den dag i dag direkte knyttet til dette. På siste Rådsmøte ble det vedtatt å følge Forsoningsutvalgets innstilling om å sende et brev til alle som var elever ved DELKs skoler fra 1955-1990. Brevet uttrykker en beklagelse til alle de som har vonde minner og sår etter oppveksten i DELKs skoler.

Underveis har tatt en prat med tilsynsmann Rolf Ekenes og leder i FU Elisabeth Fehn Olsen for å høre litt mer om bakgrunnen for dette store skrittet.

Rolf, hva mener du? Er det nødvendig å sende dette beklagelsesbrevet til så mange tidligere elever?
– Vi er blitt overbevist om at det er nødvendig for å kunne nå ut til de som virkelig trenger en utstrakt hånd som dette. Så tror vi nok at det store flertall mottakere opplever at dette ikke er et viktig brev for dem. Men de få – eller kanskje er det langt flere enn vi tror – som opplever at dette brevet vil ha en stor betydning for dem, oppveier langt de mange som ikke trengte det. Andre kirkesamfunn og organisasjoner i Norge har gjort dette før oss, og er glad for det i ettertid.

Vet dere at det er mange som fortsatt er bitre på DELK, eller er det noe dere tror?
– Jeg tror få av oss som har arbeidet med dette det siste året var klar over at såpass mange fortsatt bærer på sterke negative følelser overfor kirkesamfunnet, selv mange år etter oppveksten og skolegangen der. Forsøket på å komme i kontakt med en del av disse viste oss dette. For meg selv var det en tankevekker; jeg var ganske uforberedt på det.

Var det ikke tilstrekkelig at DELK sendte ut en beklagelse i Underveis på 1990-tallet om det samme?
– Beklagelsen i 1995 var viktig og betydde mye for en god del mennesker, det vet vi. Men mange av dem som virkelig trengte beklagelsen, fikk ikke engang vite at den kom; de hadde og har ikke noen kontakt med DELK lenger. Den eneste måten vi kan nå dem er å sende hver og en av dem et brev hvor vi formidler beklagelsen og noen tanker om hvordan vi kanskje kan være til hjelp. Dette er det noen av de som selv har hatt en smertefull oppvekst eller skolegang i DELK som har bedt oss om å gjøre. Vi har valgt å lytte til dem. Et enstemmig rådsmøte har nylig gitt sin tilslutning til planene.

Hva slags respons forventer dere?
– Vi tror de fleste vil synes det er positivt at dette blir gjort, selv om de selv ikke har savnet et slikt brev. Noen vil trekke på skuldrene og synes at dette er unødvendig eller dumt, det er vi forberedt på. Enkelte vil kanskje til og med bli sinte. Vi tror de fleste av dem som får brevet, opplever at de har hatt en god oppvekst i DELK og en positiv skolegang. Men sånn er det ikke for alle, og det er disse vi har fokus på nå.

Elisabeth Fehn Olsen er diakon i Ryenberget menighet og har den utfordrende jobben med å være leder i Forsoningsutvalget.

Hvordan går dere frem nå, Elisabeth? Har dere møtt noen av de som er berørt av denne saken?
– Det har vært viktig for oss å komme i kontakt med noen av de berørte helt innledningsvis. Og vi har fått møte noen av dem. Det jeg sitter igjen med er sterke fortellinger som gjør inntrykk. Det kreves mot og styrke å gå inn dette man har brukt tid og krefter på å glemme, eller forsøke å distansere seg fra. For flere har vonde ting fra tidligere år satt tydelige spor i voksenlivet – det er vondt å se. Samtidig har vi møtt mennesker som har vist styrke, tross motgang og vanskeligheter.

Hvordan vil dere arbeide videre nå rent praktisk?
– Vi forstår at det er en krevende prosess vi nå har gitt oss i kast med. Vi skal forsøke å spore opp så mange som mulig av de som var elever ved alle DELK skoler i tidsrommet 1955-1990. I dette arbeidet vil vi være avhengig av frivillige medarbeidere i de ulike kretsene. Både i forhold til å få oversikt over -og komme i kontakt med alle.

Dette ser jeg for meg at vil ta litt tid. Når tror du dere kan sende ut brevene?
– Vi håper å få sendt ut brevene i løpet av våren 2018.

Hva med etterpå; hvordan har dere tenkt å hjelpe dem som kommer til dere etter å ha mottatt brevet?
– Det ville være fint om de som mottar brevet og som kjenner på et behov for å snakke om dette, våget å ta kontakt med oss. Vi lover å lytte til det de har å si. For noen vil det være godt å få sette ord på det de har opplevd. For andre kan det være godt å oppleve å bli trodd på, at det de forteller er sant. Men det er de som har erfart sårene som best kan definere hva hjelp er for dem i denne sammenhengen. Det vil vi være åpne og lydhøre for. I det «hjelpearbeidet» vil vi lytte til erfaringer fra fagfolk, sjelesørgere og andre. Kan vi klare å skape trygge rom for samtale og bearbeidelse av det som har vært vanskelig på en eller annen måte, vil vi kjenne på en dyp takknemlighet.

Vi forstår at det er en stor og viktig jobb som ikke blir avsluttet med det første. Underveis vil gjerne oppfordre lesere av bladet til å være med og be for prosessen framover. Underveis vil følge opp saken i tiden som kommer.

Brevet vil bli trykket i Underveis så snart det er sendt ut til de berørte.

Tekst og illustrasjon: Erling Rantrud

Artikkelen vil bli trykket i Underveis nr. 4-2017 som kommer før jul.

Artikkelen er publisert 1. desember 2017