Å ville stilletid og hviletid

DELK-skolene har vært på personalseminar sammen i to dager. En av foredragsholderne var filosof og forsker Henrik Syse. Hans foredrag satte garantert i gang noen tanker hos flere enn meg.
Vi lever i et samfunn som forandrer seg raskere enn noensinne. Begrepet «moderne» stammer fra så lenge siden som 1300-tallet. Allerede da begynte man å okke seg over hvor raskt verden endret seg og ingenting var som før, samtidig som andre helt sikkert omfavnet endring og så hvilke fantastiske muligheter det er i teknologisk framgang og endring. Det er allikevel liten tvil om at de raskeste moderne endringene har skjedd de siste 100 årene. De siste 10 årene har akselerasjonen bare økt.
Ta smarttelefonen for eksempel. Enten du eier og bruker en slik en selv, eller synes at det ikke er noe for deg, har du garantert sett hvor mye den er i bruk blant så godt som alle generasjoner! Det er en vidunderlig maskin. Den har 4 000 000 ganger kraftigere datakraft enn maskinene NASA brukte på å sende mennesker til månen med i 1969. Mulighetene er uante. En rask titt på min egen telefon viser at jeg i snitt bruker den mellom 5 og 7 timer hver dag. Det høres utrolig ut, men det er det ikke. Jeg sitter ikke og ser på den konstant, men den brukes som klokke, avis, oppslagsverk, kommunikator, radio, foredragsholder, kokebok, postkasse, middagsforslagstipser, kamera, lydbok- og podcast-oppleser, bank, veiviser, inspirator, Bibeloppslagsverk, treningspåminner, malelærer, kalkulator og mye, mye mer. Alt dette er i grunnen ganske nyttig og gøy.
Problemet er at den ikke får ligge i fred, og helt vanlig stillhet og tenketid er omtrent borte fra et vanlig dagligliv. Når tv-sendingen på kvelden er slutt, sjekkes mobilen for nytt. Når et avsnitt er lest i en bok, dobbeltsjekkes instagram. Når den gamle bussturen kunne gitt hodet og tanken hvile, fores hjerne og øyne med inntrykksvrimmel. Øynene mine klør stadig. Nakken er litt vondere. Rastløshet preger stille stunder. Jeg tror flere enn meg har det slik. Dessverre. Min hensikt og oppfordring med å skrive dette er å oppmuntre til å tenke igjennom hvilke goder og utfordringer dagens teknologiske samfunn gir deg!
Men kanskje aller viktigst. Ta stillheten i livet tilbake. Den har alltid vært der. Knitringen fra peisen i en mørk stue. Stillheten under månen ute på et jorde. Stillheten før, under og etter Bibel og bønn til Gud. Uten stillheten når ikke Guds stemme igjennom til deg. Det er for mye lys og støy i øyne og ører. Profeten Jesaja skrev (Jes 30,15): «For så sier Herren Gud, Israels Hellige: «Hvis dere vender om og holder dere i ro, skal dere bli frelst. I stillhet og tillit skal deres styrke være. Men dere ville ikke.» Kanskje det er på tide å ville?

Erling Rantrud
Redaktør

Håp i håpløshet og lys i mørket

«Det går bra, men det er mange baller i lufta samtidig.» Ja, omtrent slik har jeg svart på spørsmålet om hvordan det går som ny tilsynsmann. Det svaret stemmer ganske godt med virkeligheten. Det er mange saker å forholde seg til, men så langt ikke mer enn forventet. Jeg er takknemlig over at mange gir uttrykk for at de ber for meg!
På dette spørsmålet kan jeg derfor ha et svar på rede hånd. Mange andre saker er derimot ikke like enkle. Ta for eksempel spørsmålet rundt klima og klimakrisen. Der kjenner jeg stor usikkerhet i forhold til hva som er rett. Er klimaendringene menneskeskapt, eller er forandringene naturlige? Og hvordan skal vi forholde oss til dette? Miljøspørsmålene utfordrer oss!
En ting vet vi: Vi er satt til å være forvaltere. Alle våre handlinger og prioriteringer skal være en velluktende duft for Gud (Ef 5,2). Derfor har vi ansvar for miljøet og for kommende generasjoner. Vi er kalt til å dyrke og passe på jorden (1 Mos 2,25). Derfor må vi også tenke gjennom våre prioriteringer. Hva slags forbruk har vi? Og hvordan styres vi av ønsket om å samle opp rikdom? Skriftens veiledning gir klar beskjed: «Ja, gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning. For tomhendte kom vi inn i verden og tomhendte må vi forlate den. Har vi mat og klær, skal vi nøye oss med det» (1 Tim 6,6-8).
Som bibellesere trenger vi ikke å forundres over det som skjer i naturen. Naturkatastrofer skjer i en verden som er lagt under forgjengelighet etter menneskets opprør mot Gud. Jesus sier at vi kan forvente slikt i tiden før hans gjenkomst (Matt 24 og Åp 6–9). Dermed er klimakrisen et indirekte kall til omvendelse i vår tid.
Vi kan forstå at miljøutfordringene kan skape frykt for fremtiden. Særlig gjelder dette unge mennesker. Mange av dem kjenner ingen annen virkelighet enn denne jorden. Går jorden under, er fremtiden fortapt for dem og deres barn.
Vi som kjenner Jesus, behøver likevel ikke å leve i frykt. Vi har et håp som strekker seg ut over en ødelagt jord – et håp for evigheten. Men smerten og nøden kan vi kjenne igjen når vi tenker på den evige fortapelsen for de mange som lever i mørke uten å kjenne Herren. Derfor må vi ta på alvor ansvaret vi har til å formidle Guds Ord til omvendelse og tro. Bare Guds Ord har mulighet til å skape virkelig håp – for livet på denne jord – og for det evige livet.
La oss vise respekt for de unges miljøengasjement ved å være gode forvaltere. Samtidig forkynner vi slik som det første gang ble gjort i mørket ved Betlehem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket» (Luk 2,10).

Bertil Andersson
Tilsynsmann