Gamle ord – ny tid?

Overskriften var tittelen på ett av seminarene under årets St Hans-stevne, et seminar Jan Bygstad hadde ansvaret for.

 

Tittelen berører et av de sentrale problemene rundt forkynnelsen, og som har vært et tilbakevendende tema de siste 200 år: Hvordan skal en kunne bygge bro over den «avgrunn» som skiller oss fra de som mottok den bibelske åpenbaring, – avstanden i tid og i kultur? Hvordan kan ord talt for to, tre eller fire tusen år tilbake overhodet ha noen aktualitet for oss?

Forestillingen om at vi lever i en «ny tid», skriver seg fra opplysningstiden (17 – 1800-tallet) og det som med denne kalles «det moderne gjennombrudd». Opplysningstiden bar med seg en revolusjon i hele Vestens ånds- og kulturliv, og som i løpet av 1800-tallet og frem mot 1. verdenskrig gradvis gjennomtrengte og skapte en ny mentalitet i alle befolkningslag, – en ny tidsånd. Et element i dette som er viktig for vårt tema, var opplysningens oppgjør med «den mørke middelalder». En ny tid var kommet, der en la bort alle lenker som var skapt av gammel «overtro», – ikke minst av kirken med dens bånd til fortiden. Opplysningsfilosofenes prosjekt var å skape et nytt, frigjort menneske, «det myndige menneske», som ikke lenger trengte noen gud som krykke i tilværelsen. Det myndige menneske var forutsetningen for en ny fremtid basert på vitenskap og fornuft, der undertrykkelse, urettferdighet og fattigdom skulle utryddes. Troen på fremtiden og på fremskrittet skapte en motvilje mot alt som kunne kalles «gammelt»: Det moderne menneske var «neofilt» (av gr. neos: ny; filia: kjærlighet til), elsker alt som er nytt, og ser ned på alt som ikke er moderne.

Opplysningstiden ble også startpunktet for sekulariseringen av Vestens kultur: Religionen og dens innflytelse skulle ut av det offentlige rom, og ble definert som privatsak. Vi ser i dette avslutningen på den konstantinske æra. Den sekulære kulturen har kommet til å øve et stadig sterkere press mot kirken og den kristne tro, et press mot troens grunnleggende integritet: I dette ligger en sterk fristelse til tilpasning til samtidskulturen. Sekulariseringen av Vestens samfunn har dyptgående konsekvenser for den allmenne mentalitet på alle livsområder: Kommersialisering, underholdnings- og massekultur, antinomisme, generasjonsmotsetninger, fremmedgjøring og uvitenhet i forhold til det religiøse er bare noen stikkord til beskrivelse av dette.

Trass i de store vekkelsene på 1800-tallet har opplysningstiden og den påfølgende sekularisering av samfunn og kultur ført med seg en følelse av stagnasjon og tilbakegang innen de fleste kristne kirker. Særlig har bekymringen for ungdommen og hvordan den skal bli nådd og bli bevart i troen kommet i fokus. Og det har blitt en vanlig tanke at kirken og dens arbeid må moderniseres og følge med tiden, – for vi lever i en ny tid. Hvordan bygge bro over avgrunnen på 2000 år?

I møte med disse tankene og utfordringene er det avgjørende å ha noen sentrale bibelske perspektiver for øye. Vi skal her peke på fem hovedsaker:

For det første er det viktig å være klar over at det hører til normaltilstanden for den kristne kirke å gå i motbakke. Vekkelsestidene der en seiler i medvind og alt synes likesom «å gå av seg selv» hører til unntakene rent kirkehistorisk. Dette henger sammen med det grunndatum i NT at i evangeliet ligger der et sterkt anstøt for det naturlige menneske.

For det andre: Det moderne menneske er ikke noe annet enn det gamle menneske. Når Sigrid Undset skriver at «Menneskets hjerte forandres ikke alle dets levedager under solen», gir hun uttrykk for en dypt bibelsk erkjennelse. Det at kulturen er i forandring og at den moderne, teknologisk avanserte sivilisasjon er meget forskjellig fra den verden hvor den bibelske åpenbaring utfoldet seg, innebærer bibelsk bedømt ikke annet enn at de ytre kulisser er endret. Menneskenes hjerter forblir tross dette seg selv lik gjennom alle tider. Det er på denne bakgrunn Forkynneren kan si at «Det er intet nytt under solen» (Fork 1,9f). Dette betyr ikke at det er uten betydning å kjenne til og forstå hvordan tidsånden til enhver tid kommer til uttrykk. Moderniteten og postmodernismen styrer menneskers tenkning på mange måter, og det er viktig for forkynnerne å ha et minimum av kunnskap om disse strømdragene. Likevel: I bunn ligger det gamle menneskes fiendskap mot evangeliet og mot Guds ord (Matt 16,21ff; 1Kor 2,14; Rom 8,7a). Det gjelder til alle tider at Guds tanker er andre enn våre (Jes 55,7f).

Når dette er sagt, bør det likevel påpekes at der er en særegenhet ved den moderne vestlige kultur som ser ut til å savne paralleller ellers i historien: Det hellige er borte. Alle kulturer – uavhengig av hvilken religion som har preget dem – har hatt noe de har aktet som hellig. Så ikke det moderne Vesten. For forkynnelsen – ikke minst i møte med ungdom – stiller det oss overfor et særlig problem: Den «gud» som formidles «på de unges premisser», blir ofte «den kule gud» og ikke den hellige. I slike sammenhenger kan en ofte se en svak forståelse for at forkynnelsen av Guds nåde er noe som ikke opphever Guds hellighet.

Her må vi minne om at Skriften taler om «Guds dårskap» (1Kor 1,18-25). Ordet om korset bærer i seg kraften til frelse, samtidig som det ligger et kraftig anstøt for det falne menneske i det samme ord. I dag gjør dette anstøtet seg gjeldende både overfor forkynnelsen av evangeliet og forkynnelsen av loven. Det moderne menneske er antinomistisk, og vil ikke bøye seg for noen annen autoritet enn sitt eget hjerte: «Jeg er min egen herre.» Da er det avgjørende å være klar over at dersom forkynnelsen søker å tilpasse seg tidens krav for å gjøre kristendommen akseptabel, mister forkynnelsen også sin kraft. Den som tar bort anstøtet, tar også bort kraften!

Av denne grunn hører det til kirkens vesen å være motkultur, noe som det er avgjørende å skape forståelse for hos våre unge!

For det tredje: Guds Ord er et virkekraftig ord. Til forskjell fra menneskers ord, er «Ordet fra Guds munn» et ord som utfører det Herren sender det til (Jes 55,11). Av den grunn er forkynnelsen et nådemiddel i luthersk tenkning (CA 5). I dette ord ligger kraften til frelse (Rom 1,16; Gal 3,1-5; 1Tess 2,13). Det betyr at Ordet er noe langt mer enn informasjon. Ordet er Guds verktøy når han vil ha noe gjort. Med sitt ord utfører han to gjerninger: Han «døder og gjør levende» (1Sam 2,6; 2Kor 3,6ff). Med loven døder han, med evangeliet levendegjør han. Der Ordet forkynnes klart og rent, er derfor Ånden virksom (Joh 6,63). Der Ordet kludres til, trekker Guds Ånd seg bort. Dette betyr konkret at alt rett kristent arbeid står og faller med troen på Ordets virkekraft. Der en mister troen på denne Ordets kraft, tyr en gjerne til andre «virkemidler» i stedet. Noe som nok kan skape «resultater», men det blir en «tro grunnet på menneskers kraft/visdom» (1Kor 2,3).

For det fjerde: Forkynnelsen skal ikke komme med «noe nytt». I 1Kor 15,1-3 anvender Paulus to begreper som var sentrale både i den jødiske og kristne selvforståelse: «Motta» og «overgi». Begrepene beskriver tradisjonsformidlingen. Det budskap vi har mottatt, skal gis videre – overgis – til neste ledd. Troskap består i å ta vare på det en har mottatt, og så gi det videre uforandret. Slik blir kirkens historie en lang, sammenhengende kjede, som strekker seg fra Jesu og apostlenes tid og frem til Herren kommer igjen, og hvor vi er et lite ledd. Vårt kall er i troskap mot Herren å gi videre Ordet vi har mottatt. Og merk: Apostelen understreker at vi blir frelst ved å ta vare på dette ord! Når det å «ta vare på» understrekes så kraftig i Skriften, henger det sammen med at Ordet har evighetskarakter (Matt 24,35) likesom Herren selv er evig (Hebr 13,8).

Til sist: Noe av det mest grunnleggende som skjer med et menneske i omvendelsen, er at det går over fra en stilling der det står vurderende og bedømmende overfor Guds Ord til å vite seg bedømt av Ordet. En går fra å stå over Ordet til å stå under det. Det er først da Gud får være Gud. Uten at så skjer, ser mennesket på seg selv som en som mestrer Guds Ord, og som er Guds dommer: Gud må stå til rette for meg. Dette er en sentral side ved det hovmod som syndefallet bærer med seg, et hovmod som i høy grad kjennetegner det moderne menneske, og ligger til grunn for det Babelstårnet som den moderne kultur er. Dette hovmod står det ikke i vår makt å bryte. I stedet er det Den Hellige Ånds gjerning slik Jesus sier det: «Når han kommer, Sannhetens Ånd», skal han overbevise verden om synd – – -» (Joh 16,8).

Derfor er det vi trenger mer enn noe annet for at de gamle ord skal bli hørt i en ny tid, å nedbe oss Åndens lys og nærvær i vår forkynnelse og virke. Akkurat det er nemlig ingen selvfølge.

Jan Bygstad

Artikkelen er også gjengitt i Underveis nr 3-2016