– I Guds rikes arbeid blir man ikke pensjonist!

Ordene tilhører Arild Minnesjord, som reflekterer over sin nye stilling som pensjonert prest etter 12 år som eldste og 13 år som prest i Borgeskogen menighet i Porsgrunn.

 

Arild ble pensjonist ved påsketider, men tanken virker i det hele tatt litt fremmed for den spreke 70-åringen når jeg spør om det nå er tid for å legge beina på bordet.

– Nei, jeg håper jeg fortsatt kan brukes i Guds rikes arbeid, smiler han, – om enn på litt andre måter enn før. Blant annet blir jeg dratt inn i arbeidet Torunn står i som misjonær blant nye landsmenn her i Norge.

Torunn og Arild har vært gift siden 2000. Arild ble enkemann etter Anne Marie Minnesjord i 1998. Sammen fikk Arild og Anne Marie fem barn, og seksten barnebarn kommer nå hyppig på besøk til huset på Riis.

Vi sitter med utsikt over Gjerpensdalen. Den grønne, rike, jordbruksdalen har vært Arilds hjem og yrke gjennom et langt liv som gårdbruker, og samtalen går tilbake i tid.

– Hvordan var veien inn i prestetjenesten?
– Det har forundret meg mange ganger at jeg skulle komme i den situasjonen, sier Arild stillferdig. – Jeg er ikke den som har «ordet i sin makt» som man sier, og likevel så ble det slik. Han stopper opp. – Ti år tidligere hadde jeg følt at Gud talte til meg, gjentatte ganger. Jeg kunne våkne om natta å høre: – Du skal bli prest! – Nei, sa jeg, det skal jeg ikke. Arild smiler. – Men etter dette så lå det over meg, og hver gang det var snakk om en ny prestestilling så vakk jeg litt til. Selv om ingen visste om det så lå disse episodene der hele tida, reflekterer han. – Dette gjorde at når kallet kom fikk jeg en visshet om at det var der Gud ville ha meg. På tross av mine egne innvendinger har jeg følt en trygghet i tjenesten.

Arild beskriver tjeneste som tidvis krevende, men uttrykker stor takknemmelighet for å hatt en slik tjeneste i Guds rike. – Det er en velsignelse å få være med på noe som har evighetsverdi, midt i alt som har fokus på jordelivet. Han tenker seg om: – Det har vært stort å oppleve at mennesker har takket for at forkynnelsen har blitt til hjelp i eget liv. Det har ikke vært noe velfriserte ord, men det er godt å få vite at man kan være et redskap for Gud. Også er det ikke til å unngå at det og er ting en kan angre på i ettertid, sier han ettertenksomt, – og jeg håper de som har opplevd noe slikt, kan tilgi meg det.

– Vi er midt oppe i en sammenslåingsprosess i Grenland, hvor to menigheter skal lage en ny. Blir du overmannet av vemod?
– Det er et visst vemod å skulle legge ned Borgeskogen, det er helt klart, innrømmer han. – Jeg tror likevel at det er det beste. Vi lever i en tid hvor vi er veldig opptatt av det sosiale. Det er kanskje enda viktigere enn før at barn og ungdom får et eget fellesskap, da må vi legge til rette for det. Og, han fortsetter: – Vi må ikke ha fokus på tømmerstokkene, selv om det er aldri så mye nostalgi i dem. I det rette perspektivet er det ikke slikt som har betydning i Gud rike.

– Når du ser tilbake til din første tid i tjenesten; er det noe fra den tiden du skulle ønske vi hadde hatt mer av i dag?
– Jeg tror kanskje menneskene leste mer i Guds ord, sier Arild. – Og var litt mer forsiktige med de verdslige ting. Der kan vi nok ha mista noe, reflekterer han. – Samtidig er det veldig mye bra som har skjedd. Det frigjørende budskapet i evangeliet har kommet mye tydeligere fram, avslutter Arild. – Jeg har vært inne i loviskheten og fått personlig erfare det; å møte evangeliet som setter fri!

(Intervjuet med Arild Minnesjord kommer i Underveis nr 3-2016).

Tekst og foto: Fred Arve Fahre
Artikkelen er publisert 5. september 2016