«Jeg gidder ikke dra på andre turer»

Inger Kari Haukvik tilhører Ryenberget menighet og er engasjert i DELK sin misjonskomite (MK) som har ansvar for DELK sine felles misjonsprosjekter. En trenger ikke å snakke lenge med Inger Kari før det er helt åpenbart at hun er reiseglad, selv om hun ikke gidder å dra på hva slags turer som helst.

Reiselivsbransjen er ganske god på reklame, og «sydenturene» en kan få for en billig penge er ikke vanskelige å finne. Men det virker ikke som reiselivsbransjen helt klarer å fange oppmerksomheten til alle. For Inger Kari har funnet en annen alternativ reisemåte med en helt annen mening.


For å bli litt bedre kjent med Inger Kari, har vi stilt henne noen spørsmål: 

Inger Kari, hvor kommer du fra og hva driver du med da du ikke er på tur?

Jeg føler meg som ekte Telemarking, selv om jeg har bodd i Oslo i ca 45 år. Jeg er sykepleier av utdannelse. Har jobbet som saksbehandler/fagkonsulent siste 10-12 årene. Bydel Sagene har vært mitt arbeidssted nesten hele min yrkeskarriere. Fin bydel å jobbe i! Men nå er tiden der snart over – og jeg blir pensjonist!

Du er med i MK i DELK: Hva er det som gir deg energi til et slikt engasjement?

Misjon hører som kjent med til det å være kristen. Det er en del av menighetslivet og troslivet til hver og en av oss. Å være med i MK gir mer nærhet til akkurat det viktige arbeidet. Du får informasjon om og mer nærhet til hva som skjer der DELK har egne misjonærer og der vi er med på å støtte andre organisasjoners arbeid. Det er veldig lett å bli opptatt av de nære ting rundt oss i hverdagen, og glemme litt det som er langt unna. Det man har kunnskap om, er det lettere å be for.

Du er med i leksehjelp-gruppa på Ryenberget, hvordan opplever du det?

Leksehjelp er en måte å bli litt kjent med de som bor rett utenfor «stuedøra» på Ryenberget. Alle som kommer har innvandrerbakgrunn. Det kommer ganske mange barn, men få voksne. Vi får litt kontakt med de voksne når de følger og henter de minste barna. Jeg tror de setter pris på at tilbudet finnes. Noen etterlyste det før vi startet opp i høst. Det er trolig mange av naboene på Ryenberget som vet svært lite om oss. Dette er en måte å bli synlige på; vise hvem vi er.

Vi har hørt deg si: «Jeg gidder ikke dra på andre turer». Hva mener du med det?

Jeg har en del ganger reist på turer til land der kristne blir forfulgt for sin tro. Det har vært særdeles givende. Da har alle samme mål og mening med turen. Selv om turene formeldt sett er turistturer, er de mer enn det for oss. Bønnefellesskapet og fellesskapet både i teamet/turgruppa og med forfulgte brødre og søstre står i sentrum. Jeg har av og til vært på andre ferdigpakka turer. Helt automatisk sammenligner jeg de turene med turer jeg har vært på til såkalte lukkede land. De andre turene faller liksom «helt igjennom». For meg er det så mye mer meningsfullt å dra på en tur der målet er mer enn min egen fornøyelse/ferie – om jeg kan si det slik. Å reise sammen med andre medkristne fra inn- og utland hvor alle har samme fokus, er også veldig berikende, lærerikt og trostyrkende.

Hvilken type turer er det du «gidder» dra på?

Å dra på turer der målet er å be for, støtte og oppmuntre kristne som blir forfulgt for sin tro, synes jeg er veldig meningsfullt. Men det må sies at det på noen turer til tider kan være et visst nervepress også. 

Jeg har hørt deg si om disse «oppmuntringsturene»: Hvem er det som blir mest oppmuntret? Kan du fortelle om noen av de situasjonene da du selv har blitt mer oppmuntret enn de du selv hadde tenkt å oppmuntre?

Jeg tror nok at kristne vi har møtt i såkalte lukkede land, har blitt oppmuntret av å treffe kristne fra Vesten. De erfarer at de ikke er glemt blant annet. Om vi ikke hadde vært en oppmuntring for dem, hadde de vel ikke tatt den risikoen det medfører å ta imot oss. De kan nemlig risikere å måtte betale en høy pris. Vi fra Vesten risikerer i mange av disse landene ikke annet enn å bli kastet ut av landet.

Noen turer kalles «oppmuntringsturer». Hvem som blir mest oppmuntret – de som drar for å oppmuntre, eller de kristne vi treffer i «lukkede land»- kan diskuteres.

Jeg selv har blitt oppmuntret på alle turene jeg har vært på der målet er å styrke forfulgte brødre og søstre. Både det fellesskapet vi har innad i teamet, og det vi får med lokale kristne og/eller teltmakere som bor i landene over tid, har vært oppmuntrende og svært givende for meg.

På siste teamet jeg var fikk vi delta på en gudstjeneste der det var stuet inn ca 60 mennesker på ett rom i en leilighet. Vi vestlige måtte komme og gå puljevis for ikke å vekke oppsikt. Lovsangen runget i veggene. Da nattverden ble delt ut, måtte barna gå ut av rommet for at det skulle bli plass til selve utdelingen. Vi var de første fra Vesten som besøkte dem. Den opplevelsen glemmer jeg ikke.

Noe annet du vil si i denne sammenhengen?

Det er enormt trostyrkende for en selv å få møte kristne brødre og søstre som blir forfulgt for sin tro. Å be sammen og ha fellesskap med dem gir enormt mye. I noen land er det for risikabelt for de innfødte å ha kontakt med kristne fra utlandet. Men bare å være i disse landene for å be, og vite at det finnes medkristne der, er viktig.

Hvorfor kan slike inntrykk som Inger Kari formidler noen ganger oppleves eksotiske for en norsk menighet? Hva er det egentlig som er «et normalt kristenliv»? Og hva er det som er et «u-normalt kristenliv»?

Kanskje kan dette bibelverset kaste lys over saken?

«Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.» (2 Tim 3,12)

Tekst: Andreas Johansson
Foto: Inger Kari Haukvik (se bildestripen øverst i teksten)

Artikkelen er publisert 26. oktober 2019