Min Bibelhelt III: – Maria, Jesu mor

I juleutgaven av Min Bibelhelt passer det å se på Maria. Jesu mor. Få historiske personer har blitt mer portrettert, mer skrevet om, eller blitt mer kjent enn nettopp Maria fra Nasaret.

 

Hun er både helgen, ikon og forbilde for millioner av mennesker verden over. Når jeg leser om Maria i Bibelen, møter jeg en ganske annen person enn den jeg møter i populærkulturen. Jeg ser hverken glorie, glitter eller gull. Jeg leser om en ung jente som møter livet med verdens største usikkerhet og som allikevel stoler på Gud.

I serien Min Bibelhelt forsøker jeg å se på hvilke trekk ved de bibelske personene jeg kan lære noe av. Man trenger ikke å glorifisere personer for å lære noe av dem. Av og til er det heller motsatt. Så sier Bibelen likevel at vi skal «kappes om å hedre hverandre» (Rom 12,10). Og det er sider ved Marias personlighet som det er verdt å gi ære. Verdt å tenke på. Verdt å forsøke å etterstrebe.

Jeg har fått sansen for å gruble på og undre meg over bibeltekster. Vi blir oppfordret til det i den første salmen i Bibelen. Maria kunne ganske sikkert Salme 1 utenat. Det ser vi når hun har fått høre hva gjeterne på marken fortalte henne om Jesus-barnet. «Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte.» Det er det som er meningen når vi hører evangeliet om Jesus. Ta vare på det. Ta det til deg. For det er til deg evangeliet blir forkynt! Maria visste at når Gud taler, gjennom engler, gjennom vitnesbyrd, gjennom hans ord i skriften, så gjaldt det henne! Selv om hun var fattig og ung og kvinne i en annen tid enn vår. Undertrykt av både okkupasjonsmakt og folkets fordommer.

Det sier like mye om hvilken Gud vi har som det gjør om Maria. Det forteller meg at Gud vil tale til oss mennesker. Det forteller meg at evangeliet om Jesus Kristus ikke er noe som er ment som en fin fortelling vi kan plassere i kunnskapsbanken vår. Evangeliet er Guds ord til meg personlig. Til hjertet mer enn til hodet. For det er der livet er. Kunnskapen dør, men jeg får leve på grunn av Guds ord til meg.

Maria var ikke bare en som grunnet på evangeliet og holdt det for seg selv. Hun var en som lot troen få bein og gjorde tro om til handling. Da engelen besøkte henne og fortalte at hun skulle bli mor til Den høyestes Sønn, sa hun ikke: «Nei, ikke meg. Velg en annen. En som kan mer. En som er viktigere. En som ikke trenger å skamme seg over å bli med barn uten mann.» Hun sa: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje meg som du har sagt.»

Hun visste at det kom til å bli vanskelig. Skamfullt. Pinlig. Uforklarlig. Hun visste hun ville stilles til ansvar for at hun var gravid, og hun visste at hun ikke ville kunne forklare det. Det eneste hun kunne si, var «Jeg tror på Gud, den høyeste. Han leder meg.» Det skal det mot til å kunne gjøre. Det er lett å tenke at Marias lydighet gjorde at hun valgte å gjøre som engelen hadde sagt. Og lydighet til Guds ord er en god ting. Men jeg tenker at hennes mot og tillit til at Gud ville være med, var viktigere enn lydigheten. Vi kan være lydige uten at hjertet vårt er med, men vi kan ikke tro uten at hjertet er til stede.

Marias tillit, tro, mot, lydighet og evne til å lytte til Herren er det som gjør at hun er et forbilde for meg. Hun som bar frem den største skatten i verden under sitt hjerte, for at vi skulle få skatten i hjertet vårt. Vi kan trygt denne julen stemme i med Marias slektning Elisabeth som «…ropte med høy røst og sa: Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten av ditt morsliv!»
Lukas 1,42

Tekst og illustrasjon: Erling Rantrud

Artikkelen står i Underveis nr. 4-2017 og er publisert på delk.no 20. desember 2017.