Min bibelhelt IV – Elia

Vi er kommet til fjerde del i spalten «Min Bibelhelt», og denne gangen utfordres leserne til å bli bedre kjent med Elia. Jeg prøver å finne ut noe om karaktertrekkene til ulike personer i Bibelen for å se hva jeg kan lære av dem.

 

De er ikke bare romanfigurer, men forbilder fra en levende Bibel. De er ikke feilfrie, og noen ganger er de forbilder på forunderlige måter. Det er altfor mye å si om Elia til at vi får plass til mye her, så dersom det er lenge siden du har lest om ham, kan du slå opp i Bibelen på 1. Kongebok kapittel 17 og lese frem til begynnelsen av 2. Kongebok.

(Har du gjort det? Sånn. nå kan du lese videre.)

Navnet Elia betyr «Herren er min Gud» og Elia viser med hele seg at han har fått rett navn. Han var en ekte gudsmann. Så hva er det som gjør Elia til et forbilde for meg? Hva kan jeg lære av ham?

For det første hadde han en tro av granitt. Han var fullt ut overbevist om at Herren er Gud og det finnes ingen gud utenom ham. Jeg kan også kjenne på denne sterke overbevisningen. Herren er min Gud også, men det er ikke alltid at jeg handler deretter. Det gjør i motsetning Elia. Første gang vi møter ham, går han direkte til kong Ahab med en dyster proklamasjon. «sant HERREN, Israels Gud, lever, han som jeg tjener: De første årene skal det verken komme dugg eller regn uten på mitt ord.»

Du skal være ganske overbevist både om at Herren lever, men også om at han hører på dine bønner, for å kunne si noe sånt. Men Elia fikk rett. Han er tilsynelatende fryktløs. Det er farlig å gå til kongen med upopulært budskap. Så etter dette drar Elia ut i ørkenen. Bort fra myndighetene. Her skjer det noe spesielt. Herren sender ravner til Elia, bærende på mat. Gud er en Gud som forsørger og gir oss det vi trenger. Elias fryktløshet sender ham til Karmel hvor han overvinner Baal-profetene i den fantastiske fortellingen om Baal, den sovende guden, og Herren Gud som aldri sover (1 Kong 18,16-40). Elia seirer over Baal-profetene og viser hele folket at Herren er Gud. Men det skjer ikke som Elia forventer. Jesebel, kongens hustru, vender ikke om, og Elia må flykte for sitt liv.

Han går fra fryktløshet til frykt. Igjen viser Herren at han vil sørge for Elia. Da Elia legger seg ned for å dø, gir Gud ham på nytt mat og nye krefter. Og han går inn i en førti dager lang faste i ørkenen. Det har nettopp vært fastetid også for oss. Faste er mye, men det er også å gi avkall på våre kroppslige behov for å la Gud sørge for våre åndelige behov. Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn. Elia får oppleve, på slutten av fastetiden, å se Gud. Ikke som en mektig storm som knuser all motstand, ikke som et opprivende jordskjelv, ikke som en fortærende ild, men Elia ser Herren i lyden av skjør stillhet (Bibel 2011). Norsk Bibel bruker uttrykket «lyden av stille susing». Elia opplever Herrens ånd på nært hold. Og han lærer. Han lærer at Gud holder sine egne løfter, ikke våre forventinger til hva som skal skje. I den troen fortsetter Elia sin profetgjerning.

Så hva kan jeg lære av Elia? Jeg kan lære noe om fryktløshet i møte med makter og myndigheter, det koster, men Gud er med oss. Jeg kan lære noe om betydningen av å dele sin frykt og innerste tanker med Herren. Herren svarer. Jeg lærer at Gud er en Gud som sørger for oss. Jeg lærer at Gud holder fast ved sitt ord selv om det ikke alltid peker samme retningen som jeg skulle ønske. Herren er Gud, og jeg, som Elia, er bare et menneske.

Tekst og illustrasjon: Erling Rantrud

Artikkelen er publisert på delk.no 5. mars 2018, og står også i Underveis nr. 1-2018.