Nåden alene

«Når folk har hørt evangeliet tre ganger», klaget Luther, «da tror de at de kan det. Og så vil de høre noe annet». Slik er det med noen hver av oss. Det rammer ikke minst et dyrebart kjerneord som «nåde». Har vi brukt det opp? «Kan vi det» nesten for godt?

 

Av Sverre Bøe
Professor ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole

Gi meg ti minutter, så skal jeg forsøke vise hvorfor både Bibelen og Luther gjorde «nåde» til sentrum, og hvorfor «Nåden alene» er blitt lutheranernes slagord.

Kjært barn har mange navn. Både Det gamle (GT) og Det nye testamentet (NT) har en rekke ord for «nåde». Mange av ordene har en sterk klang av trofasthet i seg, ofte knyttet til en pakt; de kan omskrives med «kjærlig troskap». Andre ord viser til selve følelsen av hjertelig godhet. Så er det flere ord for «nåde» som er regnskapsord, tett på ettergivelse og tilgivelse. På latin heter «nåde» gratia, roten til vårt «gratis».

Nåde for tapere

Mange av oss gutter lærte på en brutal måte hva «nåde» er i skolegården: To gutter slåss. En stor ring stod rundt og så på. Når den ene lå på ryggen i bakken med overmannen triumferende på magen, da måtte taperen til slutt be om nåde.
Nåde er for tapere. Litt uærbødig kan vi omskrive «synderes venn» (Matt 11,19) med «tapernes venn». Og da er vi veldig nær Luthers utgangspunkt, for summen av mange års kamp med Gud var nettopp «taper». Han kapitulerte og innrømmet at han ikke greide å møte Guds krav til helhjertet og hellig liv.
Og Luther hadde virkelig prøvd. Gjennom oppveksten hadde han lært om bønn og faste. I klosteret øvde han seg på fromhet og gode gjerninger etter både gammel og ny oppskrift. Gjennom tidebønner, messer og pilegrimsreiser søkte han etter Guds rettferdighet.

Jeg som ikke får som fortjent

Men løsningen lå utenfor ham selv: Guds rettferdighet er noe Gud gir bort til syndere, ikke noe han krever av dem. Jeg får en «fremmed rettferdighet», en annens rettferdighet. Jesus og jeg bytter: Han får mine synder, som han «bærer bort» (Joh 1,29), mens jeg får hans rettferdighet.
Dette er nåde: Den rettferdige Gud gir meg ikke som fortjent. I stedet for lønn (=straff) får jeg nåde, mens hans egen Sønn får straff i stedet for lønn. Jesus ble «gjort til synd for oss», (2 Kor 5,21). Nåde betyr adgang tillatt for uvedkommende, like frem til «nådens trone», (Heb 4,16).

Nåde er ikke medisin

Luther hadde lært å se på synd som sykdom og svakhet. Vi makter ikke å oppfylle Guds krav. Derfor trengte vi nådemedisin og nådekraft, hadde han lært. Gjennom oppriktig anger, mye bønn, regelmessig disippelliv og flittig nattverdgang ville Gud gi synderen medisin og kraft til et mer hellig liv.
Men dess mer Luther leste i Bibelen, dess klarere stod det for ham at synd er langt mer alvorlig enn sykdom og svakhet. Synd er død.
Og det nytter ikke å gi medisin til den som er død. Det nytter heller ikke å proppe vitaminer og næring inn i et lik.
Det trengs en helt ny fødsel, nytt liv. Her er vi ved det virkelig radikale i luthersk tro: Synden er så alvorlig at mennesket er «døde ved deres overtredelser og synder» (Ef 2,1). Men så kommer evangeliet like radikalt: «Men Gud, som er rik på miskunn, har, på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus, vi som var døde ved våre overtredelser. Av nåde er dere frelst» (Ef 2,4-5). Synd er død. Frelse er nytt liv. Det gis gratis, av nåde. Vi medvirker like lite til vår salighet som den mynten gjorde i lignelsen om De ti sølvpengene (Luk 15,8-10).
Her ble det konflikt mellom Luther og hans katolske samtid. Riktignok er vi ute av stand til å frelse oss selv, men frelsen skjer ikke helt uten en viss medvirkning fra vår side, mente katolikkene: Selv om viljen vår er svak og skiftende, ser Gud med velvilje på selve forsøket. Og når hans gode nåde slipper til med styrke («medisin»), vil prosessen komme i gang.

Luthers protest

Nei, mente Luther. Frelsen er aldri på noen måte et samarbeid mellom Gud og oss. Gud frelser alene. Og frelsens grunnlag er aldri tro pluss gjerninger. Det er nåden alene som frelser. Og troen er alltid Guds verk, den er en gave (Ef 2,8); troen alene.
Så sterk ble denne kampen at da Luther i 1522 oversatte NT til tysk, føyde han inn et ekstra ord i Rom 3,27-28. Selve teksten lyder slik på norsk: «Hvor er så vår ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes lov? Nei, ved troens lov. For vi er overbevist om at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger.» I den siste setningen føyde Luther til ordet «alene»: «For vi er overbevist om at et menneske blir rettferdiggjort ved tro alene, uten lovgjerninger». På bildet ser vi hvordan dette «allein» står som tredje ord i andre linje. Bildet er av Luthers oversettelse av hele Bibelen fra 1534.
I ettertid må vi vel si at et slikt forklarende adverb vanskelig kan forsvares som en ren oversettelse av den greske teksten. Knapt noen bibeloversettelse har det med. Men det forklarer hvor skarpt striden stod om nettopp dette kjernepunktet. Og saklig sett treffer Luther meningen i Rom 3,28 godt.

Hva med oss?

Vi kalles «lutheranere». Og navnet skal vi bære med stolthet. Men det forplikter. Vi skal ustanselig holde det klart både for vårt eget hjerte og for dem vi møter at barnekåret, troen og himmelhåpet bygger på noe utenfor oss selv.
Så hadde Luther også mye å si til dem som isolerte dette fra troens daglige liv, som om vi fritt kan synde, bare vi trøster oss ved nåden. Det kan skje ved fromme ord om Guds «raushet» og tilgivelse. Når Gud «aksepterer» meg slik jeg er, da skal ingen få fortelle meg hvordan jeg skal leve, sier noen, og unnskylder mye som Bibelen kaller synd.
Men syndenes forlatelse betyr ikke syndenes tillatelse. Frelsen er friheten fra å følge kjødets vilje, ikke frihet til å leve i synd. Det er også noe jeg har lært av Luther – og av Bibelen.

Artikkelen står i Underveis nr. 3-2017 og er publisert på delk.no 18. september 2017.