Forfatterens forord

Immanuel!

Den Gud som ville at alle mennesker skal bli salige, vil også at alle skal få kunnskap om sannheten. Ja, han vil at de skal vokse og gå fram i kunnskap - etter de muligheter og hjelpemidler som tilbys dem i den tiden de lever i. Nå lever vi i en tid da verdslig visdom, og alt som bygges på denne visdom, er utviklet i en langt høyere grad enn våre forfedre kunne ha forestilt seg. Ingen vil lenger være halvstudert i sitt fag.  Det en gir seg i kast med, vil en forstå til gagns. Akk, hvor mye mer burde en ikke ha den innstillingen når det gjelder kunnskapen om Gud og vår frelse! Det er jo - i hvert fall om en ser det utenfra - noe vi alle er opptatt med, noe vi gir oss ut for å vite og omgås med. En ordentlig, grundig og tilstrekkelig innsikt i kristendommens sannheter burde jo være det høyeste mål å strebe mot for alle  som i tid og evighet ikke vil regnes blant dårene, som bekymrer seg for så mangt, men ikke for det ene nødvendige.

Vel er det sant at kunnskapen om Gud ikke alltid og hos alle fører med seg sann frykt, kjærlighet og lydighet mot ham. Det finnes en viten uten samvittighet, en kunnskap uten kraft. Den oppblåser i stedet for å oppbygge. Dette er det utallige eksempler på i vår tid. Når jeg ser på våre forfedre, synes jeg at de gjorde mer enn de visste. Men vi vet mer enn vi gjør. De lignet en fruktbar Lea med matte øyne, mens vi likner en ufruktbar Rakel med vakkert utseende.

Ikke desto mindre beholder kunnskap om sannheten sin store verdi. Riktignok priser ikke vår Herre Jesus (i Joh.13:17) noen salig fordi de vet, men bare om de gjør etter det de vet. Men han setter likevel kunnskap foran, for skal det bli tro, må det først være kunnskap. Og  uten  tro  er det umulig å behage Gud med noen som helst gjerning.  Vi ser at mange svært  enfoldige men­nes­ker viser troskap i å vandre etter det lille lyset de har. Av det kan vi trekke den slutning at deres liv ville vært enda langt bedre om de hadde hatt en mer fullkommen innsikt i sannheten. Den som i tusmørket utfører en gjerning som det trengs dagslys til, greier kanskje å få gjort den, men med største møye, fare og tidsspille. Mørket er slett ikke det som hjelper ham, men det lille lyset som er til stede. Og jo mer lyset vokser i morgendemringen, jo sikrere kan han fortsette sin gjerning, om han vil.

Like sant som dette er, like innlysende er de fordeler vi i vår tid har framfor våre forfedre. Det er grunnen til at en med denne Forklaring over Luthers lille katekisme har søkt å gi ungdommen og folkets brede lag del i de framskritt som er gjort innen kristen­doms­undervisningen. Det som særlig har vært årsaken til at dette arbeidet ser dagens lys, er det faktum at nesten hvert stift har hatt sin egen spesielle katekisme. Når så noen prester har funnet at den katekismen som brukes på stedet, har vært mangelfull i en eller anne retning, så har de av oppriktig omsorg utarbeidet sine egne skrevne spørsmål og innført dem i sin menighet. Selv om læregrunnlaget kunne være det samme, så viste det seg at denne forskjellige utformingen av læren ikke var så heldig som en felles katekismeforklaring av passe størrelse og bekreftet med språk av Skriften. Denne Forklaring er utarbeidet etter Kongens aller nådigste skriftlige befaling til meg, og prøvd av rette ved­kom­mende etter det sunne ords form.

Om så denne katekismeforklaring er så fullstending, tydelig, nøyaktig og godt ordnet som de kunne ønske, alle de som driver med undervisning av de unge, det vil vise seg når noen tid er gått. Imidlertid bør de som ikke er tilfreds med alt, tenke over hvor vanskelig det er å lage en katekismeforklaring som skal gi en både fullstendig, kortfattet, klar, oversiktlig og rett framstilling av kristendommens grunnsannheter. Å få forenet alle disse hensyn på en mer fullkommen måte, er noe en nok kan forestille seg, og jeg vil heller ikke benekte at det er mulig. Men den som selv går i gang med arbeidet, skal få se hvor vanskelig det er å tilfredsstille hver manns ønske i den slags skrifter. Her er det nemlig mange hensyn å ta. En må ikke forsynde seg mot de unges huskeevne ved å være vidløftig, mot deres fatteevne ved å være uklar, og  en  må  heller ikke ødelegge læresammenhengen ved å bruke gal rekkefølge, eller støte an mot naturlig språkbruk ved kunstige og tvungne uttrykksmåter. Har jeg ikke nådd dette målet til fullkommenhet alle steder, så har jeg likevel siktet alvorlig mot det. Etter høy kongelig aller nådigst befaling overlater jeg da disse Guds ord til allmenn bruk i våre kirker og skoler. Må Herren trykke sitt segl på verket ved å la sin nåde bli utøst i hjertene hos alle som leser boken, særlig de unge! Det som var min plikt, men som jeg selv aldri valgte å gjøre, det har jeg gjort så godt jeg kunne. Det ufullkomne ved boken blir derfor egentlig mitt. For øvrig er det Guds ord som på hin dag skal dømme dem som forakter eller motsier det i ubot­fer­dig­het og vantro, men gjør alle dem salige som saktmodig tar imot det ord som er innplantet i dem.

København, den  9. oktober 1737
Erik Pontoppidan