 |
|
|
|
 |
|
Sist endret: 31. august 14:40 |
|
|
|
|
| Reportasjer |
31.10.05 / 23:00 |
|
| |
- Dere andre kommer snart etter
bare tanken på himmelen tar pusten fra meg. Tenk på det, vi skal forløses fra alt det onde. –I begravelsen min skal de synge 'Jeg løfter opp til Gud min sang', sier Britt Jahnsen. Den har en sterk forventningstone.
Av Rolf Ekenes
 | | Derfor blir dagene så ubeskrivelige verdifulle, sier Britt Jahnsen |
-Noen sier de har det så godt her på jorda at himmelen kommer til å bli en nedtur. Britt ser på meg og ler høyt. –Det er jeg ikke enig i. Jeg fryder meg over livet og er takknemlig for hver eneste dag, ikke minst nå. Likevel – bare tanken på himmelen tar pusten fra meg. Tenk på det, vi skal forløses fra alt det onde. Og ikke bare det omkring oss. Alt det onde vi bærer i oss selv skal vi også forløses fra. Nei, jeg tror ikke himmelen blir noen nedtur, tvert imot.
Britt lener seg framover. –I begravelsen min skal de synge 'Jeg løfter opp til Gud min sang'. Den har en sterk forventningstone. I vers to står det om 'når min forløsning stunder til, jeg gledes vil, og løfter opp mitt hode. Da løses jeg, da går jeg inn til vennen min, Gud være evig lovet!'. Da går jeg jo til Jesus! Og det håper jeg de vil glede seg over, alle de som kommer til minnesamværet mitt også.
Lever på overtid
I seks år har Britt Jahnsen, nylig fylt 70, fra henholdsvis Skien og Nøtterøy, hatt diagnosen kreft. Hun har vært gjennom både operasjoner, kurer og stråling. Selv sier hun at hun lever på overtid, med spredning til lungene, skjelettet og hjernen. Det er det ikke lett å se på henne der hun sitter i sofaen og deler sine tanker om det å leve livet – med døden rykkende stadig innpå.
-Den kommer jo for oss alle. Men for meg antakelig om ikke så lenge. Derfor blir dagene så ubeskrivelig verdifulle. Jeg fryder meg over å få stå opp om morgenen, tenk på det: en helt ny dag!
-Skaper aldri døden noen angst hos deg?
Britt ser på meg en liten stund.
-Nei. Til nå har den ikke gjort det. Det er nesten underlig, men jeg er ikke redd for det å skulle dø. Håpet vi kristne har, lever sterkt i meg. Vi går til noe vi tror fast og sikkert vil være mye bedre. Hvis jeg er redd for noe, er det mye mer hvordan jeg kommer til å forlate livet. Det å få mye smerter, å skulle være alene, det å kjenne at jeg kanskje mister fotfestet, eller mister kontrollen dersom kreften sprer seg videre i hjernen, det er jeg mer redd for.
Hun retter seg opp i sofaen. –Men jeg sier til meg selv og andre: Sånn har jeg det nå. Hvordan det kan komme til å bli, vet jeg ikke. Kanskje dødsangsten griper tak i meg på en måte jeg ikke forventer i det hele tatt, når jeg kjenner dagen nærme seg. Egentlig tror jeg det ikke. Men – det legger jeg i Guds hånd; gidder ikke bekymre meg om det nå. Vi må ta tingene når de eventuelt kommer, ikke før.
Ikke bitter
Etter mange år som sykepleier og senere rektor på sykepleierskolen i Skien, og deretter diakoniarbeider i Borgestad menighet i samme by, er Britt vant til å leve et aktivt og energisk liv. Hun er levende opptatt av misjon, kirke, menighetsarbeid, kristenliv. Interessene spenner vidt, og nettverket er stort. Brått har travelheten blitt bremset av en dødelig sykdom. Hun kunne hatt mange veldig aktive år foran seg. I stedet har hun blitt satt på sidelinjen. Om hun ikke kjenner et sting av bitterhet?
Britt ler. –Bitterhet? Nei, vet du hva. Hvorfor skulle jeg det? Gud har jo gitt meg et fantastisk liv! Når jeg er på sykehuset og får behandling, ser jeg ofte unge mennesker, kanskje med små barn, som kjemper mot dødskreftene som bryter dem sakte ned. Jeg kan forstå at mange av dem som har så veldig mye å miste, å si farvel til, kan kjenne bitterhet. Men jeg?
Britt setter kaffekoppen fra seg. –Ja, ikke sånn å forstå at jeg ikke er glad i livet. Jeg elsker jo livet! Det er så mye og så mange jeg er glad i. Skulle gjerne vært her litt lenger. Men jeg går når Gud bestemmer. Hun blir stille.
Hun stryker seg gjennom sitt grå hår med handa. –Og så er det egentlig bare snakk om at noen av oss går litt foran. I evighetens perspektiv kommer dere andre ganske snart etter. Er det ikke sånn, da?
-Har du vært opptatt av å bli helbredet?
-Nei, svarer Britt raskt. –Faktisk ikke. Jeg har blitt bedt for, med salving og håndspåleggelse. Det sier Bibelen vi kan gjøre. Det har vært viktig for meg, og blitt en velsignelse. Men jeg har sagt uttrykkelig at Guds vilje må skje, jeg har ikke krevd noen helbredelse av ham. Jeg får hvile i at jeg er i Guds hånd, også hvis sykdommen ikke blir borte. Er ikke det en stor ting, da? Å drive klappjakt på vidunderkurer og mirakelprester, nei det orker jeg ikke tanken på. Jeg har vel fått omtrent tusen sånne råd; jeg har takket nei til dem alle. Jeg vet at mange ber for meg. Det betyr mye mer. Og skulle han finne på å helbrede meg helt på tampen, vet han veldig godt jeg vil bli glad for det!
Gruet for alene-heten
Britt har levd et liv som enslig. Men ikke ensom.
-De mange vennene jeg har betyr veldig mye nå. Og mest av alt disse vidunderlige menneskene jeg bor sammen med, Erling og Terese Kringlebotten på Nøtterøy. De er tidligere misjonærer og prestefolk; vi har ikke kjent hverandre så mange år. Da sykdommen min tiltok, sa de: kom og bo hos oss! Flott sagt av folk rundt 80, du? De har til og med bygd på huset litt for å få plass til meg og pianoet mitt. For å være ærlig har jeg savnet å ha mann og barn. Ikke så mye da livet kokte. Etter at ting stilnet, begynte jeg å grue meg for alene-heten, det å ikke ha noen å vente på, å komme hjem til. Nå bor vi i lag her, småkrangler og har det frydefullt! Britt nesten skrattler.
Det er mye latter der Britt er. Hennes lyse humør har ikke kreften spredd seg til. De kan snakke på en stille og direkte måte om hva som trolig venter; planlegge begravelsen, gravstedet, minnesamværet. Da veksler tårer og latter.
-Jeg har sagt at de får det enkelt, de som kommer i mitt minnesamvær. De slipper alle de flotte talene; de har de jo nettopp holdt for meg – på 70-årsdagen i våres. Det var fantastisk. Så når dagen kommer, kan de bare drikke kaffe og minne hverandre om himmelhåpet!
Håpet betyr alt
-Hva er det som virkelig betyr noe for deg nå?
-Det enkle, det som er visst og fast. Vennene, å få stå opp, sola. Og å vite at jeg enda kan tjene Gud og bety noe for noen. Salme 73 er helt fundamental: 'Jeg blir alltid hos deg. Du har grepet min høyre hånd. Du leder meg med ditt råd. Og siden tar du meg opp i herlighet'. Det kan ikke sies på noen sterkere måte. Håpet betyr alt. Og nåden; jeg kan nesten ikke sette ord på hvor viktig den er. Hun ser på meg med et fast blikk.
-For døden er jo ikke noe punktum, vet du. Det er et stort kolon. Når du går over dødens terskel, det er da det begynner for alvor. Å være klar til å gå inn til det evige livet, ved Jesu nåde – kan noe være større enn det?
|
| |
|
|
|
|
|
|
| ”Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd stige ned som en due og kom over ham. Og se, det lød en røst fra himmelen: Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag.” Mt. 3, 16 -17 |
| les mer |
|
|
|
|
|
|
|
|
