Slåsskamp og poker – i kirken?

«Jeg er veldig glad i kirken min. Drømmen jeg har er at det skal bli normalt å møtes i kirken også i hverdagene.

Til bibelgrupper, strikkekvelder, hobbysamlinger, kaffedrøs. At det kan bli helt vanlig å være sammen i kirkestua eller et annet kirkerom – i studiegrupper, til kveldsmat, sosiale sammenkomster, spillkvelder, omtrent alt. Da ville folk få eierskap og bli glad i kirken sin på en helt annen måte. Ikke bare ha stengte kirker det meste av uka. Kan vi få til det?»

Slik sto det å lese i et avisinnlegg nylig. Jeg tenkte på det her om dagen da jeg skulle hjem fra kontoret etter endt arbeidsdag. Som kjent holder DELKs hovedkontor hus i toppetasjen i nye Bjerkely menighetssenter i Re i Vestfold. Jeg gikk ned og ut gjennom den store, lyse kirke-kafeteriaen på vei mot hoveddøren. Midt i lokalet sitter åtte-ti pensjonistdamer rundt et stort bord i høylydt engasjement, mye latter og frisk gestikulering. Jeg blir så fascinert av synet at jeg bare må stoppe. Burde ikke disse damene vært hjemme og gjort klar middagen til sine brave ektemenn på denne tiden? Slik skal man ikke tenke, så det får bli mellom oss.

– Vi har spilletime, smiler en av damene og ser på meg. – Det er så hyggelig å samles her i kirken. Det var domino det gikk i. Ikke poker eller bridge. Det hadde sikkert gått bra det også, i hvert fall hvis uten kroner og kniver. Samme med en gjeng ungdommer som var samlet i kafeteriaen en uke senere da jeg var på vei hjem. De hadde det utrolig morsomt, lekte og sloss og løp rundt bordene – helt harmløst. Jeg sto og så på dem en stund og nøt synet. De enste meg ikke, bare frydet seg i den kirkelige gjestfriheten.

Vi lekker ungdommer. Vi mister mellomgenerasjonen. De gamle blir borte. Og fine kirkelokaler har vi. Kan kirken bokstavelig bli et hjem til allbruk for langt flere langt oftere? Så får det heller koste litt ekstra slitasje og noen knekte bordbein iblant. Det er verdt hver krone – om det kan føre til at noen flere får litt mer nærhet til og trygghet på kirken. Samuel og Eli sov i tempelet. Vi er ikke der – ennå.

Men et eieforhold til kirken kan også føre til et eieforhold til Herren. Det står til sist om noe så vesentlig som det.

Rolf Ekenes

Tilsynsmann