Tilsynsmannens perspektiv: Uenighet eller konflikt?

Vi er jevnlig uenige i DELK. I utvalg og komiteer, i styrer og råd diskuterer vi, sjelden så busta fyker, men i hvert fall så temperaturen stiger. I de øverste organene, hovedstyret, rådsmøtet og generalforsamlingen, er det ikke minst uenigheten som fører oss framover.

 

Ulike syn brytes mot hverandre, vi utfordres på våre egne tankemønstre og blir nødt til å se en sak fra en ny og uvant side, enda så ubehagelig det kan være. Før vi innser at det hadde både jeg og saken godt av. Vi lander på avgjørelser flertallet synes er det absolutt beste – eller som de til nød kan leve med. Uenighet fører ofte til kompromisser. Det er et av de viktigste verktøy vi har for å ta vare på fellesskapet, de minnelige løsningene, den gode relasjon tross uenigheten. I Apg 15 kan vi lese hvordan en krevende uenighet førte til et fruktbart kompromiss alle kunne enes om.

Uenighet er produktivt. Ulike syn på saker trengs for å hindre stagnasjon og fastlåste handlingsmønstre. ‘Der alle tenker likt, tenker ingen særlig mye’, heter et gammelt ord. Konflikt, derimot, er destruktivt. Konflikter splitter menigheter, organisasjoner og fellesskap. Da går uenigheten på så dypt vann at veiene skilles. Kompromisser da vil oppleves som uredelighet og kjøpslåing med sannheten.

Iblant unngår vi ikke konflikter, heller ikke i våre kirkelige sammenhenger. Kristne blir ofte beskyldt for å være konfliktsky. Vi er opplært til å være vennlige, og ta mer hensyn til de andre enn til oss selv. Så undertrykkes følelsene – helt til det smeller. Mange konflikter kunne vært unngått hvis vi hadde vært flinkere til å ta tak i uenighetene før de blir for store.

Uenighet kan utvikle seg til å bli en konflikt. Paulus og Barnabas var helt uenige om de skulle ha med seg Johannes Markus på sin neste reise. ‘Det ble en så bitter strid mellom dem at de skilte lag’, står det i Apg 15,39. At de senere ble forsont og samarbeidet igjen, er en gledelig påminnelse om at også konflikter kan bilegges og fellesskapet gjenopprettes. Vi trenger ikke tviholde selv på en konflikt.

Hva når samvittigheten kobles inn? Utsagnet ‘Dette strir mot min samvittighet’ er et krevende postulat og kan skape fastlåste situasjoner. I et sunt kristent fellesskap viser vi respekt for en samvittighetsoverbevisning.

Vi strekker oss så langt det er mulig for ikke å tvinge noen til å handle mot sin samvittighet, bundet i Guds ord slik det blir forstått av den enkelte. Raushet, imøtekommenhet og velvilje overfor enkeltmenneskers samvittighet er viktige holdninger i våre menigheter.

Samtidig vet vi at å påberope seg samvittigheten kan misbrukes og bli noe kjødelig. I tillegg kan samvittighetsforpliktelsen gå begge veier. To motstridende syn kan begge være samvittighetsbundet. Spørsmålet kan stilles: Hvilket syn skal ha fortrinn? Og hvor mye skal ett menneskes samvittighet styre fellesskapets handlinger? Skal alle tilpasse seg den enes mening?

Slik skal det ikke være. Uten tvil kreves det respekt, tilbakeholdenhet og raushet begge veier i slike saker. Som oftest kan et klokt kompromiss være løsningen også her – som både respekterer en samvittighetsoverbevisning og samtidig ikke lar én enkelt få overstyre alle de andre. Lar en løsning seg ikke finne, er kanskje siste utvei å gjøre som Paulus og Barnabas: å gå hver sin vei. Iblant kan dette være det minste onde. Med muligheten for senere forsoning alltid åpen.

 

Hvordan kan vi utvikle en kultur for sunn uenighet og diskusjon uten at det eskalerer til konflikt?

Her er noen momenter til velvillig overveielse – og avbenyttelse:
• å lytte like mye på andres synspunkter som å framføre sine egne.
• å velge sine ord med omhu, og la de spisse, skarpe og sårende ord forbli ubrukt. ‘La alt dere sier, være vennlig, og la det ha salt og kraft, så dere vet hvordan dere skal svare hver enkelt’; Kol 4,7. En svært god samtaleregel.
• å være ærlig mot den som sårer deg, og si at det han/hun sa, var vondt å høre.
• å ikke være tilbakeholden med å beklage og si unnskyld når du hører eller forstår du har såret noen.
– Beklager at det jeg sa, gjorde deg vondt. Det var ikke meningen. – Få ord kan bryte is og rive murer mer enn disse.
• å rose, gi anerkjennelse, uttrykke støtte – gjerne til uventet hold – skaper åpenhet, trygghet, tillit og vei til nye løsninger. Det er alltid grunnlag for å ta fram noe rosverdig.

Noen Pauli ord til ettertanke som berører vårt tema til slutt:
• Kol 3,12–13 Kle dere derfor i inderlig medfølelse og vær gode, milde, ydmyke og tålmodige, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre.
• Fil 3,15–16 La oss tenke slik, alle vi som har nådd fram til modenhet. Og om dere ser annerledes på noe, skal Gud gi dere klarhet også i det. La oss bare, så langt vi er kommet, fortsette i samme spor!

RE

Artikkelen er hentet fra Underveis nr. 1-2019 og publisert på delk.no 27. april 2019