Felles nettgudstjeneste for DELK

Kristi Himmelfartsdag blir det felles nettgudstjeneste fra Ryenberget kirke kl. 11.00.

Håkon Valen-Sendstad er prest og DELKs tilsynsmann Bertil Andersson holder talen.

Den felles DELK-sendingen finner du på https://www.delk.no/tv/, på https://ryenbergetmenighet.no/streaming/, og på Facebook-gruppen ‘Store og små i Ryenberget menighet’.

Kollekten går til matkasseprosjektet i Tunisia, se https://www.delk.no/matkasseprosjekt-tunisia/

• Vipps: #23625

• Vipps med skattefradrag: #574554 (Velg formål Misjonsarbeid i DELK)

• Bankkonto 2400 19 51439

Vel møtt til felles gudstjeneste på nett!


Matkasseprosjektet i Tunisia
En ACT-ansatt i Tunisia forteller oss om hvordan utdelingen går til nordvest i landet

Herren har bruk for det

Jeg skjønner ikke denne tilsynelatende begeistringen for esler, men nok engang var det et esel som skulle komme til god nytte i Vår Herres arbeid.

Det er ikke første gangen et esel har spilt en hovedrolle i vår kristne historie. Det var et esel som ble brukt til å bære ved da Abraham satte ut for å ofre Isak på Moria (1 Mos 22). Da Bileam skulle forbanne Israelsfolket endte det med at han velsignet dem i stedet for, for eselet hans overbeviste ham med noen velplasserte alvorsord (4 Mos 22). En søndag for nesten 2000 år siden var det også et esel som ble brukt da Jesus red inn som konge i Jerusalem for så å bli korsfestet bare fem dager etterpå (Matt 21). Det er det siste eksempelet som skapte de største allusjonene for meg da en samarbeidspartner ringte meg en kveld for å avlegge rapport.   

Vi har drevet på i vel en måned nå med å distribuere mat til trengende i Tunisia. Vi har tatt mål av oss å hjelpe de aller fattigste – de som trenger det mest og som så sjelden har tilgang til hjelp. Til enker og til avsidesliggende landsbyer. Litt i underkant av 700 familier klarte vi å hjelpe i april. I mai omdisponerer vi litt og håper på å kunne øke antallet med ca 200. For å kunne nå disse er vi nødt til å levere direkte til dem, siden mange av disse ikke har mulighet til å kunne komme til et utdelingspunkt og for at hjelp har en tendens til å bli borte langs veien – særlig gjelder dette for de som ikke har en så sterk stemme.

For å kunne levere direkte til et såpass høyt antall er vi avhengige av å samarbeide med lokale partnere. En av disse partnerne holder til oppe i nord. Når folk flest i Norge tenker på Tunisia tenker en vel oftest på sandstrand og ørken – hauger av sand altså. Men Tunisia har faktisk også noen store fjellområder. Atlasfjellene begynner, eller slutter – alt etter øye som ser, nordvest i Tunisia. Vår partner holder til i en by på størrelse med Stavanger. For å dele ut matrasjonene kjører han først 50 km inn i fjellet. Det er så langt han kommer med bil. Fra der han parkerer bilen er det fortsatt 3-4 km å bære 4 store matsekker inn til de familiene som bor lengst unna allfarvei. Disse familiene bor under elendige forhold. De har ikke innlagt vann. Heller ikke skikkelige sanitære forhold. Vannet de drikker (og bruker til alt mulig annet) er skittent og fullt av insekter. Damene som gjeter sauene har verken sko eller sokker og går helt barbeint, sommer som vinter, der inne i fjellet. Slike turer inn i fjellet tar han jevnlig, i og med at han bare får levert mat til 4-5 familier pr dag.

Første gangen han gjorde denne turen satt han og tenkte i bilen på ulike bæreteknikker og hvor tungt det kom til å bli å bære disse sekkene – jeg vil anslå at hver av dem veier ca 10-15 kg. Han innrømmet at han gruet seg litt, men samtidig var han glad for å kunne hjelpe disse familiene. Han parkerte bilen utenfor et hus som også fikk seg en matsekk og begynte å laste ut av bilen for å ta ferden innover fjellet. Et lite stykke innover kom det en gammel mann bortetter veien med et esel, ikke akkurat en fole, men et erfarent et. De kom i prat og mannen lurte fælt på hva som hva i gjerdet. Når så min partner fikk forklart sitt ærend ble denne mannen så beveget at han stilte eselet sitt til disposisjon. Mannen var nok ikke den som hadde mest eiendeler, men det han hadde kunne han bidra med – nemlig et esel.

Det har blitt flere turer innover i fjellet for min partner i nordvest. Eselet har blitt en fast følgesvenn og midt oppe i all elendigheten som familiene i fjellene lever i, kan min partner fortelle at latteren sitter løst når denne bygutten kommer halende på et esel fullesset med mat. Og det er langt fra første gang i historien at Vår Herre har gjort seg bruk av et esel.

I bildekarusellen øverst i artikkelen ser du bilder fra utdelingen av mat under Matkasseprosjektet i Tunisia.

Artikkelen er publisert 19. mai 2020

Fakta