Fellesskapt

«Når eg og Jesus åleine er …». «Velsigna band som bind Guds folk i samen her … Eit heilagt syskenlag …».




Under sommerens Sankthansstevne talte Ole-Magnus Olafsrud, Barnabas Focus, om temaet Fellesskapt. Vi har bedt ham å sammenfatte noen av hovedtankene. Finn fram Bibelen din nå, og la teksten nedenfor inspirere deg.


Vi synger begge deler, med rette. For tiden alene med Jesus og forpliktende fellesskap med søsken i troen hører sammen. Jesus er klar når han i Joh 15,1-17 snakker varmt og utfordrende om disippellivet. Han minner oss om vår Identitet, innholdsfyller hvordan vi ivaretar Intimitet med Ham og med hverandre – slik at vi har Innflytelse i verden. Han bruker det vakre bildet av at han er vintreet og vi er greinene. Hver av oss er en del av Ham, samtidig som vi lever i et skjebnefellesskap med hverandre. Vi angår Jesus og hverandre i dette virvar av små og store greiner og får vår livgivende sevje fra den ene rota, Jesus. Et sevje-fellesskap, det er det vi er.

Identiet
Vår kultur definerer oss gjennom hva vi gjør, hvordan vi ser ut, hva vi (mis)lykkes med, mer enn hvem vi er. Jesus tenker annerledes: Hver av dere er unike greiner, dere er reine på grunn av det Ordet jeg har talt til dere, dere er elsket med den samme kjærligheten som Far har elsket meg med – og dere er mine venner, ikke tjenere. Når vi er trygge på hvem vi er – vår identitet – tar den fullkomne Jesus-gleden tak i oss, lover Jesus (v 11). Og da lengter vi etter å komme enda nærmere Jesus og hverandre.

Intimitet
«Bli i» brukes 11 ganger i disse 17 versene. Jesus inviterer oss til å finne ro og hvile i Ham; å søke et Maria-hjerte i en Marta-verden. Sevje-fellesskapet trenger tid og fokus for at vi skal være friske, fruktbærende greiner. Jesus er konkret: La mine ord bli i dere, be om hva dere vil, gjør det jeg ber dere om! Da er dere mine disipler. Paulus beskriver resultatet av en slik Jesus-intimitet og opptatthet: «Vi blir forvandlet til det samme bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd». 2 Kor 3,18.
Elsk hverandre! Slik avslutter Jesus avsnittet. La Guds kjærlighet – Agape-kjærlighet – prege relasjonene. Han forventer ikke at vi alltid skal like hverandre med Philos-kjærlighet. Men vi kan gjøre noe godt for hverandre. Midt i storfellesskapet trenger vi småfellesskap der vi er få nok til å savne hverandre, og der åpenheten fordypes mellom oss. Vi lærer å respektere hverandres ulikheter, styrker og svakheter – og kjenner at nettopp vi er fellesskapt for å utfylle hverandre. Vi tilgir hverandre når det skjærer seg mellom oss. Da avspeiler vi ulike sider av Jesus i vårt mangfold.
I stedet for å «dra opp stegan etter oss» etter hvert som årene går, trenger vi å lytte til ropene fra dem som er yngre enn oss: Vi trenger dere til stede i livene våre, som medvandrere. Som ser oss, spør, lytter, ber for oss. Vi trenger noen vi kan være i Bibelen sammen med og prate med om liv og tro. For vi lurer på hvordan det er å følge Jesus som 50, 60, 70-åringer. Hvordan har nåden hjulpet dere gjennom gode og krevende dager? Og vær så snill å ikke kritisere oss om vi ikke gjør og prioriterer akkurat som dere gjorde da dere var på vår alder! Be for oss og støtt oss i å finne vår vei med Jesus.

Innflytelse
Ingen skvetter om det modnes fram druer på et vintre eller epler på et epletre. Det skjer når vekstvilkårene er til stede. Jesus har stor tillit til livskraften i vintreet sitt og nevner frukt, mye frukt, varig frukt. Da tenker han på Åndens frukt som modnes fram i livsfellesskapet med ham: «kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse» Gal 5,22-23.
Men han lengter også etter at det skal bli flere levende greiner på treet. At nye blir frelst. Litt senere ber Jesus: «Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde.» Disipler i verden, men ikke av verden. Vi vet at de fleste som kommer til tro på Jesus, forteller om en slektning, nabo, kollega som levde og formidlet evangeliet gjennom troverdige og sårbare vennskap. Jeg måtte gjøre noe med prioriteringene mine da en nabo for en del år siden sa at han hadde vurdert å bli kristen, men ikke skjønte hvordan han skulle få tid til det når han så hvor travel jeg var.
Jeg kjenner ingen som leter etter mer å fylle tida med; folk er travle så det holder. Men mange søker noe som kan fylle livet deres med mening, håp, identitet og intimitet i ei relasjons-herja tid. Er vi der, på deres banehalvdel, med troverdige liv? Eller lever vi i våre «bobler» av kristne aktiviteter og venner?
«Vi er en robust minoritet», sa den flotte, unge kvinnen jeg nylig møtte i Egypt. Vi er ikke mange, men vi er robuste fordi vi kjenner oss så avhengige av Jesus og hverandre, sa hun, idet jeg lærte mer om hvordan hun bærer frukt som varer i en krevende situasjon.
Er vi robuste? Har det gått opp for oss at vi som troende i Norge er en minoritet? Guds hilsen til sine venner i eksil i Babel viser vei: «Bygg dere hus og bo i dem, plant dere hager og spis frukten. Ta dere koner … Der skal dere bli flere og ikke færre … Sørg for at den byen jeg har ført dere bort til, må ha fred og framgang, og be til Herren for den! For når det går den vel, går det også dere vel» Jer 29,4-7. Vi lever, som da, i et skjebnefellesskap med alle rundt oss som også er skapt og elsket av Gud. Han kaller oss til å leve normale, rause liv mens vi ber om muligheter til å formidle Himmelrikets verdier og sannheter. Når nye greiner kommer til, gleder vi oss over å få tilhøre det voksende vintreet, Kristus. Vi er fellesskapt.

Av Ole-Magnus Olafsrud
Foto: TFR

Artikkelen er publisert 30. september 2019 og kommer i Underveis nr. 3-2019.