Jesus på tre hjul

Tidligere var trehjulsdrosjene på Madagaskar drevet av gassere som løp, gjerne barbent. Men nå er overgangen til sykkeldrosjer allerede kommet langt, noe som medfører en del nye utfordringer både når det gjelder hastighet, gir og bremser. Men så var det den med «Jesus» malt på siden da …

– Du er sikker på at du har bremser?
Jeg satt og holdt meg fast på en trehjuls sykkeldrosje i Antsirabe mens vi suste nedover den travle hovedveien inn mot sentrum. Det var folk, sykler, biler, kjerrer og oksespann overalt. Min drosjekusk mestret mylderet og manøvrerte sin trehjuling imponerende dyktig mellom folk, fe og farkoster. Jeg satt i helspenn; det gikk utrolig fort, og hva hvis en av de utallige kjerrene kom i hans vei? Han syntes sikkert mitt spørsmål om bremser var nesten en fornærmelse.

 – Selvfølgelig, sa han og dro i bremsestanga for å demonstrere. Den var festet nede på ramma mellom beina hans og strammet en reim over bakakselen. Farten gikk en anelse ned; jeg var ikke beroliget. Han kompenserte imidlertid for dårlige bremser med ilter bruk av bjella.

– Er du ikke redd for å kollidere i denne farta med bremsene … hm … ikke helt på topp? spurte jeg. Det gjaldt å veie sine ord; jeg ønsket å komme fram.

– Neida. Han snudde seg og så på meg. – Jesus passer på. Du vet, Jesu blod er sterkt og kan beskytte oss. Jeg var ikke overrasket over hans lille preken; jeg hadde sett at akkurat den oppbyggelige satsen var malt i store bokstaver bak på vogna. Det kjøretøyet ikke hadde i teknisk sikkerhet, tok det igjen i bibelsteder. Det gjaldt å sikre seg med alle midler. Jeg svelget, holdt meg enda mer fast og håpet det beste. Godt ikke doningen hadde gir. To kjedekranser framme hadde den riktignok, men ingen girhendel.

 – Hvordan får du skiftet gir uten girhendel? spurte jeg, og tenkte krans nummer to var til pynt. Jeg burde forstått bedre.

Han snudde seg mot meg igjen; bare det var livsfarlig i denne trafikken. – Jeg bare løfter opp kjedet til øvre krans med handa i farta. Vil du se?

– Nei, nei, på ingen måte, sa jeg. Nå ville jeg hjem med livet i behold. Selv om jeg gjerne skulle sett akkurat det. Håndbrems til pynt og håndgir manøvrert i fart. Ville noe slikt i det hele tatt vært lov i Norge?

Vel framme steg jeg av og betalte. Han tok imot, smilte og syklet videre. ”Jesus” sto det med store bokstaver på sida av vogna. Frimodigheten og vitnegleden mangler det lite på. Langt større mangellapp derimot på redskapen. Det ene bør gjøres. Det andre ikke unnlates.

RE