Mars – Nådestolen

Og jeg vil komme sammen med deg der – fra nådestolen vil jeg tale med deg – . (2 Mos 25,22)

Ett sted har Gud gitt oss syndere hvor vi kan være visse på å møte ham. Og det er ved nådestolen. 

Det gamle Testamente forteller oss hva nådestolen var. Det var lokket på Paktens ark – paktskisten – som inneholdt lovens tavler. Inne i templets Aller Helligste skulle ypperstepresten gå – en gang for året, på den store forsoningsdag. Da skulle han stryke blodet av offerdyret på nådestolen. Og der – hvor offerblodet ble strøket mellom kjerubene – der vil jeg møte deg, sa Herren (3 Mos 16).

Folket stod utenfor templets Aller Helligste i offerets stund. Men de visste at ypperstepresten hadde navnene til Israels barns stammer gravert på edle stener på sin høytidelige drakt. Han representerte dem alle, der han bekjente folkets synder og strøk offerblodet på nådestolen. Og så visste folket: Vi er i virkeligheten alle sammen med der inne, i det som ypperstepresten gjør.

En dag ble det rette og sanne offer brakt til soning for alle menneskers synder. Da var Jesus både yppersteprest og offerlam. Han bar seg selv frem som offer for oss. Nådestolen var Golgatas kors. Gud stilte ham til skue som en nådestol ved troen (Rom 3,25). Da var Jesus vår representant. Han handlet i vårt sted. Vår synd ble sonet, vår gjeld betalt. Det ble gjort en gang for alle, og trenger ikke å bli gjentatt (Hebr 9,11-14 og 10,14).

Så kan vi ta dette ord til oss: Jeg vil møte deg der, sier Herren. Dit kan du komme i troen, til Jesu kors hvor det ble gjort opp for alle dine synder. Dit kan du komme og bekjenne alt som trykker samvittigheten. Der møter han deg – i evangeliets ord som blir forkynt. Han vil møte deg der.

Forsøk ikke å møte ham noe annet sted. Vil du kanskje møte ham ved Sinai, hvor Guds lov ble gitt – tror du kanskje du holder mål om du møter ham der? Da tar du feil, der vil du bli fordømt som den synder du er i deg selv. Men møt ham ved nådestolen, ved Golgata. Der vil han møte deg – med syndsforlatelsens nåde for den som tror.

Carl Fredrik Wisløff i “Daglig brød” 2. mars, Lunde Forlag 1981