Disse hendene

“Det er makt i de foldede hender”, synger vi. Men er det det? Eller er det i bønnen som
sendes til Himmelens og jordens Herre det er makt?

I bibelen står det ingenting om at vi skal folde hendene når vi ber. Noen ber med løftede
hender, noen ber med hendene formet som skåler som ønskes fyllt opp, noen skjuler
ansiktet, noen faller på kne, noen ser opp mot himmelen. Det beskrives ikke for oss i bibelen
hvordan Jesus og disiplene sto, satt eller holdt hendene når de ba. Det står om Jesus noen
ganger at han så opp. Det fortelles om mennesker som kaster seg ned for Jesus og for
det/den Hellige, for Gud.

“Fall til ro og kjenn at jeg er Herren”, synger vi også. Kanskje er det lurt å folde hendene og
ikke plukke på lodotter eller la rastløse fingre løpe over mobiltaster når vi ønsker å falle til ro
framfor Herren.

Så fint at vi får være individuelle, være oss selv, gjøre slik det er naturlig for oss.
“Han ser hver en lengsel i sjelens grunn
som etter det evige higer,
han hører hvert sukk som i nattens stund,
fra dypet til himmelen stiger.”

Så kan jeg be mens hendene holder i bilrattet, når jeg holder sleiva i suppekjelen, når skitne
sokker puttes i vaskemaskinen, når jeg nyter solen med en kopp kaffe i hånden….
Jødene folder sjelden hendene når de ber. Ofte løfter de hender og ansikt mot himmelen,
mot Gud, og bønnfaller Herren om å høre deres bønner. De legger også ofte håndflatene
mot hverandre og for dem symboliserer det da at min lille venstre og svake menneskehånd
møter Guds høyre og mektige hånd. De sier at jord og himmel møtes og omfavner
hverandre i bønnen.

Fold gjerne hendene om det kjennes godt og hjelper deg å “falle til ro”, men vit at Gud hører
våre hjertesukk i både vanskelige tider, i gode stunder og i alle situasjoner, uansett hvor våre
hender nå befinner seg. Takk, himmelske Far for hendene våre!

“Tomme hender,” sa han, “tomme hender må han ha som skal gjøre min gjerning”.
Mine hender er tomme og tilsmussede.