Oktober - Kjærlighetens skarpe øye

Det finnes tre vakre fortellinger i Lukasevangeliet som bare er fortalt der. En i i begynnelsen av evangeliet: om Jesu fødsel, én på slutten: om de to på vei til Emmaus, én i midten: om den fortapte sønn.

Vi har egentlig tre fortellinger i dette kapitlet. Men de er så like fordi de alle handler om noe som var fortapt og som ble funnet igjen. Derfor blir de i vers 3 kalt én lignelse. De hører sammen.

Den som mistet, var Gud. Det er ingen som har mistet så mye som Gud. Vi tenker som oftest på hvor vondt den fortapte sønnen hadde det i det fremmede land. Men det kan hende at Faderen der hjemme led like mye, selv om det var på en annen måte. Det er sant at gutten fikk det vondt. Det var bare en kort tid han lekte med synden. Så tok den til å leke med ham. Han fikk oppleve at i det fremmede landet er det egoisme, dårlige venner, dårlig arbeid, sult og nød. Det tok hans ungdom, hans rikdom, og de ødela alt han eide.

Men det satt også en far der hjemme og ventet. Øynene hans var vendt mot veien der gutten gikk bort. Han ventet spent. Kommer han ikke? Kommer han ikke? Det var svært at gutten levde så stygt, men hans største synd var at han gikk bort fra far. Derfor kunne skadene bare bøtes og faren igjen bli glad når sønnen kom hjem.

Hvor skarpt kjærlighetens skarpe øye er! Langt der borte ser han gutten. Da løper Faderen. Ikke et vondt ord fikk gutten høre. Hans munn ble lukket av Faderens kyss. Han fikk ikke engang si det han hadde uttenkt. Nå er det far som handler. Nå kommer de nye klær og ring og sko og fest. Det eneste som gutten kunne og måtte, var å komme hjem.

Har du ikke kommet, så skynd deg! Faderen venter. Han gjør alt, bare du kommer. Ta det første skritt nå, så løper han deg i møte som han gjorde den gangen.

Tormod Vågen i “Kom nærmere Jesus” 27. dag, Lunde Forlag 2003.