Preken over Matteus 11,25-30 v/ Ragnar Andersen

I mi studietid var det en av lærerne på MF som foreleste over Hosea-boka. Dette skal være en forelesningsserie for predikanter, sa han. Og det mente han naturligvis, selv om det nok ble mye om hebraisk språk. Men vi skal ikke glømme at Luther sa at djevelen er en fiende av gresk og hebraisk. Underforstått. Han er nokså fornøyd om også de som skal undervise andre, bare studerer Bibelen på latin og ikke på grunnspråkene. Men altså: Profeten Hosea som lesestoff for predikanter. Vi har hørt to avsnitt fra Hosea som første tekstlesning i dag, og du la kanskje merke til hvor aktuell den gamle profeten er, omkring 2750 år seinere. Herren har sak med folket i landet. Sannhet, kjærlighet og levende kjennskap til Gud er blitt borte. Guds bud blir brutt. Men så er også velsignelsen over folk og land tatt bort.

Et hovedbudskap hos Hosea er at Herren er trofast, men Israel er troløs. Israels nasjonale krise er noe mer enn en følge av feilslått politikk. Den er dypest sett en følge av at folket og dets ledere har glømt Guds lov og setter sin lit til mennesker i stedet for til Herren (sml. Hos. 4,6; 5,11.13). Herren overlater folket til seg selv inntil de erkjenner seg skyldige og søker han (5,15).

Israel er sundrevet og slått etter å ha stridt mot Gud. Israel, det er blitt til din ødeleggelse at du har satt deg opp mot meg, jeg som er din hjelp, står det i kap. 13. Når folket erkjenner seg skyldige og søker Herrens åsyn, vil han gi det en ny start under sin rike velsignelse. Det er en ny begynnelse av nåde, og den er begrunnet i Guds vesen. I kap. 11 leser vi: Mitt hjerte vender seg i meg, all min medynk våkner. Jeg vil ikke fullbyrde min brennende vrede, jeg vil ikke atter ødelegge Efra’im; for jeg er Gud og ikke et menneske, den Hellige i din midte; jeg kommer ikke med glødende harme.

Gud er kjærliget, som apostelen Johannes sier det. Det samme kunne profeten Hosea ha sagt. Det levende kjennskapet til Gud, som Israel manglet, handler framfor alt om å lære å kjenne Guds kjærlighet.

Jesus lover sjelen hvile. Kom til meg, sier han, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!

Det er en klar og tydelig innbydelse. Og et like klart og tydelig løfte.

Jesu innbydelse gjelder alle som strever og har tungt å bære. Det er mange slags byrder mennesker strever med og bærer på. Det kan være fattigdommens byrde. Det kan være ensomhetens byrde. Det kan være krenkelser du er påført. Det kan være sjukdommens byrde. Det kan være sorgens tunge byrde. Den aller alvorligste byrde er syndeskyldens byrde. Det kan være du strever med anfektelse når loven anklager og Satan stiller seg ved sida og sier at du bare kan gi opp, ja, kanskje du kjenner deg igjen. Kanskje ditt eget hjerte fordømmer deg. Det er så visst ingen spøk. Du kan være inne i et mørke der du verken vet ut eller inn. Men i ditt møte med evangeliet kan skodde og mørke drive vekk, og du er badet i lys og glede. Min erfaring er nok at vi kan trenge dette igjen og igjen, for evangeliet kan være seint lært på grunn av vår naturlige tankegang, slik at jeg i anfektelse må lære det på nytt og på nytt og stadig forstå mer. Men her kan det være store forskjeller mellom oss mennesker.

Kristi rike er et hospital der han selv er legen, som Luther sier (Walch² 7, sp. 837). Tar vi Jesus på ordet? Går vi til han med vår nød? Han som har fått alt overgitt av sin Far, og har makt til å gi oss evig samfunn med Gud. Hvor skulle ellers hjertet finne hvile?

Det finnes tallrike utgaver av Torvaldsens kjente Kristus-figur. I små størrelser og store. Det originale marmoreksemplaret finnes over alteret i domkirken i København. I stort format. Den korsfestede og oppstandne Jesus er framstilt med åpne armer og naglemerkede hender, og under billedverket står det fra dagens evangelietekst: Kommer til mig – altså: Kom til meg

Det var en som svært gjerne ville se dette kunstverket. Vedkommende kom inn i domkirken, men til å begynne med følte han seg litt skuffet. Det svarte ikke akkurat til forventningene. Men det var en til stede som oppfattet situasjonen og sa: Du må gå helt fram til alterringen, og så må du knele ned. Da får du se Kristus nedenfra. Da får du det rette inntrykk.

Den historien kan si oss noe viktig. Om å ydmyke seg. Om å bøye seg ned i syndserkjennelse. Om å løfte blikket mot vår Frelser og se inn i hans milde åsyn. Du må bøye deg ned. Du må se han nedenfra. Når du vet hvem du er, og du ser hvem han er.

Han er Sønnen, hørte vi i teksten. Men ingen kjenner Sønnen uten Faderen, sa han. Det er derfor slik at når Peter bekjenner ved Cæsarea Filippi at Jesus er Messias, den levende Guds Sønn, sier Jesus at dette har Faderen i himmelen åpenbart for Peter. Vi kan lese at Jesus er Guds Sønn. Vi kan høre det. Vi sier det i trosbekjennelsen, og vi kan svare riktig hvis vi blir spurt om han er det. Men kjenner vi han? Har vi møtt han når vi har hørt og lest om han? Han kommer jo på ordets føtter, som Luther sier.

Jesus virket i Israel. Men mange avviste han. Like før vår tekst i Mt 11 hører vi at han refser de byene der han hadde gjort de fleste av sine kraftige gjerninger, fordi de ikke hadde omvendt seg. Korasin, Betsaida, Kapernaum. Men så lovpriser han sin Far, som har skjult mysteriet for verdslig sett vise og forstandige mennesker, men åpenbart det for umyndige. Det er nemlig minst like mye hovmod og fornuft som det er sanselige lyster og utskeielser, som skiller mennesker fra Gud. Og ingen kjenner Faderen uten Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for, hørte vi. Og han vil åpenbare det for umyndige og ydmyke. Ved evangeliet, som vi hører og leser, og ved Den Hellige Ånd, Faderens og Sønnens Ånd, som legger troen på evangeliet inn i hjertene. Slik at vi får fred med Gud; ikke en falsk fred for Gud, men fred med Gud i en god samvittighet.

Det står ikke at ingen som reknes for vise og forstandige i verden, blir frelst. Men apostelen sier: Ikke mange vise etter kjødet ble kalt (1Kor. 1,26). Spørsmålet blir da om vi er vise og forstandige i egne øyne, eller om vi er blant de umyndige. Så var det dette at djevelen er en fiende av gresk og hebraisk, da. Det greske ordet som er brukt for umyndige, nepioi, betyr barn eller mennesker som er som barn med barnets tankegang og mangel på erfaring. Og i forhold til Herren er det nettopp slik vi må stille. Åpen og mottakende når ordet møter oss. Blant de første kristne finner vi den sprenglærde Paulus, legen og historikeren Lukas, den lovkyndige Zenas, menn og kvinner, Priskilla og Føbe og andre som visselig ikke var noen sinker. Men de hadde lært å ta tankene til fange under lydighet mot Kristus. Uten åpenbaringen famler et menneske i stummende mørke når det gjelder vegen til livet.

La oss slå fast: Fornuft og intelligens er i seg selv verken en forutsetning eller en hindring for troen og har aldri vært det. Men det er spørsmål om å få med Gud å gjøre, for å bruke vekkelsens språk, det er spørsmål om å bøye seg ned og se Kristus nedenfra. Det er ikke spørsmål om filosofi og spekulasjon, men det er spørsmål om å møte Gud. Dette er det evige liv, sier Jesus i sin yppersteprestelige bønn i Jh 17, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.

Også vi skal glede oss over at det er for umyndige evangeliet er åpenbart. Og vite at der ordet blir forkynt, der kan underet skje. Det som ingenting er, det utvalgte Gud seg, for å gjøre til intet det som er noe i verdens øyne. Men spørsmålet er:

Er du og jeg blant de vise og forstandige som synes de har valgt en gyllen middelveg og ønsker at forkynnelsen skal bekrefte deres hjertes tanker og deres moralske valg? Som kanskje vil bortforklare Bibelens ord om frelse og livsførsel. Som kanskje sier: Vi lever jo i 2023. Ja, det vet vi jo alle. Det er dessuten søndag 30. juli, og klokka er kvart på tolv. Men hva slags argument er det?

Eller er du og jeg blant de umyndige? Som gjerne gransker Skriften. Og som må si med Brorson: Å, jeg er en synder stor! Det er all min navneære, bedre kan det ikke være når jeg hører lovens ord. (LR 160) Eller med Landstad: Nei, for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste! (LR 392)

De umyndige erkjenner at selv om fornuften er god og nyttig i jordiske ting, er den ikke egnet til å begripe de åndelige sannheter. Å måle det Gud har åpenbart, med fornuften kan vi sammenlikne med å måle tida med metermål. Hvor mange meter er det til jul?

Se, Gud er stor, og vi forstår ham ikke! sier Elihu til Job (Job 36,26). Gud gjør storverk, og vi forstår dem ikke, sier han (37,5).

Men det nytter å forkynne budskapet fra Gud, for han åpenbarer sannheten for umyndige slik at de kjenner at Ordet er sant.

Kom til meg, sier Jesus, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile! Hvordan går det til at han frir oss fra strevet og byrden? Jesus fortsetter: Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet; så skal dere finne hvile for deres sjeler. For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.

Slik altså finner vi hvile. Det høres kanskje litt rart ut at den som strever og bærer tungt, blir bedt om å ta på seg et åk. Hva er det en skal ta på seg? Mitt åk, sier Jesus. En tanke vi kan gjøre oss, er at åket er noe som bæres av to. To trekkdyr kan gå sammen under et åk, og bildet som Jesus bruker, kan bety at vi skal gå sammen med han, og at han egentlig vil bære oss og gi oss alt det vi trenger. Da faller vegen lett. Sigvard Engeset synger:

Regn med din Frelser, så regner du rett,

Gi ham din byrde, så vandrer du lett!

Regn med deg selv, og du kommer i fall,

Regn med din Frelser, og seire du skal!

Verden vil ikke ta på seg Kristi åk. Det koster å være i Jesu følge når verden er fremmed for livet i Gud. Lær av meg, sier Jesus. Han som led for oss og etterlot oss et eksempel for at vi skulle følge i hans spor, som det står i 1Pet. 2. I nattverdsalen skjærtorsdag sier han til disiplene: Når verden hater dere, da skal dere vite at den har hatet meg før dere. Var dere av verden, da ville verden elske sitt eget. Men fordi dere ikke er av verden, men jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere. Husk det ordet som jeg sa til dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, så vil de også forfølge dere. Har de holdt fast på mitt ord, så skal de også holde fast på deres. (Jh 15,18-20)

Ja, en disippel skal lære av Jesus, hans ord og eksempel. Lære av hans tjenende liv. Lære å holde hans befalinger. Det er sann visdom og forstand. Derfor må den gamle Adam, vår gamle syndige natur, overgis til død. Du kan ikke ha Jesus som din frelser dersom du ikke også vil ha han som Herre. Han lærer oss saktmodighet og ydmykhet. Det må vi lære om vi skal ha hvile for sjelen. Her må vi prøve oss selv. Det går an å spille umyndig og ydmyk. Jesus lærer oss å tåle motgang. Han som sier til sine disipler: I verden har dere trengsel. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden. (Jh 16,33) Han lærer oss kjærlighet. Ja, om Jesus bor ved troen i vårt hjerte, er det som en bakerovn full av kristen kjærlighet brenner i oss, sier Luther (sml. Walch² 7, sp. 836). Det er ikke sikkert vi kjenner det slik. Men vi er kalt til daglig omvendelse.

Fariseerne og de skriftlærde hadde andre undervisningsprogram. Men jeg sier dere, kunne Jesus si. Vi ser straks noe av forskjellen i det som kommer etter prekenteksten. Jesus forsvarer de sultne disiplene som plukket aks på en sabbat, og helbredet en mann med ei vissen hand, også det på sabbaten. Selv om det store paktsskiftet ennå ikke var skjedd, måtte sabbatshvilen vike for den barmhjertige hjelp. Men fariseerne tålte ikke dette. De la planer om å likvidere han.

Det er stadig storm omkring Jesus. Vil vi være i følge med han, må vi rekne med storm og uvær. Eksemplene er mange. Men Jesus forsikrer oss: Mit åk er gagnlig, og min byrde er lett. Han lover ikke et enkelt liv menneskelig sett. Det vet de som blir forfulgt for hans navns skyld. Men han lover at vi finner hvile fra eget strev og tunge byrder. Han vil gå med oss. Han er Immanuel, det betyr: Med oss er Gud. Og er Gud med oss, hvem er da imot oss? Bare dødelige mennesker og beseirede åndsmakter.

 

Ragnar Andersen

pastor, ph.d.