Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn

Preken over Matteus 22,15-22 v/ Ragnar Andersen

21. søndag i treenighetstiden 22.10.23

DELK-Østfold i Normisjonshuset Glenne, Halden

Preken ut fra disse tekstene:

 

Jer. 29,4-7

Rom. 13,1-7

Matt. 22,15-22

 

Vi lever i ei komplisert tid. Den vestlige verdens tidligere dominans ser ut til å innhentes av det fjerne Østen med et autoritært Kina som gjør sin innflytelse gjeldende der de kommer til. Samtidig er Vesten djupt polarisert mellom vår kristne arv og sekulære krefter. Dertil kommer blant annet klimakrise, kriger og ulike konflikter.

Men vi vet at Gud er historiens herre. Og dette er den tida vi lever i. Og vi er kalt til, som det står så fint om David i Apg. 13, å tjene Guds råd i vår levetid. Det er vi kalt til, i denne tid, med alt som er usikkert. Men Gud er på tronen. Vi trenger vel å likne de Issakars menn som forstod seg på tidene så de visste hva Guds folk hadde å gjøre (1Krøn. 12,32).

Teksten fra Jer. 29

Den første leseteksten var begynnelsen av et brev som er over 2600 år gammelt. Det var Herrens profet Jeremia som sendte det fra Jerusalem til Babel, til judeere som alt var blitt ført bort i babylonsk fangenskap. Fra et Juda på kanten av stupet.

2600 år høres mye ut. Mye er annerledes i dag. Men mye er også likt. Jeremia levde nettopp i ei tid da en stormakt, Assyria, måtte vike plassen for en annen stormakt, Babylon. Og han levde i et folk som vendte ryggen til Gud. Mange judeere var alt ført bort til Babel, men Jerusalem var ennå ikke falt. Naturligvis var folk opptatt av hva de skulle gjøre for å berge Juda rike, som babylonerne var i ferd med å oppsluke. Det lå så nær å tenke på en forsvarsallianse med Edom, Moab, Ammon, Tyrus og Sidon, for ikke å snakke om Egypt. Og de falske profeter lovte at Jerusalem skulle bli spart, Juda rike bli gjenopprettet og de bortførte snart få vende tilbake. Inn i denne krampaktige optimismen var det Jeremias oppgave å forkynne noe helt annet. Det er historiens herre, det er Gud som har ført judeere fra Juda til Babel som babylonerkongen Nebukadnesars fanger. Folket var under Guds dom. Storkongen Nebukadnesar var visstnok ingen konge av Guds nåde, han var nok heller en konge av Guds vrede. Men Herren hadde besluttet at folkene et par generasjoner skulle inn i den babylonske smeltedigel. Å sette seg opp mot Nebukadnesar var nytteløst. Men folket hørte på de falske profetene i stedet for på de sanne profetene. Og som det står i 2Krøn., ble Herrens vrede mot sitt folk så sterk at det ikke lenger var noen legedom (2Krøn, 33,16).

Jeremia oppfordret til å bøye nakken under Babels konges åk. For det var Gud som hadde gitt Nebukadnesar så stor makt. Og friheten lå i å bøye seg under åket. Herrens veger er forunderlige, ser du. Og også Nebukadnesar var i Guds skole: les bare Dan. 4. Jeremia motarbeidet både den falske optimismen og opprørstendensen. Nettopp væpnet opprør ble noe seinere foranledning til beleiringen av Jerusalem og byens og rikets fall. Templet ble brent, byen ødelagt og mange flere ble ført i fangenskap. Og historien gjentok seg i år 70, som vi i korthet vil komme tilbake til. Forstår du at Jeremia ble oppfattet som en folkefiende og landsforræder? Han måtte tåle bittert fiendskap og lide ondt for sin holdning. Men han stod fast. Og han visste at Herren hadde frelsesplaner for sitt folk bak den nasjonale undergangen. Det var ikke sant at det så snart skulle bli slutt på fangenskapet. De bortførte får vite at fangenskapet vil vare i sytti år. Men i landflyktigheten finnes en ny begynnelse for folket. I fangenskapet skal Guds frelsesplan føres videre. De bortførte i Babel representerer folkets rest som vender om (se kap. 24). Den nasjonale undergangen representerer et vendepunkt (3Mos. 26,40). Fra folket i Juda hadde Herren tatt bort sin fred (Jer. 16,5), men freden kommer tilbake gjennom et oppgjør med synden (se kap. 33). I sin nød skal levningen av folket bekjenne sin misgjerning og sine fedres misgjerning. Det er ikke politikken, men syndenes forlatelse som er nøkkelen til redningen. Men folket må også erfare loven om sæd og høst og bøte for sin misgjerning. Der i det fremmede landet må judeerne slå seg til ro, bygge og bo, plante og høste, gifte seg og føde barn og søke Babels beste – hebraisk sjalom, som også innebærer frelse. De bortførte skal søke frelse for Babel. De må helhjertet søke Herren, og han vil la seg finne av dem.

Teksten fra Matt. 22

Alle tre tekstene i dag er især rettet til undersåtter. Jesus blir spurt om en aktuell problemstilling: Er det tillatt å gi keiseren skatt, eller er det ikke? De som stiller spørsmålet, er riktignok ikke opptatt av å bli undervist, men de vil lokke Jesus til en ubeskyttet uttalelse som kan brukes mot han. Tenk over det! Folk ventet at Messias skulle fjerne det romerske åket. Og dersom Jesus ganske enkelt sa at det var tillatt å betale skatten, kunne fariseerne og herodianerne som kom og spurte, bruke det som argument mot at han var Messias. Men svarte Jesus at det ikke var tillatt å betale, kunne de anklage han hos landshøvdingen. De ville altså enten bringe Jesus i vanry ute i folket eller bringe han i åpen konflikt med de romerske myndighetene.

Er det tillatt å gi keiseren skatt, eller er det ikke? Jesus gjennomskuet hyklerne som stilte spørsmålet, og han gav et glimrende svar, som gir oss så god en lærdom både om vårt ansvar overfor øvrigheten og vårt ansvar overfor Gud. – Vis meg mynten som skatten betales med! Og de rakte han mynten. Så spør Jesus om det alle kunne se: Hvem har sitt bilde og sin påskrift her? Det var keiserens. Og en konges eller keisers makt rakk så langt som hans mynt ble brukt. Denne personskatten tilsvarte en daglønn for en arbeider og skulle betales av både kvinner og menn, fra ungdomsalderen til det 65. år. Fariseerne mente at keiserskatten var en straff som en måtte leve med inntil Gud som historiens herre tok fremmedåket bort. Og mens saddukeerne ikke hadde betenkeligheter med skatten, mente zelotene at det var synd å betale og dermed anerkjenne keiseren som herre i Israel.

Jesus er Messias, konge i frelsesriket. Men hans rike betyr ikke en umiddelbar opphevelse av verdens riker og av statsmakten. Nei, Jesus er konge, men hans rike er ikke av denne verden. Og han sier: Gi da (tilbake) til keiseren det som er keiserens, og til Gud det som er Guds!

Også brennaktuelt i samband med skattens mynt. Keiser Tiberius’ skattemynt var en sølvdenar med bilde av keiseren, som på mynten ble kalt for den guddommelige Augustus’ opphøyede sønn og yppersteprest. På baksida av mynten var det visstnok også et bilde av keiserens mor som fredsgudinne sittende på en trone med herskerspir og olivengrein. Provoserende for jødene. Keiserens adoptivfar Augustus skulle æres som guddommelig, hans mor ble visstnok framstilt som fredsgudinne. Staten gikk ut over sitt mandat og krevde en ære for keiserens familie som bare tilkommer Gud. Jesus understreker at keiserens autoritet og makt er sterkt begrenset. Det overordnede er Guds makt og vilje. – Gi Gud det som Guds er! Sa Jesus.

Jesus satte fariseerne og herodianerne i undring. Han opprettholdt et totalt krav om omvendelse uten å forkaste den jordiske øvrighet som folket var underlagt. Dette var også en bestemt korreks til den zelotiske bevegelsen, som etter hvert utviklet seg til en hemningsløs geriljabevegelse og utløste krigen mot romerne som førte til Jerusalems ødeleggelse i år 70 og adspredelsen av jødene.

Jesus stiller ikke lydigheten mot Gud opp i motsetning til lydigheten mot keiseren. Her gjelder ikke et enten-eller, men et både-og. Ingen kan tjene to herrer, men du kan tjene statssamfunnet idet du tjener Gud og lyder hans bud. Staten har rett til lydighet når den ikke krever at vi skal bryte Guds bud. Og den har rett til to ting til. Den har rett til at den kristne kirken sier fra om Guds vilje. Og den har rett til vår forbønn.

Egentlig er det ikke verdensrikene, men Satans rike som er motsetningen til Guds rike. Vi lever i en annen statsform enn folket i Judea på nytestamentlig tid. I demokratiet har borgerne direkte medansvar for statsstyret. En rekke politiske avgjørelser har direkte betydning for gudsrikearbeidets og menneskeverdets vilkår i et folk. Kristne mennesker kan ikke unndra seg alt medansvar for det politiske liv., Men vi må likevel huske at Guds rike kommer ikke gjennom politiske bestrebelser. Jesus er konge i et rike som ikke er av denne verden. Hans rike fremmes ved forkynnelse og sakramentforvaktning, ved bønn og kristent fellesskap. Kristendom kan aldri reduseres til et politisk program, det være seg av den politiske farge det være vil. Kristendommen har heller ingen teritorielle krav, verken på egne vegner, eller for den saks skyld på Israels vegner, om noen skulle tro det.

Men den kristne kirken kan ikke fraskrive seg ansvar for at Guds vilje skal skje på alle menneskelivets områder. Kirken har fått seg betrodd Guds ord og må forkynne Guds vilje. Guds ord har adresse til høg og lav, stiller alle til ansvar og refser også samfunnsmessige synder. I det berømte dokumentet Kirkens grunn fra kirkekampen under andre verdenskrig heter det: «Vi erklærer at det er vår høyeste plikt mot Gud og mot mennesker uavkortet og uforferdet å forkynne alt Guds ord til tukt og til trøst, alt Guds råd til liv og til frelse, uten hensyn til hvem det måtte mishage.»

Jesu ord – Gi da keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er! – setter en grense for statsmaktens autoritetsområde. Keiseren må ikke kreve det som tilkommer Gud. Staten må holde srg til sin oppgave. Øvrigheten står alltid i fare for å misbruke sin makt. Og der det tilfelle oppstår at staten krever noe som strir mot Guds ord, har det enkelte mennesket den bibelske regelen å holde seg til som sier: En skal lyde Gud mer enn mennesker (Apg. 5,29).

Skatter og avgifter spiller en stor rolle i samfunnet vårt. Dels som inntekter til stat og kommune. Dels også som virkemiddel til å påvirke etterspørsel og produksjon, – og kanskje gjennom det å motvirke prisstigning og arbeidsledighet – og å utjamne forskjeller mellom folk. Det skal mye innsikt til å kunne utarbeide en rimelig og rettferdig skatte- og avgiftspolitikk. Men det er først og fremst politikernes ansvar. De har også ansvar for hvordan de bruker pengene. Men den enkelte borger kan ikke lure seg unna de skatter og avgifter som han blir pålagt.

Å gi keiseren det som keiserens er, er ikke nødvendigvis så vanskelig. Om det vel kan føles brysomt når en skal sette seg inn i og følge kompliserte regler. Men de som forvalter våre skattepenger og avgifter og setter opp våre offentlige og kommunale budsjetter, må vite at de står til ansvar for Gud. Keiseren er underordnet under Gud, enten han er klar over det eller ei.

Gi keiseren det som keiserens er! Og gi det med bønn til Gud for dem som har myndighet iblant oss.

Teksten fra Rom. 13

Også Paulus i epistelteksten fra Romerbrevet formaner oss som samfunnsborgere til underordning under øvrigheten. Det er ikke så mye hva som kreves av øvrigheten, som hva som kreves av borgerne, det dreier seg om. Og det er naturlig når brevet er skrevet til allminnelige kristne. Romerbrevet dateres til ca. år 56. Da er vi i den første perioden av keiser Neros regjeringstid. Og Nero reknes jo som en av de verste herskerne i Romerriket. Men han var ennå ikke blitt den hemningsløse tyrannen han er skildret som i sine seinere dager. Han er ennå bare en ungdom, og han har dyktige rådgivere. Romerbrevet er faktisk skrevet i en kortere periode som ble reknet for lykkelig i Romerriket.

Paulus er opptatt av at kristendommen ikke er en revolusjonær samfunnsbevegelse som endrer samfunnet ved boikott og ytre makt, men en kjærlighetens revolusjon som respekterer statsmakten som en gudgitt ordning og overvinner det onde med det gode.

Staten har en gudgitt oppgave som rettsstat og kan skattlegge befolkningen. Men de styrende står personlig til ansvar overfor Gud for hvordan de bruker både sin makt og statens inntekter. Øvrigheten er Guds tjener. Gud har gitt øvrigheten i oppdrag å fremme det gode, men også å hindre det onde ved å straffe. De styrende sier Paulus, er ikke til redsel for den gode gjerning, men for den onde. Men når øvrigheten ikke vil være til redsel for den onde gjerning, men kanskje tvert imot for den gode, når den forsvarer, oppmuntrer og stiller seg i spissen for den onde gjerning, er den ikke da blitt demonisk?

Om så er, om øvrigheten ikke vil anerkjenne Kristus og hans myndighet i himmel og på jord, men påstår at den selv eller folkeflertallet er rettens kilde, da kan mennesket, skapt i Guds bilde, med rette vente at Guds menighet står opp mot urett og løgn. For menigheten har fått seg betrodd Guds ord, som er lov og evangelium, og er kalt til og forpliktet til, ja, endog utrustet til å bære dette ordet fram. Guds folk er forpliktet til «uavkortet og uforferdet å forkynne alt Guds ord til tukt og til trøst, alt Guds råd til liv og til frelse, uten hensyn til hvem det måtte mishage». Slik talte de altså i Den norske kirke under krigen, i dokumentet og bekjennelsen Kirkens grunn fra 1942. Det våget de å si den gangen, da det kunne være farlig å si det.

I et samfunn som avkristnes, må vi også vise samfunnsansvar ved å protestere så som når øvrigheten bruker sitt sverd til å drepe barnet i mors liv, leder barn og unge vill eller blander seg inn i den kristne menighets indre anliggender.

Øvrigheten bærer ikke sverdet for ingenting, sier Paulus. Sverdet er tegn på myndighet til å handheve retten, til å dømme og straffe. Skal det tas bokstavelig, legitimerer det dødsstraff, framfor alt for mord. De fleste land i verden har avskaffet dødsstraff. Et unntak i den vestlige verden er USA, der motsetningene er store. Den kjente nonnen Helen Prejean, som i mange år har vært en foregangsskikkelse i kampen mot dødsstraff i USA, tolker sverdet i epistelteksten som symbol på statlig autoritet, ikke som henrettelsesvåpen. Hva skal vi tenke om det? Kan oldkirken gi oss en vegledning? Det ser også ut til at mange i oldkirken tolket sverdet mer symbolsk. Og tenkte at det femte bud i den nye pakts tid gjelder i alle forhold (Traditio apostolica, Cyprian, Origenes, Lactantius). Dette ser ut til å ha vært den vanlige holdningen før kristendommen ble riksreligion i Romerriket på 300-tallet. Derfor tok svært mange kristne i de første århundrer også avstand fra å drepe i krig. De så det slik at de levde i oppfyllelsen av profetien om å smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver og ikke lenger lære å føre krig (Justin martyr, Irenaeus, Tertullian, Origenes). Kirken var en fredsbevegelse (Klemens av Alexandria, Cyprian, Arnobius). Det er et tankekors at krigstriumfer fortsatt i dag er omgitt av en heder og ære som de første kristne tok avstand fra (Tertullian, Lactantius). Jeg tror at mange tar for lett på denne problematikken.

Til slutt

Hovedsaken og hovedutfordringen i Jesu svar til fariseerne og herodianerne er å gi Gud det som Guds er. Eller: Gi tilbake til Gud det som Guds er! Så til slutt:

Tenk nå at Jesus ser på dere, på deg, rekker armene ut, holder deg framfor seg, ser på deg, ser hvilket fantastisk skaperverk du er, et underverk av den store kunstner, og tenk at han spør: Hvem er dette bilde av? Og: Hvem er dette påskriften til? – Du bærer jo den store kunstners bilde? Du er skapt i Guds bilde til å være hans. Og ble du ikke tegnet i dåpen med korsets tegn som en Guds påskrift? – Og tenk nå at Jesus sier: Gi da Gud det som er Guds! – Eller fordi han selv er Gud: Gi meg det som er mitt! – Har du gjort det?

 

Ragnar Andersen

pastor, ph.d.