Dette er sagt om de første kristne, og det er tydelig at de er fremstilt som eksempel for oss. Hva er viktigst i dette ordet? Det er begynnelsen: “De holdt trolig fast ved.” Det kan også oversettes slik: Med vedholdende troskap holdt de fast ved. Det som de holdt fast ved, er med rette blitt kalt de fire kraftkilder. Men det er ikke hjelp i noen kilde, hvis en ikke drikker av den. Bruker vi ikke de nådemidler som Gud har gitt oss kristne, får vi ikke nytte av dem. Det viktigste for oss må derfor bli at vi med troskap holder fast ved dem for å bruke dem. 

Apostlenes lære er ett og det samme som Guds ord, som Bibelen. Det er ikke en eller annen slags lære innenfor Bibelen, men hele Skriften. Etter oppstandelsen opplot Jesus disiplenes forstand så de kunne forstå Skriftene, og der taler Jesus om hele Det gamle testamente: Mose lov, profetene og salmene. Han sier at alle sammen vitner om ham. Han er fra begynnelse til slutt den som Det gamle testamente dreier seg om. Det samme gjelder naturligvis Det nye testamente. Det fortsetter og fullfører Guds vitnesbyrd om sin Sønn. 

Et sant og sunt kristenliv er avhengig av at vi er åpne for og tar til oss alt Guds ord! 

Det er farlig å gjøre seg et bestemt utvalg som en selv synes er det rette. Det er også farlig å bruke Guds ord bare til å finne ut slike ting som spesielt interesserer en. Det kan også bli farlig med såkalt mannakorn-lesning, hvis den kommer istedenfor å bruke Guds ord i sin sammenheng. 

Holder du med vedholdende troskap fast ved Bibelen? Svar deg selv og Gud på det!

Øivind Andersen i «Ved kilden» 3. juli, Lunde Forlag 1977