Luther – på godt og mindre godt

Blant kirke- og kristenfolk kan det ikke være mange igjen som ikke har registrert at vi feirer 500-års jubileum for reformasjonen i år.

Den 31. oktober er det 500 år siden Martin Luther spikret opp sine 95 teser på døra til slottskirken i Wittenberg. Det ble starten på en prosess som endte med å forandre Europas – og Norges – historie.

Reformasjonen førte til at Europa-kartet måtte tegnes på nytt. I våre nordiske land ble den evangelisk-lutherske tro statens religion. Til da hadde det vært den romersk-katolske kristendomsform som preget tro, tenkning og styring. Reformasjonen ble åndelig sett en vårløsning for alle de landene som ble berørt av den. Vi kan knapt forestille oss hva de store reformatoriske sannhetene ‘nåden alene, troen alene og Skriften alene’ har betydd for den åndelige frihet og trygge trosfundament blant kristne i dag. Folk kunne lese Skriften selv – på sitt eget språk, takket være Luthers enorme innsats som bibeloversetter. Det førte til åndelig liv og vekkelse mange steder. At mennesket ble rettferdiggjort for Gud ved troen på Kristus alene uten egne gjerninger var også revolusjonerende og frigjørende.

På det samfunnsmessige området er det kanskje forvaltertanken og kallsarbeidet som har betydd mest for utviklingen av det velstandssamfunn vi har i dag. Verdien av arbeid ble satt høyt. Det er ikke bare det åndelige livet som er av verdi for Gud, sa Luther. Det vanlige hverdagsarbeidet er et like stort kall. På en rekke andre områder har også Luther og reformasjonen hatt avgjørende innvirkning på vår historie og utvikling.

I gleden og takknemligheten over hva vi har i vår lutherske arv, er det flere som har sagt i det senere: Får ikke feiringen en bismak hvis ikke de mer negative trekk ved Luther blir nevnt? For det er ikke til å legge skjul på at det var ikke bare gode ting Luther etterlot seg. Vi kjenner til den holdning han etter hvert utviklet overfor jødene. Det er en mørk historie. I skriftet ‘Om jødene og deres løgner’ som Luther skrev i 1543, anbefaler han til og med å bruke vold mot jødene. ‘Brenn synagogene og skolene deres’, skriver han. Også Luthers holdning til de opprørske bøndene er et tragisk kapittel som ikke levner Martin mye ære. Mye kan forklares ut fra tiden og situasjonen. Vi blir likevel stående igjen med en rest vi beskjemmes av.

Dette skal vi erkjenne og ikke forsøke å bagatellisere. Her ønsker vi ikke å følge Luther. Samtidig får det oss ikke til å endre mening om dette: Vi står i en dyp takknemlighetsgjeld til reformatoren Martin Luther for den frigjørende kristendomsforståelse han oppdaget og kjempet fram.

Nåden alene. Skriften alene. Troen alene. Kristus alene.

For oss lutheranere er dette kjerne-ord og kilder til dyp glede og ekte trosliv.

God jubileumsfeiring!

Artikkelen er publisert 24. mars 2017.

Rolf Ekenes

Tilsynsmann