Confessio Augustana

Uovervinneligste, stormektigste keiser, aller nådigste herre!

Eders Keiserlige Majestet har utskrevet en riksdag til Augsburg, «for å rådslå om hjelpetropper mot tyrken, kristennavnets og kristendommens frykteligste gamle arvefiende, nemlig hvordan man ved varig og uopphørlig krigsutrustning skal kunne motstå hans raseri og anstrengelser, dernest også om splittelsene angående vår hellige religion og kristentro, for at de forskjellige parters tanker og meninger i denne religionssaken kan bli offentlig hørt, forstått og overveid i gjensidig kjærlighet, overbærenhet og mildhet, og disse anliggendene kan bli forenet og ført tilbake til en enkel sannhet og kristelig endrektighet, idet man oppgir og retter hva der på begge sider er blitt uriktig behandlet eller forstått i Skriften, for at vi heretter kan dyrke og bevare den ene rene og sanne religion, så at vi, likesom vi er og strider under den ene og samme Kristus, således også kan leve i enhet og endrektighet i en kristelig kirke.» Og vi undertegnede kurfyrste og fyrster er sammen med de andre som er forenet med oss, og likesom de øvrige kurfyrster, fyrster og stender, blitt kalt til ovennevnte riksdag. Derfor er vi i betimelig tid kommet til Augsburg, for i lydighet å etterkomme den keiserlige befalingen, og har vært til stede blant de første, hvilket vi vil ha sagt uten å opphøye oss selv.

Eders Keiserlige Majestet har da også her i Augsburg ved begynnelsen av denne riksdagen blant annet begjæret av kurfyrstene, fyrstene og de øvrige riksstender, at riksstendene i kraft av den keiserlige utskrivningen hver for sig skulle fremstille og fremlegge sin tanke og mening på tysk og latin; og etter å ha holdt rådslagning siste onsdag har vi svart Eders Keiserlige Majestet, at vi for vårt vedkommende på førstkommende fredag ville fremlegge vår bekjennelses artikler. Så fremlegger vi da hermed i denne religionssaken, for å etterkomme Eders Majestets vilje, våre predikanter s og vår egen bekjennelse, således som de ut av den hellige skrift og Guds rene ord hittil har foredratt læren og forkynt den i menighetene i våre land, fyrstendømmer, fylker og byer.

Hvis nu også de øvrige kurfyrster, fyrster og riksstender ifølge ovennevnte keiserlige begjæring vil fremføre sine meninger i denne religionssaken i lignende skrifter, nemlig på latin og tysk, så erklærer vi for Eders Keiserlige Majestet som vår nådigste herre, at vi er rede til i vennskapelighet å forhandle med de nevnte fyrster og våre venner om de lempeligste former og veier, for at vi, så langt det kan skje på ærefull vis, kan komme til enighet, saken bli fredelig drøftet mellom begge parter uten hatefull strid, uoverensstemmelsen med Guds hjelp bli utjevnet og ført tilbake til en sann og samstemmig religion, likesom vi jo alle er og strider under den ene og samme Kristus, og skal bekjenne en Kristus, som det heter i Eders Keiserlige Majestets utskrivning, og alt kan bli ledet til Guds sannhet, hvilket vi ber Gud om med brennende bønner.

Hvis derimot, hva den annen part, de øvrige kurfyrster, fyrster og stender angår, denne behandlingen av religionssaken på den måte som Eders Keiserlige Majestet viselig har ment den burde drøftes og behandles på, nemlig ved en slik gjensidig fremleggelse av skrifter og rolig forhandling, ikke skulle få fremgang mellom oss eller skulle bli uten frukt, så avgir vi herved den tydelige erklæringen, at vi her ikke på noen måte vil unnslå oss for noe som kan bidra til å tilveiebringe en kristelig endrektighet (som kan komme i stand med Gud og god samvittighet), likesom jo også Eders Keiserlige Majestet samt de øvrige kurfyrster og riksstender og alle som har oppriktig kjærlighet til religionen og iver for den, og som med rolig sinn vil høre denne saken, nådig vil erkjenne og forstå dette av denne vår og våre meningsfellers bekjennelse.

Dessuten har Eders Keiserlige Majestet ikke en gang, men ofte, nådig gitt kurfyrstene, fyrstene og de øvrige riksstender til kjenne, og også på riksdagen i Speyer i 1526 latt offentlig forelese etter en av Eders Keiserlige Majestet gitt instruksjon og fullmakt, at Eders Majestet av visse grunner som er blitt anført i Eders Majestets navn, ikke vil bestemme noe, og heller ikke kan treffe noen endelig avgjørelse i denne religionssaken, men at E. K. M. derimot på embetes vegne vil rette en inntrengende henstilling til paven om å sammenkalle et alminnelig kirkemøte. Likesom det samme jo er blitt utførlig fremstillet for et år siden på den siste riksdag i Speyer. Der har Eders Keiserlige Majestet gjennom herr Ferdinand, konge av Böhmen og Ungarn, vår nådige venn og herre, samt gjennom Eders Majestets taler og representanter blant annet latt kunngjøre dette, at Eders Keiserlige Majestet hadde bemerket og overveid den betenkningen angående sammenkallelsen av et kirkemøte, som var avgitt av Eders Keiserlige Majestets riksstattholder, regjeringens president og rådgivere og utsendingene fra de øvrige stender, som var kommet sammen i Regensburg, og at også Eders Keiserlige Majestet hadde ansett det for gagnlig at et kirkemøte blev sammenkalt. Og da de saker som der den gang blev forhandlet om mellom Eders Keiserlige Majestet og paven, var nær ved å bli ført frem til enighet og kristelig gjenforening, så tvilte Eders Keiserlige Majestet ikke på at paven kunne beveges til å avholde et alminnelig kirkemøte. Derfor erklærte Eders Keiserlige Majestet å ville gjøre sig umak for at nevnte pave sammen med Eders Keiserlige Majestet ville samtykke i offentlig å utskrive et sådant alminnelig kirkemøte i den nærmeste fremtid.

For det tilfelle altså, at uoverensstemmelsene i religionssaken mellom oss og den annen part ikke skulle bli bilagt i vennskapelighet og kjærlighet, så tilbyr vi oss herved til overflod i all underdanighet for Eders Keiserlige Majestet å ville møte frem og tale vår sak på et sådant alminnelig fritt, kristelig kirkemøte, hvis sammenkallelse kurfyrstene, fyrstene og de øvrige riksstender alltid samstemmig har forhandlet om og enstemmig har uttalt sig for på alle de riksdager som har vært avholdt i Eders Majestets regjeringstid. Også til et sådant alminnelig kirkemøte så vel som til Eders Keiserlige Majestet har vi i denne overordentlig store og viktige sak allerede tidligere appellert på tilbørlig måte og i rettslig form. Og denne appellesjonen til Eders Keiserlige Majestet og et kirkemøte fastholder vi fremdeles; og hverken ved denne eller noen annen forhandling har vi til hensikt eller formår vi å frafalle den (med mindre saken mellom oss og den annen part i overensstemmelse med Eders Keiserlige Majestets siste utskrivning kunne bli bilagt i vennskapelighet og kjærlighet, brakt til ro og ført tilbake til kristelig enighet). Om dette avgir vi også her vår høytidelige og offentlige erklæring.

Våre menigheter lærer samstemmig at det nikenske kirkemøtes bestemmelse om det guddommelige vesens enhet og de tre personene er sann og må troes uten noen tvil, nemlig at der er ett guddommelig vesen, som både kalles og er Gud, evig, ulegemlig, udelelig, av uendelig makt, visdom og godhet, skaper og oppholder av alle ting, de synlige og de usynlige, og at der dog er tre personer, av samme vesen og makt og like evige, Fader, Sønn og Hellig Ånd. Og ordet «person» bruker de i samme betydning hvori de kirkelige forfattere har anvendt det i denne saken, nemlig således at det ikke betegner en del av eller en egenskap ved noe annet, men det som for sig selv består.

De forkaster alle villfarelser som er oppstått imot denne artikkelen, så som manikeerne, som hevdet to opprinnelige makter, en god og en ond, likeså valentinianerne, arianerne, eunomianerne, muhammedanerne og alle av lignende art. De forkaster også samosatenerne, både de gamle og de nye, som påstår at der kun er én person, og fører underfundig og ugudelig tale om ordet og Den Hellige Ånd og sier at der ikke er særskilte personer, men at ordet betegner det lydelige ord, og Ånden den skapte bevegelse i naturen.

Den nikenske trosbekjennelse (pdf)

Likeså lærer de at etter Adams fall alle mennesker som fødes på naturlig måte, fødes med synd, nemlig uten gudsfrykt, uten tillit til Gud og med ond lyst, og at denne sykdommen eller arvesynd virkelig er synd, som fordømmer og også nu medfører den evige død for dem som ikke blir gjenfødt ved dåpen og Den Hellige Ånd.

De forkaster pelagianerne og andre, som nekter at arvesynden er synd, og for å avsvekke herligheten i Kristi fortjeneste og velgjerninger, påstår at mennesket ved fornuftens egne krefter kan bli rettferdiggjort for Gud.

Likeså lærer de at ordet, det er Guds Sønn, har tatt på sig menneskelig natur i den velsignede jomfru Marias liv, så at der er to naturer, en guddommelig og en menneskelig, uadskillelig forenet i personens enhet, én Kristus, sann Gud og sant menneske, født av jomfru Maria, i sannhet pint, korsfestet, død og begravd, for at han skulle forlike Faderen med oss og være et offer ikke alene for arveskylden, men også for alle menneskenes gjerningssynder.

Den samme Kristus fór ned til dødsriket, stod virkelig op den tredje dag, fór deretter op til himmelen, for å sitte ved Faderens høyre hånd og alltid styre og herske over alle skapninger, og helliggjøre dem som tror på ham, idet han sender Den Hellige Ånd i deres hjerter til å veilede, trøste og levendegjøre dem og forsvare dem mot djevelen og syndens makt.

Den samme Kristus skal komme synlig igjen for å dømme levende og døde osv. etter den apostoliske trosbekjennelsen.

Likeså lærer de at menneskene ikke kan bli rettferdiggjort for Gud ved egne krefter, fortjenester eller gjerninger, men blir rettferdiggjort uforskyldt for Kristi skyld ved troen, når de tror at de blir tatt til nåde og får syndenes forlatelse for Kristi skyld, han som ved sin død har gjort fyllest for våre synder. Denne troen tilregner Gud som rettferdighet for ham. Rom 3 og 4.

For at vi skal komme til denne tro, er der innsatt en tjeneste med å lære evangeliet og meddele sakramentene. Ti ved ordet og sakramentene som midler blir Den Hellige Ånd gitt, han som virker troen, hvor og når Gud vil, i dem som hører evangeliet, nemlig at Gud, ikke på grunn av våre fortjenester, men for Kristi skyld, rettferdiggjør dem som tror at de blir tatt til nåde for Kristi skyld.

De forkaster gjendøperne og andre, som mener at menneskene får Den Hellige Ånd uten det ytre ord ved sin egen forberedelse og gjerning.

Likeså lærer de at denne troen skal bære gode frukter, og at man må gjøre gode gjerninger, som er befalt av Gud, fordi så er Guds vilje, ikke for å stole på at vi ved disse gjerningene skal fortjene rettferdighet for Gud; ti syndsforlatelse og rettferdiggjørelse gripes ved troen, som også Kristi ord vitner: «Når dere har gjort alt som er pålagt dere, skal dere si: ‘Vi er unyttige tjenere’.» (Luk 17, 10). Det samme lærer også de gamle, kirkelige forfattere. Ti Ambrosius sier: «Dette er forordnet av Gud, at den som tror på Kristus, er frelst, idet han tar imot syndenes forlatelse uforskyldt, uten gjerning, ved troen alene.

Likeså lærer de at der alltid vil vedbli å være en hellig kirke. Men kirken er de helliges forsamling, i hvilken evangeliet læres rett og sakramentene blir rett forvaltet.

Og til kirkens sanne enhet er det tilstrekkelig å være enig om evangeliets lære og sakramentenes forvaltning. Men ikke er det nødvendig at man overalt har de samme menneskelige overleveringer eller kirkelige former eller seremonier, anordnet av mennesker. Som Paulus sier: «Én tro, én dåp, én Gud og alles Fader» osv. (Ef 4, 4-5).

Visstnok er kirken egentlig forsamlingen av de hellige og i sannhet troende; men da mange hyklere og onde i dette liv er blandet inn i den, er det dog tillatt å bruke sakramentene også om disse forvaltes av onde, etter Kristi ord: « På Mose stol sitter de skriftlærde og fariseerne» osv. (Matt 23, 2). Både sakramentene og ordet er virkekraftige på grunn av Kristi innstiftelse og befaling, selv om de meddeles av onde.

De forkaster donatistene og lignende, som lærte at det ikke var tillatt å bruke de ondes tjeneste i kirken, og mente at de ondes tjeneste var unyttig og uten virkning.

Om dåpen lærer de at den er nødvendig til frelse, og at ved dåpen tilbydes Guds nåde, og at man skal døpe barnene, for at de ved dåpen skal bli brakt til Gud og tatt til nåde av ham.

De forkaster gjendøperne, som avviser barnedåpen og påstår at barn blir salige uten dåp.

Om Herrens nattverd lærer de at Kristi legeme og blod i sannhet er til stede i Herrens nattverd, og blir utdelt til dem som nyter den. Og de forkaster dem som lærer annerledes.

Om skriftemålet lærer de at den private avløsningen bør beholdes i menighetene, skjønt det ikke er nødvendig i skriftemålet å regne op alle sine synder. Ti dette er umulig ifølge salmen (19, 13): «Hvem kan merke sine feiltrinn?»

Om boten lærer de at de som etter sin dåp er falt i synd, kan få syndenes forlatelse når som helst de omvender sig, og at kirken skal meddele dem avløsning som slik vender om og gjør bot. Men boten består egentlig av disse to stykkene: det første er angeren eller den skrekk som jages inn i samvittigheten ved syndens erkjennelse; det annet er troen, som fremkommer av evangeliet eller avløsningen, og er tro på at syndene forlates for Kristi skyld, og som trøster samvittigheten og frir den fra skrekken. Derpå skal følge de gode gjerninger, som er botens frukter.

De forkaster gjendøperne, som lærer at de en gang rettferdiggjorte ikke kan miste Den Hellige Ånd; likeså dem som påstår at noen i dette liv oppnår en så stor fullkommenhet, at de ikke kan synde.

De forkaster også novatianerne, som ikke ville gi avløsning til dem som etter dåpen var falt i synd, men vendte om og gjorde bot.

Forkastet blir også de som ikke lærer at vi får syndsforlatelse ved troen, men forlanger at vi skal fortjene nåden ved vår egen fyllestgjørelse.

Om sakramentenes bruk lærer de at sakramentene er innstiftet, ikke bare til å være bekjennelsestegn blant mennesker, men meget mere til å være tegn og vitnesbyrd om Guds vilje mot oss, gitt til å vekke og styrke troen hos dem som bruker dem. Derfor skal sakramentene brukes slik at troen slutter sig til, nemlig troen på de løfter som blir tilbudt og vist oss ved sakramentene.

De forkaster derfor dem som lærer at sakramentene rettferdiggjør ved selve handlingens utførelse, men ikke lærer at der under sakramentenes bruk kreves tro, nemlig tro på at syndene forlates.

Om den geistlige stand lærer de at i kirken bør ingen offentlig lære eller forvalte sakramentene, uten å være riktig kalt.

Om kirkeskikkene lærer de at man bør overholde de skikker som kan overholdes uten synd, og som tjener til fred og god orden i kirken, så som visse helligdager, fester og lignende.

Men angående slike ting blir menneskene påminnet om at samvittighetene ikke skal tynges, som om sådan skikk skulle være nødvendig til salighet.

Enn videre blir de påminnet om at de menneskelige overleveringer som er anlagt på å forsone Gud, fortjene nåden og gjøre fyllest for syndene, strider mot evangeliet og læren om troen. Derfor er de løfter og overleveringer om spiser og dager osv. som er fastsatt for å fortjene nåden og gjøre fyllest for syndene, unyttige og i strid med evangeliet.

Om de borgerlige forhold lærer de at de lovlige, borgerlige ordninger er Guds gode gjerninger, og at de kristne har lov til å inneha øvrighetsstillinger, utøve dommerembete, dømme i saker etter de keiserlige og andre gjeldende lover, felle dødsdommer etter lov og rett, føre krig ifølge retten, gjøre militærtjeneste, gjøre forretninger etter loven, beholde egen eiendom, avlegge ed når øvrigheten forlanger det, samt inngå ekteskap.

De forkaster gjendøperne, som forbyr de kristne å røkte disse borgerlige kallsplikter. De forkaster også dem som ikke setter den evangeliske fullkommenhet i gudsfrykt og tro, men i å forlate de borgerlige plikter; ti evangeliet lærer en evig hjertets rettferdighet; men samtidig opphever det ikke borgersamfunn eller hjem, men krever uten avslag at man skal bevare dem som Guds ordninger og øve kjærlighet i sådanne ordninger. Derfor er de kristne nødvendigvis pliktige til å adlyde sine øvrigheter og loven, unntagen hvis de befaler å synde; ti da skal de adlyde Gud mere enn mennesker. Apg 5, 29.

Likeså lærer de at Kristus ved verdens ende skal komme synlig igjen til dom, og oppvekke alle døde, gi de fromme og utvalgte evig liv og evig glede, men fordømme de ugudelige mennesker og djevlene til å pines uten ende.

De forkaster gjendøperne, som mener at der skal være en ende på de fordømte menneskers og djevlenes straff. De forkaster også andre, som nu utbrer jødiske meninger, nemlig at de fromme før de dødes oppstandelse skal overta herredømmet over verden, etter at de ugudelige overalt er blitt undertrykket.

Om den frie vilje lærer de at den menneskelige viljen har en viss frihet til å virke en borgerlig rettferdighet og velge mellom de ting som er underlagt fornuften. Men ikke har den kraft til uten Den Hellige Ånd å virke rettferdighet for Gud eller den åndelige rettferdigheten; ti det naturlige mennesket fatter ikke de ting som hører Guds Ånd til (1 Kor 2, 14); men denne rettferdigheten blir til i hjertene, når Den Hellige Ånd blir mottatt ved ordet.

Dette sier Augustin med de samme ordene i den tredje bok av «Hypognosticon»: «Vi innrømmer at alle mennesker har en fri vilje og et fornuftig omdømme, ikke så at de derved er dugelige til uten Guds hjelp enten å begynne eller endog fullføre noe i det som angår Gud, men kun i det nærværende livs gjerninger, både de gode og de onde. Med de gode mener jeg dem som fremgår av det gode i naturen, som f. eks. å ville arbeide på marken, å ville spise og drikke, å ville ha en venn, å ville ha kledninger, å ville bygge hus, å ville inngå ekteskap, holde kreaturer, lære en eller annen god kunst eller ville hvilket som helst godt som hører dette liv til. Alt dette består dog ikke uten Guds styrelse; tvert om, av ham og ved ham er det og har det begynt å være. Men med de onde gjerninger mener jeg f. eks. å ville dyrke en avgud, å ville et mord osv.»

De forkaster pelagianerne og andre, som lærer at vi uten Den Hellige Ånd, bare ved våre naturlige krefter, kan elske Gud over alle ting og holde Guds bud inntil gjerningenes vesen. Ti om enn vår natur på en eller annen måte kan utføre de utvortes gjerninger (den kan nemlig holde hendene borte fra tyveri og mord), så kan den dog ikke frembringe de indre bevegelser, som gudsfrykt, tillit til Gud, kyskhet, tålmodighet osv.

Om syndens opphav lærer de at skjønt Gud skaper og oppholder naturen, så er dog syndens opphav de ondes, nemlig djevelens og de ugudeliges vilje, som uten Guds hjelp vender sig bort fra Gud, som Kristus sier Joh 8, 44: «Når han lyver, taler han ut fra sitt eget.»

Med urette blir våre beskyldt for at de forbyr gode gjerninger. Ti deres skrifter, som foreligger om de ti budene, og andre av lignende innhold, vitner om at de har gitt nyttig undervisning om alle livsstillinger og plikter, og om hvilke livsstillinger og hvilke gjerninger som i ethvert kall behager Gud. Om disse tingene lærte predikantene tidligere for lite. De drev bare på med barnaktige og unødige gjerninger, som bestemte helligdager, visse faster, broderskaper, valfarter, helgendyrkelse, rosenkranser, munkevesen og lignende.

Dette er våre motstandere blitt påminnet om, og de lar det nu tre tilbake. Heller ikke preker de nu så meget om disse unyttige gjerninger som før. De begynner endog å tale om troen, som der før var en merkelig taushet om. De lærer nu at vi ikke blir rettferdiggjort ved gjerninger alene; men de knytter tro og gjerninger sammen, og sier at vi blir rettferdiggjort ved tro og gjerninger. Denne læren er jo tåleligere enn den forrige, og kan bringe mere trøst enn deres gamle lære.

Da nu altså læren om troen, som bør være hovedlæren i kirken, så lenge har henligget ukjent, likesom alle må innrømme at der i prekenene har hersket den dypeste taushet om troens rettferdighet, og at kun læren om gjerningene har vært behandlet i menighetene, så har våre gitt menighetene følgende påminnelse om troen:

For det første, at våre gjerninger ikke kan forsone Gud eller fortjene syndsforlatelse og nåde og rettferdiggjørelse; men dette oppnår vi ved troen alene, når vi tror at vi blir tatt til nåde for Kristi skyld, han som alene er satt til en midler og forsoner, ved hvem Faderen blir forlikt med oss. (1 Tim 2, 5). Den derfor som stoler på at han ved gjerninger fortjener nåden, han ringeakter Kristi fortjeneste og nåde, og søker veien til Gud uten Kristus, ved menneskelige krefter; mens dog Kristus har sagt om sig selv: «Jeg er veien, sannheten og livet» (Joh 14, 6)

Denne læren om troen behandles overalt hos Paulus. Som Ef 2, 8: «Av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger,» osv. Og for at ikke noen skal spotte oss med at vi uttenker en ny fortolkning av Paulus, så har hele denne sak fedrenes vitnesbyrd for sig. Ti Augustin hevder i mange skrifter nåden og troens rettferdighet i motsetning til gjerningenes fortjeneste. Og det samme lærer Ambrosius i sitt skrift «Om hedningenes kallelse» og på andre steder. Så sier han nemlig i skriftet «Om hedningenes kallelse»: «Forløsningen ved Kristi blod ville bli uten verdi, og de menneskelige gjerningers fortrin ville ikke bli underkastet Guds barmhjertighet, hvis rettferdiggjørelsen, som skjer ved nåden, skulle skyldes forutgående fortjenester, så at den ikke blev giverens gave, men arbeiderens lønn.»

Men skjønt denne læren blir foraktet av de uerfarne, så erfarer dog de gudfryktige og engstede samvittigheter, at den bringer en overmåte stor trøst. Ti samvittighetene kan ikke bli brakt til ro ved noen som helst gjerninger, men alene ved troen, når de med visshet holder fast på at de for Kristi skyld har en forsonet Gud, som Paulus lærer, Rom 5, 1: «Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.» Hele denne læren må føres tilbake til hin kampen i den forferdede samvittigheten, og uten denne kampen kan den ikke forstås. Derfor dømmer uerfarne og vanhellige mennesker ille om denne saken, idet de drømmer om at den kristelige rettferdigheten ikke er noe annet enn den borgerlige og filosofiske rettferdighet.

I tidligere tider blev samvittighetene plaget med læren om gjerningene; av evangeliets trøst fik de ikke høre noe. Samvittigheten drev da noen ut i ørkenen eller inn i klostrene, idet de der håpet å skulle fortjene nåden ved munkeliv. Andre uttenkte andre gjerninger for å fortjene nåden og gjøre fyllest for sine synder. Derfor var det overmåte nødvendig å fremføre og fornye denne læren om troen på Kristus, for at de engstede samvittigheter ikke skulle mangle trøst, men vite om at ved troen på Kristus gripes nåde, syndsforlatelse og rettferdiggjørelse

Enn videre blir menneskene påminnet om at dette ordet: «tro» ikke bare betegner en historisk kunnskap, slik som den også finnes hos de ugudelige og djevelen, men at det betegner den tro, som ikke bare tror historien, men også historiens virkning, nemlig denne artikkelen: syndenes forlatelse, det er at vi ved Kristus har nåde, rettferdighet og syndenes forlatelse

Den som da vet at han ved Kristus har en nådig Fader, han kjenner i sannhet Gud, vet sig under hans omsorg, påkaller ham, og er i det hele tatt ikke uten Gud, som hedningene. Ti djevlene og de ugudelige kan ikke tro denne artikkelen: syndenes forlatelse. Derfor hater de Gud som en fiende, påkaller ham ikke, og venter ikke noe godt av ham. Også Augustin påminner på denne måten sine lesere om ordet: «tro», og lærer at Skriften ikke tar ordet «tro» om kunnskapen, slik som de ugudelige har den, men om tilliten, som trøster og oppreiser de forferdede sjeler.

Dessuten lærer våre at det er nødvendig å gjøre gode gjerninger, ikke for at vi skal stole på å fortjene nåden ved dem, men for Guds viljes skyld. Ved troen alene gripes syndsforlatelsen og nåden. Og fordi Den Hellige Ånd blir mottatt ved troen, blir hjertene fornyet og ifører sig nye tilbøyeligheter, så at de kan frembringe gode gjerninger. Så sier nemlig Ambrosius: «Troen er mor til den gode viljen og rettferdige handling.» Ti uten Den Hellige Ånd er de menneskelige krefter fulle av ugudelige tilbøyeligheter, og for svake til å frembringe gode gjerninger for Gud. Hertil kommer at de er i djevelens makt, som driver menneskene til alskens synder, til ugudelige meninger og åpenbare forbrytelser. Slik som man kan se det hos filosofene; også de har bestrebet sig for å føre et ærbart liv; allikevel har de ikke maktet å gjennomføre det, men har besmittet sig med mange åpenbare laster. Så stor er menneskets svakhet, når det er uten tro og uten Den Hellige Ånd, og styrer sig selv ved de menneskelige krefter alene.

Av dette fremgår nu ganske klart, at man ikke kan beskylde denne læren for å forby gode gjerninger, men meget mere må rose den, fordi den viser hvorledes vi skal kunne gjøre gode gjerninger. Ti uten tro kan menneskenaturen ikke på noen måte gjøre de gjerninger som befales i det første og annet bud. Uten tro påkaller den ikke Gud, venter ikke noe av Gud, tåler ikke korset, men søker menneskelig støtte og setter sin lit til menneskelig hjelp. Således hersker alle begjærligheter og menneskelige påfunn i hjertet, når troen og tilliten til Gud er borte. Derfor sier også Kristus: «Uten meg kan dere ingen ting gjøre.» Joh 15, 5.

Og kirken synger:

Uten din den velde stor,ingen kraft i oss det bor,intet rent på denne jord.

Om helgendyrkelsen lærer de at man kan minnes de hellige, for at vi skal etterligne deres tro og gode gjerninger, enhver etter sitt kall. Således kan keiseren etterligne Davids eksempel i å føre krig, for å drive tyrken bort fra fedrelandet. Ti de er begge konger. Men Skriften lærer ikke å påkalle de hellige eller søke hjelp hos de hellige; ti den fremstiller Kristus alene som vår midler, forsoner, yppersteprest og talsmann. Han skal påkalles, og han har lovet at han vil høre våre bønner, og denne dyrkelsen er fremfor alt til hans velbehag, at vi påkaller ham i all vår nød. 1 Joh 2, 1: «Om noen synder, har vi en talsmann hos Far, Jesus Kristus, Den rettferdige, osv.»

Dette er omtrent summen av vår lære. Man kan herav se at der i den ikke er noe som avviker fra Skriften eller fra den alminnelige kirken eller fra Romerkirken, for så vidt vi kjenner den fra kirkefedrene. Og da dette forholder sig så, er det en umild dom de feller som krever at våre skal kalles for kjettere. Men uenigheten gjelder visse misbruk, som uten noen sikker autoritet har sneket sig inn i kirkene. Og selv om der i disse tingene skulle være en eller annen uoverensstemmelse, ville det dog sømme sig for bispene å vise denne mildheten, at de på grunn av den bekjennelse som vi nettopp har fremført ville tåle våre. Ti ikke en gang kirkelovene er så strenge at de krever de samme kirkeskikker overalt. Kirkeskikkene har da heller aldri vært ens i alle kirker; og dog blir de gamle kirkeskikker hos oss for en stor del omhyggelig opprettholdt. Det er nemlig en falsk beskyldning at alle seremonier, alle gamle innretninger blir avskaffet i våre menigheter. Men der har lydt offentlig klage over at visse misbruk har gått i svang i de alminnelige kirkeskikker. Og da disse ikke med god samvittighet kunne bli godkjent, er de delvis blitt rettet.

I Herrens nattverd blir sakramentet meddelt legfolket under begge skikkelser; ti denne skikken har Herrens befaling for sig, Matt 26, 27: «Drikk alle av det.» Her har Kristus med klare ord befalt om kalken, at alle skal drikke av den. Og for at ikke noen skal kunne gjøre den innvendingen at dette ordet kun gjelder prestene, så anfører Paulus et eksempel i brevet til korintierne (1 Kor 11, 26), hvorav det klart fremgår at hele menigheten har anvendt begge skikkelser.

Og lenge holdt denne skikk sig i kirken, og man vet ikke når eller av hvem den først er blitt forandret, om enn kardinal Cusanus beretter når forandringen er blitt stadfestet. Cyprian bevitner på noen steder at blodet blev gitt folket. Det samme bevitner Hieronymus, som sier: «Prestene forvalter nattverden og utdeler Kristi blod til folket.» Ja endog pave Gelasius forordner at sakramentet ikke må deles (dist. 2 de consecratione, cap. Comperimus).

Bare en sedvane, som ikke er så svært gammel, har det på en annen måte. Men det står fast at en sedvane som er innført imot Guds befaling, ikke bør godkjennes; slik som jo også kirkelovene bevitner det (dist. 8. cap. Veritate sqq). Men denne skikken er blitt antatt ikke alene i strid med Skriften, men også i strid med de gamle kirkelover og kirkens eksempel. Når derfor noen heller har villet bruke sakramentet under begge skikkelser, så burde man ikke ha tvunget dem til å gjøre annerledes og krenke samvittigheten.

Og da delingen av sakramentet ikke stemmer med Kristi innstiftelse, pleier man hos oss også å sløyfe den prosesjon som hittil har vært alminnelig.

Der har vært alminnelig klage over de eksemplene de prestene gav som ikke holdt sig i tuktig levnet. Derfor skal også pave Pius ha sagt at der visstnok hadde vært visse grunner til å berøve prestene ekteskapet, men dog meget vektigere grunner til å la dem få det tilbake. Så skriver nemlig Platina. Da nu altså prestene hos oss ville unngå disse offentlige anstøt, har de giftet sig, og lært at det er dem tillatt å inngå ekteskap. For det første fordi Paulus sier (1 Kor 7, 2 og 9): «For å unngå hor skal hver mann ha sin kone.» Likeså: «Det er bedre å gifte seg enn å brenne av begjær.» For det annet sier Kristus: «Dette er noe ikke alle kan ta til seg.» (Matt 19, 11). Her lærer han at ikke alle mennesker er skikket for den ugifte standen, fordi Gud har skapt mennesket til å forplante sig (1 Mos 1, 28). Og ikke står det i menneskelig makt, uten en særlig gave og hjelp av Gud, å forandre skapelsens ordning. Altså bør de som ikke er skikket for den ugifte standen, inngå ekteskap. Ti Guds bud og Guds ordning kan ikke noen menneskelig lov og ikke noe løfte oppheve. Av disse grunner lærer prestene at det er dem tillatt å inngå ekteskap

Det står også fast at prestene i den gamle kirken var gift. Ti også Paulus sier (1 Tim 3, 2) at til biskop bør velges en som er gift. Og i Tyskland blev prestene først for 400 år siden med makt tvunget til å leve i ugift stand. Men de gjorde i den grad motstand mot dette, at erkebiskopen av Mainz, som skulle kunngjøre pavens befaling om denne saken, nær var blitt drept av de forbitrede prester under et oppløp. Og på en så tyrannisk måte drev man saken, at man ikke bare for fremtiden forbød prestene å gifte sig, men også lot de allerede bestående ekteskaper oppløse, i strid med alle guddommelige og menneskelige lover, ja endog i strid med selve kirkelovene, som var gitt ikke bare av pavene, men også av de mest ansete kirkemøter.

Og da menneskenaturen etterhånden blir mere og mere skrøpelig, etter som verden eldes, så er det også på tide å dra omsorg for at ikke flere laster får snike sig inn i Tyskland. Enn videre har Gud innstiftet ekteskapet til å være et middel mot den menneskelige svakheten. Selve kirkelovene sier at den gamle strengheten i de senere tider nu og da bør mildnes på grunn av menneskenes skrøpelighet; og det var å ønske at dette måtte skje også i denne saken. Det ser jo også ut til at kirkene en gang vil komme til å mangle prester, hvis man ennå lengre forbyr dem ekteskap.

Men skjønt man her har Guds befaling, skjønt kirkens sedvane er bekjent, skjønt den urene ugifte stand avføder mangfoldige anstøt, ekteskapsbrudd og andre forbrytelser, som fortjente en rettskaffen øvrighets straff, så er der dog, merkelig nok, ikke noen sak, hvor man øver større hardhet, enn i motstanden mot presters ekteskap. Gud befaler å holde ekteskapet i ære. I alle velordnede statssamfunn, endog hos hedningene, har lovene holdt det i høyeste akt og ære. Men nu lider endog prester pine og dødsstraff, i strid med kirkelovenes vilje, av ingen annen grunn enn at de har inngått ekteskap. Paulus kaller den lære som forbyr ekteskap, djevelsk, 1 Tim 4, 1 ff. Dette er nu for tiden lett å forstå, da ekteskapsforbudet blir verget ved den slags pinsler.

Men likesom ingen menneskelig lov kan oppheve Guds befaling, således kan heller ikke noe løfte oppheve Guds befaling. Derfor råder også Cyprian til at de kvinner som ikke holder sitt kyskhetsløfte, skal gifte sig. Hans ord er følgende i første bok, ellevte brev: «Men dersom de ikke vil eller ikke kan holde sig kyske, er det bedre at de gifter sig, enn at de ved sine lyster skal falle i ilden; i ethvert fall må de ikke volde noe anstøt for brødrene eller søstrene.» En viss rimelighet viser jo også selve kirkelovene mot dem som har avlagt løftet før skjells år og alder, slik som det hittil har vært det mest alminnelige.

Med urette blir våre menigheter beskyldt for å avskaffe messen. Messen blir nemlig hos oss bibeholdt og forrettet med den største ærefrykt. Bibeholdt blir også omtrent alle sedvanlige kirkeskikker, med unntagelse av at man på noen steder mellom de latinske sanger bruker tyske, som er føyet til for å undervise folket. Ti kun til dette behøver man kirkeskikkene, å undervise de ukyndige. Og ikke bare Paulus (1 Kor 14, 2 f.) påbyr å bruke et språk i menigheten som folket forstår; men også ved menneskelig lov er dette forordnet.

Folket venner sig til å bruke sakramentet i fellesskap, så mange som er skikket til det. Dette forøker også ærefrykten og andakten ved den offentlige gudstjenesten. Ingen får nemlig adgang, uten å være prøvet på forhånd. Menneskene blir også påminnet om sakramentets verdighet og rette bruk, og om hvor stor en trøst det bringer de engstede samvittigheter, for at de kan lære å sette sin lit til Gud og vente og begjære alt godt av ham. Denne gudsdyrkelsen behager Gud. En sådan bruk av sakramentet nærer det fromme sinnelag mot Gud. Derfor synes messen ikke å foregå med større andakt hos våre motstandere enn hos oss.

Men sikkert er det at alle rettsindige menn lenge har ført alminnelig og overmåte sterk klage over at man på en skjendig måte har vanhelliget messen ved å forrette den for vinnings skyld. Ti det er ikke ukjent hvor vidt utbredt dette misbruket er i alle kirker, hva slags mennesker det er som holder messe bare for lønn eller betaling, og hvor mange som holder den stikk i strid med kirkelovenes forbud. Men Paulus truer alvorlig dem som behandler sakramentet uverdig, idet han sier (1 Kor 11, 27): «Den som spiser brødet eller drikker av Herrens beger på urett vis, gjør derfor urett mot Herrens kropp og blod.» Da derfor prestene hos oss er blitt påminnet om denne synden, er privatmessene opphørt hos oss, ettersom der nesten ikke blev holdt noen privat messe uten for vinnings skyld.

Bispene har heller ikke vært uvitende om disse misbruk; og hvis de hadde rettet dem i tide, så ville der nu ha vært mindre av uenighet. I tidligere tider har de ved å late som ingen ting latt mange misgrep snike sig inn i kirken. Nu begynner de temmelig sent å klage over kirkens ulykkelige tilstander, mens dog denne uroen ikke har hatt noen annen foranledning enn just disse misbruk, som var så påtagelige at de ikke lenger kunne tåles. Svære stridigheter har reist sig om messen og om sakramentet. Måskje verden nu får straff for den langvarige vanhelligelsen av messene, som i så mange århundrer de har tålt i kirkene som både kunne og burde ha brakt en forbedring. Ti i de ti bud (2 Mos 20, 7) står der skrevet: «Herren lar ikke den som misbruker hans navn, være skyldfri.» Men fra verdens begynnelse av synes ikke noen hellig innretning noensinne å være blitt slik misbrukt til vinning som messen.

Hertil kom ennå en mening som øket antallet av privatmessene i det uendelige, nemlig at Kristus ved sin lidelse kun har gjort fyllest for arvesynden, og innstiftet messen, for at der i den skulle skje et offer for de daglige synder, både dødssyndene og de tilgivelige synder. Herav fremgikk den alminnelige mening, at messen er et verk som i kraft av selve gjerningens utførelse utsletter levendes og dødes synder. Her begynte man så å disputere om hvorvidt en messe som blev lest for flere, hadde like så stor verdi som en messe for hver enkelt. Denne striden har medført denne uendelige mengden av messer.

Angående disse meningene har våre fremholdt at de avviker fra den hellige skrift og krenker den ære som tilkommer Kristi lidelse. Ti Kristi lidelse var et offer og en fyllestgjørelse ikke bare for arvesynden, men også for alle øvrige synder, som der står skrevet i Hebrearbrevet (10, 10): «Vi er blitt helliget ved at Jesu Kristi kropp ble båret fram som offer én gang for alle.» Likeså (10, 14): «Ved en eneste offergave har han for alltid gjort dem som helliges, fullkomne.

Likeså lærer Skriften at vi blir rettferdiggjort for Gud ved troen på Kristus, når vi tror at våre synder blir oss forlatt for Kristi skyld. Dersom nu messen utsletter levendes og dødes synder i kraft av selve gjerningens utførelse, da oppnås rettferdiggjørelsen ved messens verk, og ikke ved troen. Men dette tåler ikke Skriften

Men Kristus byr å gjøre dette til minne om ham (Luk 22, 19). Og derfor er messen innstiftet, for at troen hos dem som bruker sakramentet, skal komme i hu hvilke velgjerninger den mottar ved Kristus, og reise og trøste den engstede samvittigheten. Ti det er å komme Kristus i hu, å minnes hans velgjerninger og erkjenne at de i sannhet blir oss til del. Og ikke er det nok å komme historien i hu; ti den kan også jøder og ugudelige minnes. Derfor skal messen holdes i den hensikten at sakramentet der kan bli meddelt dem som trenger trøst, som Ambrosius sier: «Fordi jeg alltid synder, må jeg alltid ta imot legedommen.»

Men da messen er en slik meddelelse av sakramentet, bibeholdes hos oss en alminnelig messe på hver helligdag, og også på andre dager, hvis der er noen som vil bruke sakramentet, og da blir sakramentet meddelt dem som begjærer det. Denne skikken er da heller ikke ny i kirken. Ti de gamle før Gregor nevner ikke noe om privat messe; om den alminnelige messen taler de derimot ofte. Chrysostomus sier at presten daglig står for alteret og kaller noen til nattverden, men holder andre borte. Og av de gamle kirkelover fremgår det at en har forrettet messen, og av ham har de øvrige prester og diakoner mottatt Herrens legeme. Så lyder nemlig ordene i den nikenske kirkeloven: «Diakonene skal ifølge sin orden etter prestene motta den hellige nattverden av biskopen eller presten.» Og Paulus (1 Kor 11, 33) påbyr om nattverden at den ene skal vente på den annen, for at deltagelsen kan være felles.

Da nu altså messen, som den brukes hos oss, ifølge Skriften og fedrene har kirkens eksempel på sin side, så går vi tillitsfullt ut fra at den ikke kan bli forkastet, især da de offentlige kirkeskikker for en stor del blir overholdt, i likhet med hva hittil var skikk og bruk. Bare antallet av messer er forskjellig; og på grunn av de store og åpenbare misbruk var det visselig gagnlig å begrense det. Før blev der nemlig ikke en gang i de tallrikeste menigheter holdt messe hver dag, hvilket «Historia tripartita» bevitner i 9de bok, 38te kap.: «Men i Aleksandria blir skriftene opplest hver onsdag og fredag, og lærerne forklarer dem, og alt blir overholdt, unntagen den høytidelige offerskikken.»

Skriftemålet er ikke avskaffet i menighetene hos oss. Ti man pleier ikke å meddele Herrens legeme til andre enn dem som i forveien er blitt prøvet og har fått avløsning. Og folket blir på det omhyggeligste undervist om tilliten til avløsningen, som der før denne tiden var stor taushet om. Menneskene blir undervist om at de skal akte avløsningen overmåte høyt, fordi den er Guds røst og tilsies etter Guds befaling. Nøklemakten blir holdt i ære, og man minner om hvor stor en trøst den bringer de forferdede samvittigheter, og at Gud krever tro, nemlig at vi skal tro denne avløsning som en røst der lyder fra himmelen, og at denne tro på Kristus i sannhet oppnår og mottar syndenes forlatelse. Før opphøyet man på en overdreven måte menneskenes fyllestgjørende ytelser; men troen, Kristi fortjeneste og troens rettferdighet nevnte man overhodet ikke. Derfor bør våre menigheter ingenlunde bli dadlet i dette stykket. Ti den anerkjennelsen er endog våre motstandere nødt til å yte oss, at læren om boten av våre er blitt behandlet og oppklaret på den mest omhyggelige måten.

Men om skriftemålet lærer de at det ikke er nødvendig å regne op sine synder, og at man ikke bør tynge samvittighetene med bekymring for å få oppregnet alle synder; ti det er umulig å regne op alle. Som salmen (19, 13) bevitner: «Hvem kan merke sine feiltrinn?» Likeså Jeremias 17, 9: «Hjertet er mer fullt av svik enn noe annet, det kan ikke leges. Hvem skjønner seg på det?» Hvis da ikke andre synder blev forlatt enn de som var oppregnet, så kunne samvittighetene aldri komme til ro, da de hverken ser eller kan erindre de fleste synder. Også de gamle, kirkelige forfattere vitner om at oppregning ikke er nødvendig. I de kirkelige forordninger anføres nemlig Chrysostomus, som sier så: «Jeg forlanger ikke av deg at du offentlig skal angi deg selv eller anklage deg for andre; men jeg vil at du skal adlyde profeten, når han sier: «Legg din vei frem for Gud.» Bekjenn derfor dine synder for Gud, den rette dommer, med bønn. Bekjenn dine synder, ikke med tungen, men i erindringen i din samvittighet» osv. Og forklaringen om boten (Dist. 5, kap. «Consideret») innrømmer at skriftemålet kun er en menneskelig ordning. Allikevel blir skriftemålet bibeholdt hos oss, både på grunn av den store velgjerningen i avløsningen og på grunn av annet gagn for samvittighetene.

Det har vært en alminnelig oppfatning ikke bare blant folk i alminnelighet, men også blant kirkens lærere, at det å gjøre forskjell på mat og overholde lignende menneskelige overleveringer var gjerninger, som var nyttige til å fortjene nåden og brakte fyllestgjørelse for syndene. Og at hele verden har hatt denne meningen, fremgår derav at der daglig blev innført nye skikker, nye ordener, nye helligdager, nye faster, og at lærerne i Guds hus krevet disse gjerninger som en nødvendig gudsdyrkelse for å fortjene nåden, og voldsomt skremte samvittighetene, hvis de forsømte noe av dette. Av denne innbilningen om overleveringene har der fulgt meget skade i kirken.

For det første er læren om nåden og troens rettferdighet derved blitt fordunklet. Og den er dog den viktigste del av evangeliet, og bør ha en alt overragende plass i kirken, for at Kristi fortjeneste kan bli rett erkjent, og troen, som er tro på at syndene forlates for Kristi skyld, kan bli satt høyt over gjerningene. Derfor legger også Paulus den største vekt på dette stykket, setter loven og de menneskelige overleveringer til side, for å vise at den kristelige rettferdigheten er noe annet enn den slags gjerninger, nemlig troen, som er tro på at syndene forlates uforskyldt for Kristi skyld. Men denne Pauli lære er nesten helt blitt undertrykket ved overleveringene, som har fremkalt den meningen at man ved. å gjøre forskjell på mat og ved lignende skikker må fortjene nåde og rettferdighet. Når det gjaldt boten, nevnte man overhodet ikke troen; kun disse fyllestgjørende gjerninger blev fremstillet; i disse alene syntes hele boten å bestå.

For det annet har disse overleveringer fordunklet Guds bud, fordi overleveringene blev langt foretrukket fremfor Guds bud. Man antok at hele kristendommen bestod i å iaktta bestemte helligdager, former, faster og drakter. Overholdelsen av dette blev tillagt et overmåte ærefult navn, nemlig åndelig liv og fullkomment liv. Samstundes hadde Guds bud til enhver i hans kall ikke noen anseelse. At en husfar oppdrog sine barn, at en mor fødte barn, at en fyrste styrte staten, alt dette betraktet man som verdslige og ufullkomne gjerninger, langt ringere enn hine strålende skikker. Og denne villfarelsen voldte fromme samvittigheter stor pine, idet de sørget over at de var bundet til en ufullkommen livsstilling i ekteskap, øvrighetsembeter og andre borgerlige stillinger, men beundret munkene og lignende mennesker, og hadde den uriktige oppfatning at disses skikker var til større velbehag for Gud.

For det tredje har disse overleveringer brakt samvittighetene i stor fare. Ti det var umulig å overholde alle overleveringer, og dog trodde menneskene at disse skikkene var nødvendige former for gudsdyrkelse. Gerson beretter at mange er falt i fortvilelse, og at noen endog har berøvet sig selv livet, fordi de følte at de ikke kunne gjøre disse overleveringer fyllest, samtidig som de ikke fikk høre et eneste trøstens ord om troens rettferdighet og nåden.

Vi ser hvorledes summister og andre teologer samler overleveringene og søker en viss rimelighet for å lette samvittighetene. Dog befrier de dem ikke tilstrekkelig, men undertiden legger de tvert om snarer for samvittighetene.

Og i skoler og prekener har man vært så opptatt med å samle disse overleveringene at man ikke har hatt tid til å berøre Skriften og søke den mere gagnlige lære om troen, om korset, om håpet, om de borgerlige anliggenders verd, om samvittighetenes trøst i hårde anfektelser. Derfor har Gerson og andre teologer alvorlig klaget over at de ved disse stridighetene om overleveringene blev hindret fra å kunne beskjeftige sig med en bedre lære. Og Augustin forbyr å besvære samvittighetene med den slags skikker; og viselig påminner han Januarius om å vite at slike skikker kun bør iakttas som likegyldige. Slik lyder nemlig hans ord.

Derfor bør man ikke se det slik at våre har berørt denne saken uten grunn eller av hat til bispene, slik som noen med urette mistenker dem for. Det var i høy grad nødvendig å gi kirkene en advarsel om disse villfarelsene, som var fremgått av misforståtte overleveringer. Ti evangeliet nøder oss til med iver å fremholde i menighetene læren om nåden og troens rettferdighet, en lære som dog ikke kan forstås, hvis menneskene tror at de fortjener nåden ved selvvalgte skikker.

Derfor har de altså lært at ved å iaktta menneskelige overleveringer kan vi ikke fortjene nåden eller bli rettferdiggjort. Og derfor må man ikke mene at den slags skikker er en nødvendig gudsdyrkelse.

De tilføyer vitnesbyrd av Skriften. I Matt 15 unnskylder Kristus apostlene, da de ikke hadde overholdt en tilvant overlevering, som dog ikke syntes å angå noe utillatelig, men en mellomting, og å være beslektet med de i loven befalte renselser. Han sier (v. 9): «Forgjeves dyrker de meg, for det de lærer, er menneskebud.» Altså krever han ingen unyttig dyrkelse. Og kort etter (v. 11) tilføyer han: «Ikke det som kommer inn i munnen, gjør mennesket urent.» Likedan Rom 14, 17: «Guds rike består ikke i mat og drikke.» Kol 2, 16: «La ingen dømme dere når det gjelder mat og drikke, høytider, nymånedag eller sabbat.» Likeså (v. 20-21): «Når dere med Kristus døde bort fra grunnkreftene i verden, hvordan kan dere da leve som i verden og rette dere etter slike bud som «ta ikke», «smak ikke», «rør ikke»?» I Apg 15, 10-11 sier Peter: «Hvorfor utfordrer dere da Gud og legger på disiplenes nakke et åk som verken våre fedre eller vi har maktet å bære? Nei, vi tror at vi blir frelst av Herren Jesu nåde, vi på samme måte som de.» Her forbyr Peter å tynge samvittighetene med flere skikker, enten de er fra Moses eller andre. Og 1 Tim 4, 1-3 kalles forbudet mot mat en djevlenes lære, fordi det strider mot evangeliet å bestemme eller utføre slike gjerninger, for ved dem å fortjene nåden, eller fordi kristendommen ikke skulle kunne bestå uten en slik dyrkelse.

Her bebreider motstanderne oss at vi, i likhet med Jovinianus, forbyr å tukte og drepe kjødet. Men noe helt annet vil man finne ut av våre folks skrifter. Ti om korset har de alltid lært at de kristne bør tåle trengsler. Dette er den rette, alvorlige og oppriktige avdøen, å bli øvet og korsfestet med Kristus ved mange slags trengsler. Dessuten lærer de at enhver kristen således skal øve og beherske sig selv ved legemlig tukt eller legemlig øvelse og arbeide, at ikke vellevnet eller dovenskap får drive ham til synd; dog ikke så, at vi ved disse øvelsene skulle fortjene nåden eller gjøre fyllest for våre synder. Og denne legemlige tukten trenger man alltid å øve, ikke bare på noen enkelte bestemte dager; som Kristus befaler (Luk 21, 34): «Ta eder i vare, at ikke eders hjerter skal tynges av drukkenskap.» Likeså (Matt 17, 21): «Dette slags onde ånder drives ikke ut uten ved faste og bønn». Og Paulus sier (1 Kor 9, 27): «Jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre.» Her viser han klart at han tukter sitt legeme, ikke for ved denne tukten å fortjene syndenes forlatelse, men for å ha sitt legeme lydig og skikket til åndelige ting og til pliktoppfyllelse etter hans kall. Derfor er det ikke selve fastene som forkastes, men de overleveringer som foreskriver bestemte dager, bestemte spiser, med fare for samvittigheten, som om den slags gjerninger skulle være en nødvendig gudsdyrkelse.

Dog blir hos oss særdeles mange overleveringer opprettholdt, som bidrar til at alt kan skje med den rette ordenen i kirken, som f. eks. ordningen av lesestykkene i messen, og de viktigste helligdager. Men samstundes blir menneskene påminnet om at en sådan dyrkelse ikke gjør rettferdig for Gud, og at man ikke må holde det for synd å unnlate slike ting, når det skjer uten anstøt. Denne friheten i forholdet til de menneskelige skikker var ikke ukjent for fedrene. I Østen holdt de nemlig påske på en annen tid enn i Rom; og da romerne på grunn av denne ulikheten beskyldte østerlenderne for å bringe en kløvning i kirken, blev de av disse minnet om at sådanne skikker ikke behøver å være de samme overalt. Og Irenæus sier: «Uoverensstemmelse med hensyn til fasten opphever ikke overensstemmelsen i troen. Likesom også pave Gregor (dist. 12) erklærer at en sådan uoverensstemmelse ikke krenker kirkens enhet. Og i «Historia tripartita», 9de bok, er samlet mange eksempler på ulike skikker. Her uttales også følgende ord: «Apostlenes hensikt var ikke å fastsette regler om festdager, men å preke god livsvandel og fromhet.»

Hva der hos oss læres om munkeløftene, vil man bedre forstå, når man erindrer hva slags tilstand der har vært i klostrene, hvor mange ting der daglig er foregått i selve klostrene, i strid med kirkelovene. På Augustins tid var klostrene frie sammenslutninger. Senere, da klostertukten forfalt, føyde man overalt løfter til, f or at tukten skulle bli gjenopprettet, likesom ved et kunstig uttenkt fengsel. Etterhånden føyde man ennå mange andre forskrifter til, foruten løftene. Og i strid med kirkelovene blev disse bånd lagt på mange, før de hadde nådd den rette alder. Ved uvitenhet kom mange inn i dette slags liv, idet de, selv om de hadde alderen, dog manglet evne til å bedømme sine egne krefter. De som slik var blitt fanget, blev tvunget til å bli, også da når en del av dem ifølge innrømmelse i kirkelovene kunne bli befridd. Og dette hendte endog oftere i nonneklostrene enn i munkeklostrene, skjønt man dog burde ha vist større skånsomhet mot det svakere kjønn. Denne hardheten mishaget mange rettsindige menn før denne tiden, idet de så hvordan unge kvinner og menn blev puttet i kloster bare for å få livsopphold. De så de ulykkelige følger av denne fremgangsmåten, hvilke anstøt den voldte, hvilke snarer den la for samvittighetene. De følte smerte ved at kirkelovenes autoritet blev fullstendig oversett og foraktet i en så overmåte farlig sak.

Til disse ondene kom ennå en oppfatning av løftene, som man sikkert vet i tidligere tider har mishaget endog de litt mere forstandige blant munkene selv. Man lærte nemlig at løftene var like med dåpen; man lærte at man ved et liv av denne arten fortjente syndsforlatelse og rettferdiggjørelse for Gud. Ja man føyde endog til at munkelivet ikke alene fortjente rettferdighet for Gud, men også noe mere, fordi man derved ikke bare overholdt budene, men også de evangeliske råd.

På denne måten fikk man folk til å tro at munkeløftet var ennå langt bedre enn dåpen, at munkelivet innbrakte større fortjeneste enn øvrighetspersoner s, presters og lignende menneskers liv, som uten selvlagede fromhetsøvelser tjener i sitt kall etter Guds bud. Ikke noe av dette kan nektes; det står nemlig i deres egne skrifter.

Hvordan gikk det så siden i klostrene? I gamle dager var de skoler med undervisning i den hellige skrift og andre vitenskaper, som er nyttige for kirken; og derfra tok man prester og bisper. Nu er det annerledes. Det er ikke nødvendig å berette hva alle vet. I tidligere tider kom de sammen for å lære. Nu dikter de at der er forordnet en levevis til å fortjene nåde og rettferdighet; ja de forkynner endog at den er en fullkommenhetens stand, og de setter den langt høyere enn alle andre livsstillinger som er forordnet av Gud. Uten å gjøre oss skyldige i noen som helst hatefull overdrivelse har vi anført dette, for at man bedre skulle kunne forstå våre folks lære om denne saken.

For det første lærer de således hos oss angående dem som inngår ekteskap, at alle som ikke er skikket til å leve i ugift stand har lov til å inngå ekteskap, fordi løfter ikke kan oppheve Guds ordning og befaling. Men dette er Guds befaling (1 Kor 7, 2): «For å unngå hor skal hver mann ha sin kone.» Og ikke bare Guds befaling, men også Guds skapelses verk og ordning nøder dem til ekteskap som ikke er unntatt herfra ved et særskilt verk av Gud, ifølge dette ordet: «Det er ikke godt at mennesket er alene» (1 Mos 2, 18). Derfor begår ikke de noen synd som er lydige mot denne Guds befaling og ordning.

Hva kan man nu innvende mot dette? En kan sette løftets forpliktende karakter så høyt han vil, han vil dog ikke kunne få satt igjennom at løftet skulle oppheve Guds befaling. Kirkelovene lærer at i ethvert løfte er unntatt den høyeres rett. Meget mindre gjelder da disse løfter overfor Guds bud.

Og hvis løftenes forpliktelse ikke kunne forandres av noen som helst grunn, så kunne heller ikke pavene ha fritatt noen fra den. Ti et menneske har jo ikke lov til å oppheve en forpliktelse som likefrem hviler på et guddommelig bud. Men viselig har pavene hevdet den meningen at man burde vise rimelighet med hensyn til denne forpliktelsen. Derfor leser man at de ofte har fritatt fra løftene. Kjent er historien om arragonenes konge, som blev kalt tilbake fra klostret. Også fra vår tid har man eksempler på dette.

Dernest, hvorfor overdriver motstanderne løftets forpliktelse eller virkning, mens de samstundes tier om selve løftets vesen, nemlig at det må gjelde noe som er mulig, og at det må være frivillig, avlagt etter egen fri tilskyndelse og beslutning? Men hvordan den varige kyskheten står i et menneskes makt, er ikke ukjent. Og hvor mange avlegger vel løftet etter egen fri tilskyndelse og beslutning? Unge kvinner og menn blir overtalt til å avlegge løftet, før de er i stand til å dømme om dette; undertiden blir de endog tvunget til det. Det er derfor ikke rettferdig å føre så hård en tale om forpliktelsen, da dog alle må innrømme at det er i strid med løftets vesen at det blir avlagt uten egen fri tilskyndelse og uten egen beslutning.

De fleste kirkelover erklærer de løfter for ugyldige som er avlagt før det 15. år, fordi man før denne alderen ikke kan forutsettes å ha tilstrekkelig omdømme til å treffe bestemmelse for hele livet. En annen kirkelov, som gjør ennå større innrømmelse til den menneskelige svakheten, forhøyer alderen med noen år; den forbyr nemlig å avlegge noe løfte før det 18. år. Men enten vi følger den ene eller den annen, så har dog de fleste gyldig unnskyldning for å forlate klostrene, fordi de fleste har avlagt løftet før denne alderen.

Endelig, selv om man kunne klandre løftebruddet, så synes dog ikke derav straks å følge, at sådanne personers ekteskaper bør oppløses. Augustin mener da også at de ikke bør oppløses (27. spm., 1. kap. om ekteskapet). Og hans autoritet er av ikke liten vekt, om enn andre senere har hatt en annen mening.

Men skjønt Guds befaling om ekteskapet synes å frigjøre de fleste fra disse løftene, så anfører våre dog ennå en annen grunn for at de er ugyldige, den nemlig, at enhver gudsdyrkelse som uten Guds befaling er innstiftet og utvalgt av mennesker til å fortjene rettferdiggjørelse og nåde, er ugudelig; som Kristus sier (Matt 15, 9): «Forgjeves dyrker de meg, for det de lærer, er menneskebud.» Og Paulus lærer overalt at rettferdighet ikke må søkes ved våre forskrifter og skikker, som er uttenkt av mennesker, men ved troen blir dem til del som tror at de blir tatt til nåde av Gud for Kristi skyld.

Men nu står det fast at munkene har lært at de selvvalgte religionsøvelser gjør fyllest for syndene og fortjener nåde og rettferdiggjørelse. Hva er dette annet enn å forringe Kristi ære og fordunkle og nekte troens rettferdighet? Altså følger herav at disse tilvante løfter har vært ugudelige former for gudsdyrkelse, og derfor er ugyldige. Et løfte som er, ugudelig og avlagt mot Guds bud, har nemlig ingen gyldighet. Ti et løfte bør, som kirkeloven sier, ikke være et syndens bånd. Paulus sier (Gal 5, 4): «Dere som vil bli rettferdige ved loven, er skilt fra Kristus; dere er falt ut av nåden.» Følgelig gjelder det også om dem som vil bli rettferdiggjort ved løfter, at de skilles fra Kristus og faller ut av nåden. Ti også de som tilskriver løftene rettferdiggjørelse, tilskriver sine egne gjerninger det som egentlig hører Kristi ære til.

Men ikke kan det nektes, at munkene har lært at de blir rettferdiggjort og fortjener syndsforlatelse ved sine løfter og skikker. Ja de har diktet til ennå mere urimelige ting; de har sagt at de kan låne andre sine gode gjerninger. Hvis noen på en hatefull måte ville fremheve dette, hvor meget kunne han da ikke samle av slikt som munkene nu selv skammer sig over! Hertil kommer at de har innbilt folk at disse selvlagede religionsøvelser er den kristelige fullkommenhets stand. Mon ikke dette er å tilskrive gjerningene rettferdiggjørelse? Det er ikke noe ringe anstøt i kirken, å fremstille for folket en bestemt gudsdyrkelse som er uttenkt av mennesker, uten Guds befaling, og lære at en slik dyrkelse rettferdiggjør menneskene. Ti troens rettferdighet, som først og fremst bør læres i kirken, blir fordunklet, når denne vidunderlige englehellighet og dette hykleriet med fattigdom, ydmykhet og ugift stand holdes frem for menneskenes øyne.

Dessuten fordunkles Guds bud og den rette gudsdyrkelse, når menneskene hører at det bare er munkene som er i fullkommenhetens stand. Ti den kristelige fullkommenheten består deri, at vi alvorlig frykter Gud, og tillike får en fast tro, og for Kristi skyld setter vår lit til at vi har en forsonet Gud, ber Gud om hjelp og sikkert venter den av ham i alt som vi skal utrette etter vårt kall, og samstundes i vår utvortes ferd legger vinn på å gjøre gode gjerninger og røkte vårt kall. I dette består den sanne fullkommenhet og den sanne gudsdyrkelse. Den består ikke i ugift stand eller tiggeri eller skitne klær. Men folket tilegner sig mange fordervelige meninger på grunn av disse falske lovprisninger av munkelivet. De hører den’ ugifte stand bli rost over all måte; derfor er det med krenket samvittighet de lever i ekteskap. De hører at bare tiggerne er fullkomne; derfor er det med krenket samvittighet de beholder sin eiendom og driver handel. De hører at det bare er et evangelisk råd at man ikke bør hevne sig; derfor er der noen som i det private livet ikke betenker sig på å ta hevn; de hører nemlig at det bare er et råd, ikke noe bud. Andre derimot dømmer alle øvrighetsembeter og borgerlige stillinger som uverdige for kristne.

Man leser om eksempler på mennesker som har forlatt ekteskap og stilling i staten og gjemt sig i klostrene. Dette kalte de å fly verden og søke et liv som var mere velbehagelig for Gud. Og de innså ikke at man skal tjene Gud etter de bud han selv har gitt, ikke etter bud som er uttenkt av mennesker. Godt og fullkomment er det liv som grunner sig på Guds befaling. Dette er det nødvendig å påminne menneskene om. Før disse tidene har også allerede Gerson refset munkenes villfarelse angående fullkommenheten. Og han bevitner at det på hans tid var en ny lære at munkelivet var fullkommenhetens stand.

Så mange ugudelige meninger er det som følger med løftene: at de rettferdiggjør, at de utgjør den kristelige fullkommenhet, at de danner oppfyllelsen av rådene og budene, at de bringer et overskudd av gode gjerninger. Da alt dette er falskt og ubegrunnet, gjør det også løftene ugyldige.

Der har vært store stridigheter om bispenes myndighet. Herunder har noen på en upassende måte blandet sammen den geistlige og den verdslige makten. Og av denne sammenblandingen er fremgått de største kriger og sværeste uroligheter. For pavene, som støttet sig til nøklemakten, har ikke alene forordnet nye former for gudsdyrkelse, og besværet samvittighetene ved å forbeholde sig visse tilfeller og ved voldsomme bannlysninger, men har endog dristet sig til å inn- og avsette konger i verden og frata keisere deres herredømme. Denne onde fremgangsmåte har fromme og lærde menn i kirken allerede for lenge siden refset. Derfor er våre, for å trøste samvittighetene, blitt nødt til å påvise forskjellen mellom geistlig og verdslig makt, og de har lært at begge etter Guds befaling skal betraktes med hellig ærbødighet og holdes i akt og ære som Guds største velgjerninger på jorden.

De lærer da at nøklemakten eller bispemakten ifølge evangeliet er en myndighet eller fullmakt fra Gud til å forkynne evangeliet, forlate og fastholde synder og forvalte sakramentene. Ti med denne befalingen sender Kristus apostlene ut (Joh 20, 21-23): «Som Far har sendt meg, sender jeg dere. Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen deres synder, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.» Mark 16, 15: «Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alle som Gud har skapt! osv.»

Denne myndigheten utøves alene ved å lære eller forkynne ordet og meddele sakramentene, enten til mange eller til noen enkelte, alt etter som kallet er. Ti her meddeles ikke legemlige ting, men evige, en evig rettferdighet, Den Hellige Ånd, et evig liv. Dette kan ikke oppnås uten ved tjenesten med ord og sakramenter, som Paulus sier (Rom 1, 16): «Evangeliet er en Guds kraft til frelse for hver den som tror.» Da altså den geistlige makten meddeler evige goder, og kun utøves ved ordets tjeneste, så er den ikke til hinder for det verdslige styret; like så visst som sangkunsten ikke bringer noen som helst hindring for det verdslige styret. Det verdslige styret beskjeftiger sig nemlig med andre ting enn evangeliet. Øvrigheten verger ikke sjelene, men legemene og de legemlige ting mot åpenbar urett, og holder menneskene i tømme ved sverdet og timelige straffer, for å opprettholde borgerlig rettferdighet og fred.

Altså må de to slags myndighet, den kirkelige og den borgerlige, ikke blandes sammen. Den kirkelige har sin fullmakt til å forkynne evangeliet og forvalte sakramentene. Den skal ikke gjøre inngrep i fremmed myndighet, ikke inn- og avsette konger i verden, ikke avskaffe øvrighetens lover, ikke oppheve lovbefalt lydighet, ikke hindre dommer angående noen som helst borgerlige ordninger eller overenskomster, ikke foreskrive øvrigheten lover for statsforfatningen. Som Kristus sier (Joh 18, 36): «Min kongsmakt er ikke av denne verden.» Likeså (Luk 12, 14): «Hvem har satt meg til å dømme eller skifte mellom dere?» Og Paulus sier Fil 3, 20: «Vi har vår borgerrett i himmelen.» 2 Kor 10, 4: «Våre våpen er ikke fra mennesker, men har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus, osv.»

På denne måten skjelner våre mellom de kallsplikter som tilligger de to slags myndighet; og de påbyr å holde begge i akt og ære og anerkjenne begge som Guds gave og velgjerning.

Dersom bispene har noen verdslig makt, da har de den ikke som biskoper ifølge evangeliets fullmakt, men ifølge menneskelig rett, som noe der er gitt dem av konger og keisere til verdslig forvaltning av deres eiendom. Dette er imidlertid en annen virksomhet enn evangeliets tjeneste.

Når der altså spørres om bispenes embetsmyndighet, da må man skjelne mellom den verdslige regjeringsmakten og den geistlige myndigheten. Ifølge evangeliet eller, som det heter, etter guddommelig rett tilkommer der ikke bispene som bisper, dvs. som dem hvem tjenesten med ord og sakramenter er betrodd, noen annen myndighet enn den å forlate synder, undersøke læren, forkaste den lære som avviker fra evangeliet, og utelukke de åpenbart ugudelige fra kirkens samfunn, ikke ved menneskelig makt, men ved ordet. Her skylder menighetene nødvendigvis og etter guddommelig rett å vise dem lydighet, etter dette ordet (Luk 10, 16): «Den som hører eder, hører mig.»

Men når de lærer eller fastsetter noe som strider mot evangeliet, da har menighetene Guds befaling, som forbyr lydighet, Matt 7, 15: «Vokt eder for de falske profeter.» Gal. 1, 8: «Selv om en engel fra himmelen forkynner eder et annet evangelium, han være forbannet. 2 Kor 13, 8: «Vi makter ikke noe mot sannheten, men bare for sannheten.» Likeså: «Oss er gitt makt til å oppbygge, ikke til å nedbryte.» (v. 10). Det samme foreskriver også kirkelovene (2. q. 7. kap. «Sacerdotes» og kap. «Oves»). Og Augustin sier i sitt skrift mot Petilians brev: «Man skal heller ikke gi de katolske biskoper medhold, hvis de farer vill i noe eller mener noe som strider mot de guddommelige, kanoniske skrifter.

Dersom de har noen annen makt eller embetsmyndighet til å dømme i visse saker, nemlig angående ekteskap eller tiende osv., da har de denne myndigheten ifølge menneskelig rett. Og hvis de biskoppelige dommere er forsømmelige i denne henseenden, så blir fyrstene endog mot sin vilje nødt til her å treffe rettslige avgjørelser blant sine undersåtter, for at freden kan bli bevart.

Enn videre disputeres der om hvorvidt bispene eller prestene har rett til å forordne gudstjenstlige skikker i kirken og fastsette lover om spiser, helligdager, grader blant kirkens tjenere eller geistlige ordener osv. De som tillegger bispene denne retten, anfører dette vitnesbyrd (Joh 16, 12-13): «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten.» De beroper sig også på apostlenes eksempel (Apg 15, 20), idet disse gav påbud om å avholde sig fra blod og det kvalte. De anfører også om sabbaten, at den er blitt forandret til søndagen, som det synes, i strid med de ti budene. Og der er ikke noe eksempel som de gjør mere vesen av, enn forandringen av sabbaten. Stor er kirkens makt, påstår de, når den har gitt fritagelse fra ett av de ti budene.

Men om dette spørsmål lærer våre så, at biskopene, som ovenfor påvist, ikke har myndighet til å fastsette noe som strider mot evangeliet. Det samme lærer kirkelovene (9. dist.). Enn videre strider det mot Skriften å fastsette eller kreve overholdt vedtekter, f or at vi skal gjøre fyllest for våre synder eller fortjene nåde og rettferdighet ved å iaktta slike forskrifter. Ti den ære som tilkommer Kristi fortjeneste, blir krenket, når vi ved slike skikker forsøker å fortjene rettferdiggjørelse. Det står også fast, at på grunn av denne innbilningen har overleveringene innen kirken nesten øket i det uendelige, mens samtidig læren om troen og troens rettferdighet har vært undertrykket. Ti atter og atter blev der forordnet flere helligdager, påbudt flere faster, innført nye seremonier og ny helgendyrkelse, fordi opphavsmennene til slike ting trodde at de ved disse gjerningene skulle fortjene nå den.

Således vokste i gamle dager botslovenes antall, som vi ennå ser visse spor av i de fyllestgjørende ytelser. Likeså handler opphavsmennene til slike overleveringer mot Guds befaling, når de legger synd i visse slags mat, i dager og lignende ting, og bebyrder kirken med lovtrelldom, som om de kristne for å fortjene rettferdiggjørelsen måtte ha en gudsdyrkelse lik den levittiske, som Gud da skulle, ha betrodd apostlene og bispene å forordne. Så skriver nemlig noen. Og pavene synes for en del å være blitt villedet ved motelovens eksempel. Herfra skriver sig disse byrdene, at det skal være en dødssynd å arbeide med hendene på helligdager, selv når det ikke er til anstøt for andre, at det skal være en dødssynd å forsømme de kanoniske timer, at visse slags mat besmitter samvittigheten, at faster er gjerninger som forsoner Gud, at synd i et forbeholdt tilfelle ikke kan forlates uten i kraft av dens myndighet som har tatt forbeholdet, enda selve kirkelovene ikke taler om forbehold av skylden, men kun om forbehold av kirkestraffen.

Hvorfra har bispene rett til å pålegge kirkene disse vedtektene, som tjener til å legge snarer for samvittighetene? Peter forbyr dog (Apg 15, 10) å legge åk på disiplene; og Paulus sier (2 Kor 13, 10) at der er gitt dem makt til å bygge op, ikke til å bryte ned. Hvorfor øker de da syndene ved disse overleveringene?

Men der finnes klare vitnesbyrd, som forbyr å fastsette slike vedtekter for å fortjene nåden eller som nødvendige til salighet. Paulus sier Kol 2, 16: «La ingen dømme dere når det gjelder mat og drikke, høytider, nymånedag eller sabbat.» Likeså (v. 20-21): «Når dere med Kristus døde bort fra grunnkreftene i verden, hvordan kan dere da leve som i verden og rette dere etter slike bud som «ta ikke», «smak ikke», «rør ikke»? – nemlig sådant som alt sammen forgår ved bruken – og det er menneskers bud og lærdommer, som har visdoms skinn». Likeså forbyr Paulus tydelig slike over leveringer i brevet til Titus (1, 14): «De må ikke holde seg til jødiske myter og bud, gitt av mennesker som har vendt seg bort fra sannheten.» Og Kristus sier Matt 15, 14 om dem som krever oppfyllelse av menneskebud: «Bry dere ikke om dem! De er blinde veiledere for blinde.» Og han forkaster den slags gudsdyrkelse (v. 13): «Enhver plante som ikke min himmelske Far har plantet, skal rykkes opp med rot.»

Dersom bispene har rett til å bebyrde menighetene med en uendelighet av overleveringer og legge snarer for samvittighetene, hvorfor forbyr da Skriften så ofte å fastsette og adlyde menneskelige vedtekter? Hvorfor kaller den dem en djevlelære (1 Tim 4, 1)? Mon Den Hellige Ånd har gitt disse advarsler forgjeves?

Herav følger altså, at da de ordninger som er innført som nødvendige eller med tanke på å fortjene nåden, strider mot evangeliet, så har ikke noen biskop lov til å innføre slike skikker eller kreve dem overholdt. Ti det er nødvendig i menighetene å fastholde læren om den kristelige friheten, nemlig at lovtrelldom ikke er nødvendig til rettferdiggjørelse; som skrevet står i brevet til galaterne (5, 1): «Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen.» Det er nødvendig å holde fast ved det viktigste stykke av evangeliet, nemlig at vi oppnår nåden uforskyldt ved troen på Kristus, og ikke ved visse skikker eller ved gudsdyrkelse som er forordnet av mennesker.

Hva skal man da mene om søndagen og lignende kirkeskikker? Hertil svarer våre at det er bispene eller prestene tillatt å treffe ordninger, for at alt i kirken kan skje med orden og sømmelighet, ikke for at vi ved disse ordningene skal fortjene nåden eller gjøre fyllest for våre synder, eller for at samvittighetene skal bindes til å betrakte dem som nødvendig gudsdyrkelse, og anse det for synd å overtrede dem uten anstøt for andre. Således forordner Paulus at i forsamlingen skal kvinnene tildekke sitt hode, og at de som utlegger Skriften, skal høres etter hinannen i den rette ordenen i menighetsforsamlingen.

Slike ordninger sømmer det sig for menighetene å overholde for kjærlighetens og fredens skyld, for at den ene ikke skal krenke den annen, for at alt kan skje i menighetene med orden og uten forstyrrelse, dog således at samvittighetene ikke blir besværet med å anse dem for ting som er nødvendige til salighet og holde det for synd å bryte dem uten anstøt for andre. Likesom da heller ikke noen vil si at den kvinnen synder som viser sig offentlig med utildekket hode, når hun ikke derved støter noen.

Således forholder det sig med helligholdelsen av søndagen, påsken, pinsen og lignende helligdager og overholdelsen av kirkeskikkene. Ti de som mener at helligholdelsen av søndagen i stedet for sabbaten i kraft av kirkens myndighet er forordnet som nødvendig, de tar storlig feil. Skriften har avskaffet sabbaten, idet den lærer at alle mosaiske religionsskikker kan man la fare, etter at evangeliet er åpenbart. Men da det dog var nødvendig å fastsette en bestemt dag, for at folket kunne vite når de skulle komme sammen, så har kirken dertil bestemt søndagen. Og denne synes også av den grunn å være blitt foretrukket, at menneskene derved kunne ha et eksempel på den kristelige friheten, og vite at hverken helligholdelsen av sabbaten eller noen annen dag er nødvendig.

Man har ført uhyrlige disputaser om forandring av loven, om den nye lovs skikker, om forandring av sabbaten. Alle disse disputasene er oppstått av den falske meningen at der i kirken må være en gudsdyrkelse lik den levittiske, og at Kristus har overdratt til apostlene og bispene å tenke ut nye skikker, som skulle være nødvendige til salighet. Disse villfarelsene har sneket sig inn i kirken i den tiden da troens rettferdighet ikke blev fremstillet med tilstrekkelig klarhet. Noen påstår at helligholdelsen av søndagen visstnok ikke er noen guddommelig ordning, men dog likesom en guddommelig ordning; og de gir forskrifter om helligdagene, hvorvidt det er tillatt å arbeide på dem. Hva er slike disputaser annet enn snarer for samvittighetene? Ti selv om man bestreber sig for å lempe på overleveringene, kan man dog aldri oppnå noen virkelig rimelighet, så lenge den meningen holder sig at disse tingene er nødvendige. Og denne meningen vil nødvendigvis holde sig overalt hvor man ikke kjenner troens rettferdighet og den kristelige friheten.

Apostlene befalte å avholde sig fra blod (Apg 15, 20). Hvem overholder vel det nu? Og dog synder ikke de som ikke overholder det. Ti ikke engang apostlene selv ville bebyrde samvittighetene med en slik trelldom; men bare for en tid gav de dette forbudet, for å forebygge anstøt. Ved en sådan bestemmelse må man nemlig gi akt på hva der er evangeliets blivende vilje.

Neppe noen av kirkelovene blir nøyaktig overholdt. Og hver dag går mange av dem av bruk, selv hos dem som på det ivrigste forsvarer overleveringene. Heller ikke kan man gi råd og hjelp for samvittighetene, hvis ikke denne rimeligheten blir iakttatt, at vi vet at overholdelsen av disse overleveringene må skje uten å anse dem for nødvendige, og at samvittighetene ikke blir krenket, om overleveringene går av bruk.

Men med letthet ville bispene kunne opprettholde den skyldige lydigheten, hvis de ikke drev så ivrig på med å overholde overleveringer, som man dog ikke kan overholde med god samvittighet. Nu befaler de å leve i ugift stand, og de opptar ikke noen, uten at han avlegger ed på ikke å ville forkynne evangeliets rene lære. Menighetene begjærer ikke at bispene skal tilveiebringe enigheten ved å ofre noe av sin høye verdighet, skjønt dette dog ville sømme sig for gode hyrder. Kun det begjærer de, at de skal ta bort de urettferdige byrder, som er nye og er blitt antatt imot den alminnelige kirkes sedvane. Måskje har enkelte bestemmelser fra først av hatt rimelige grunner; men de passer dog ikke for senere tider. Det er også klart at noen av dem er blitt antatt ved villfarelse. Derfor stod det nu til den prestelige mildheten å lempe på dem; ti en sådan forandring rokker ikke kirkens enhet. Ti som kirkelovene selv viser, er mange menneskelige overleveringer blitt forandret i tidens løp. Hvis det derfor ikke kan oppnås at disse forskriftene blir opphevet som ikke kan overholdes uten synd, så bør vi følge den apostoliske regelen (Apg 5, 29) som byr å adlyde Gud mere enn mennesker.

Peter forbyr bispene å herske og befale over menighetene (1 Pet 5, 3). Nu handles her dog ikke om å berøve bispene deres myndighet; men man begjærer kun dette ene, at de vil tåle at evangeliet læres rent, og vil gi etter med hensyn til noen få bestemmelser som ikke kan overholdes uten synd. Men hvis de ikke vil vise noen ettergivenhet, da får de selv se til hvorledes de skal kunne avlegge regnskap for Gud for at de ved sitt stivsinna gir årsak til kirkens splittelse.

Dette er de viktigste artikler som ansees for å være omstridt. Ti skjønt der ennå kunne tales om flere misbruk, har vi dog, for å unngå vidløftighet, kun sammenfattet de viktigste. Ut fra disse vil man da lett kunne bedømme de øvrige. Svære klager har lydt over avladen, valfartene og misbruket av bannet. Kirkesognene blev på mangfoldig vis herjet av avlatskremmere. Uendelige stridigheter hadde prestene med munkene om sognerett, skriftemål, begravelser, leilighetsprekener og utallige andre ting.

Alle den slags anliggender har vi forbigått, for at det som er det viktigste i denne saken desto lettere kunne bli forstått ved en kort fremstilling. Heller ikke er noe av dette blitt sagt eller sammenfattet for å forhåne noen. Kun det er blitt fremført som forekom oss nødvendig å si, for at det skal kunne innses at der hos oss ikke er opptatt noe hverken i læren eller i kirkeskikkene som strider mot Skriften eller den alminnelige kirken. Ti det ligger klart i dagen, at vi på det omhyggeligste har voktet oss for at noen nye og ugudelige læresetninger skulle få snike sig inn i våre menigheter.

Disse ovenfor anførte artikler har vi da hermed villet fremlegge ifølge Eders Keiserlige Majestets befaling, for at vår trosbekjennelse i dem kan foreligge klart uttrykt, og man kan få se hovedsummen av den lære som kirkens lærere fører hos oss. Og hvis man skulle savne noe i denne bekjennelsen, så er vi rede til, om Gud vil, å gi en mere utførlig fremstilling i overensstemmelse med Skriften.

Eders Keiserlige Majestets tro og underdanige

Johann, hertug av Sachsen, kurfyrste.Georg, markgreve av Brandenburg.Ernst, hertug av LüneburgPhilip, landgreve av Hessen.Johan Fredrik, hertug av Sachsen.Franz, hertug av Lüneburg.Wolfgang, fyrste av Anhalt.Rådet og øvrigheten i Nürnberg.Rådet i Reutlingen.