Toneangivende kulturpersonligheter, særlig skuespiller Ane Dahl Torp og forfatter Maja Lunde, har ledet an i oppropet mot en stadig økende skjermifisering av oppveksten. I 2023 oppnevnte regjeringen et skjermbrukutvalg som skulle gi et større kunnskapsgrunnlag om hvordan barn og unges skjermbruk påvirker deres liv. Også flere forskere har sett på forholdet mellom skjerm og papir.

Det er stor forskjell på skjerm til læring og skjerm til underholdning, skriver lærer og barnevernspedagog Bolek Aleksandersson. Han har flere viktige momenter som også vi gjerne vil løfte fram:

All skjermtid er ikke lik. Å programmere med micro:bit i timen er ikke det samme som å skrolle gjennom TikTok til leggetid. Å bla på digitale kart for å utforske geografi, er noe annet enn å klikke seg gjennom reels på Instagram. Problemet oppstår ikke i skoletimen – det oppstår hjemme hvis barnet er på skjerm tre timer før leggetid og sovner med YouTube på telefonen. Når Helsedirektoratet anbefaler maks 1–1,5 time med skjerm for underholdning for barneskolebarn, handler det om skjerm på fritiden – ikke i undervisningen. Teknologien er tilgjengelig for elevene når det gir læringsverdi. Dette skjer med veiledning og retning. Skolen skal lære barna å bruke teknologien fornuftig som en verktøykasse til kreativ og nyttig bruk. Vi øver elevene på å bruke skjermene med hensikt, og kløkt.

Derfor tar kunnskapsministeren feil; Nordtun har bedt Utdanningsdirektoratet vurdere konsekvensene av å ta bort digitale ferdigheter som en av de fem grunnleggende ferdighetene for de yngste elevene. Hun påstår feilaktig at «det er få gode argumenter for å bruke digitale verktøy i undervisningen med barn som er 5–6 år gamle, eller for at grunnleggende digitale ferdigheter skal være nødvendig så tidlig i skoleløpet.» Derimot vil ministeren tilbake til den stigmatiserende praksisen ved at «de barna som av ulike grunner trenger digitale læremidler eller hjelpemidler i undervisningen, skal selvfølgelig fortsatt få det». Da politikerne i Nordre Follo prøvde seg på å fjerne skjermer fra begynneropplæringen, fikk de massiv motbør fra et samlet rektorkorps.

Det blir oftest galt – eller i hvert fall unyansert – å skylde på skolen for at barna har for mye skjermtid. Hvem av oss kunne sagt til en arbeidsgiver at PC-en ikke kan brukes så mye på jobben; jeg har så mange nettaviser og TV-serier å se gjennom hjemme, at den totale skjermtiden blir for stor? Skoleskjermen er et arbeidsverktøy brukt for å styrke læring under veiledning og med tydelige læringsmål. Dette må få førsteprioritet i barnas skjermtid.

Men vi stikker ikke hodet i sanden i møte med utfordringene knyttet til skjermbruk. En av dem er at flere elever tar med seg sin holdning til skjerm som et underholdningsmedium når de skal løse en skoleoppgave. Skjermen kan bli en konsentrasjonstyv og en kjempestor godteskål som må reguleres hele tiden. Skolens IKT-reglement sier tydelig at «IKT-utstyret skal bare brukes til skoleoppgaver», men fristelsene, gjerne onlinespill, kan være få klikk unna. Dette krever at vi voksne er tett på situasjonen og konsekvente i møte med det. Blir slike fristelser for store, kan vi legge begrensninger på elevens iPad, enten som en skjermkode bare vi voksne kan, eller med et strengere nettfilter som kun tillater definerte nettsider. Vi jobber med å finne enda bedre og mer fleksible løsninger på slik nettfiltrering.

Når læreren går rundt og hjelper i klasserommet, kan det være vanskeligere å se hva elevene har gjort. Det er gjerne enklere i en skrivebok. I matematikk kan mye av læringsprosessen foregå i hodet uten at det går den læringsfremmende veien om notater. Vi ser også at noen leseoppdrag gir bedre utbytte på papir. iPaden har dessuten en mindre flate enn en bokside. Dermed kan det være vanskeligere å skaffe oversikt over stoffet.

Skolen har et velfungerende skolebibliotek. Vi benytter oss også jevnlig av tilbudene ved det kommunale folkebiblioteket. Dette kan stimulere til tradisjonell lesing. Vi bruker også fysiske læremidler i flere sammenhenger og trener på håndskrift også på ungdomstrinnet. I flere fag kan elevene i tilfeller der det er tjenlig, velge om de vil skrive på iPad eller i skrivebok.

Vi legger inn skjermpauser flere ganger i løpet av skoledagen. Mobilene er innlåste hele dagen, og alle friminuttene er skjermfrie. På ungdomstrinnet kan elevene til og med få anmerkning om dette forbudet brytes. I stedet prøver vi å legge til rette for fysiske og/eller sosiale aktiviteter. I læringsaktiviteter uten individuelle skjermer påser vi at elevene legger bort iPadene. Og når de brukes, er vi bevisste på hva som skaper god digital praksis.

Vi har stor tro på et godt samarbeid mellom hjem og skole. Det trenger ikke innebære at vi tenker likt om alle forhold, men mer en gjensidig respekt for hverandres ståsted. God og konstruktiv dialog er drivkraften i dette samarbeidet, også når det gjelder skjermbruk. Vi har stor forståelse for den kampen mange opplever på hjemmebane om skjermtid, og drøfter gjerne med den enkelte om vi fra skolens side kan gjøre noe her. Samtidig oppmuntrer vi til at papirbøker blir flittig brukt i hjemmet, gjerne til høytlesing, men at også digitale fritidsaktiviteter blir anerkjent som verdifulle for barnet, riktignok i tilpasset doser. Fra skolens side skal vi fortsette med varierte læringressurser og -aktiviteter med barnets beste for øyet. Vi vil også jevnlig drøfte i kollegiet hvordan vi kan bruke skjermene hensiktsmessig.

La oss også ta med oss forsker Christer Hyggens moment om ikke å krisemaksimere: «De aller fleste barn og unge glir ukomplisert over i det digitale og tilbake til den fysiske hverdagen», hevder han.