Bibelhistorien er alltid aktuell
Selv om det kristne budskapet til alle tider er det samme, er DELKs skoler i stadig utvikling. En del av dette er å ta i bruk nye lærebøker. En av bøkene som lenge ble brukt, var Volrath Vogts «Bibelhistorie».
Boken verdsettes langt bredere enn i DELK
Mange som har levd noen år, vil ha minner knyttet til denne boken – enten de gikk på skole i DELK eller i den offentlige skolen, hvor den også ble benyttet nesten like lenge.
Boken klarer å gi en kort, men likevel dekkende gjengivelse av bibelhistoriene, og holder seg til det. På grunn av dette er den lite preget av tiden den ble skrevet i, og er like aktuell i dag. Vi tror den kan være et godt verktøy i trosopplæring i kirke og hjem. For mange har den også en nostalgisk verdi, som kan kombineres med trosformidling til barnebarn. Den siste utgivelsen fra DELK-forlaget har dessuten et samtidig og tigjengelig språk.
Forfatter og bibeloversetter Kjell Arild Pollestad hadde denne boken i den offentlige skolen på Jæren da han var gutt. I et Facebook-innlegg løfter han frem verdien av den.
Kjell Arild Pollestad skriver dette på Facebook:
«Da jeg i 2010 flyttet fra et stort kloster i Paris til en liten leilighet i Storgata på Bryne, tok jeg med meg adskillige seder og skikker fra klosterlivet til eneboerlivet – ikke bare fordi «gammel vane er vond å vende», men fordi jeg nødig ville gi slipp på de skatter jeg som klosterbroder hadde fått del i fra min ungdom av.
Derfor er det i mine morgenstunder verken værmelding eller nyheter. Det er heller ingen musikk, bortsett fra det jeg selv kan synge i de ritualene som innleder dagen. De heter Matutin og Laudes om morgenen og Vesper om kvelden, og kalles på norsk «tidebønner».
Det er en gudstjeneste med røtter i tempelet i Jerusalem og i den jødiske synagogen, for de tekstene som synges, er først og fremst Davids salmer, og det som leses er bibeltekster – bortsett fra en daglig lesning fra kirkefedrene, for eksempel Augustin eller Leo den store. Alt er utgitt i vakre bøker – jeg har dem i flere bind, både på latin og norsk.
Men slike morgenstunder forutsetter på ingen måte et klosterliv. Det er nok å ha Bibelen for hånden og bruke den med vett og forstand. Jeg tilhører en generasjon som fikk Bibelens fortellinger plantet i sjelen, både på skolen og på søndagsskolen. Dermed slipper vi å gå rundt i Europas kunstmuseer som kulturelle analfabeter.
Vi vet hvem Maria Magdalena var, eller Stefanus, eller den barmhjertige samaritan og den fortapte sønn. Vi lærte det som barn, og da sitter det for livet. Volrath Vogts «Bibelsoge», som første gang kom ut i 1932, ga oss hele det bibelske billedgalleriet som er selve nøkkelen til store deler av Europas kunst og kultur. Den kunne med fordel vært brukt fremdeles.
Bibelen står ulest i de fleste hjem – ikke sjelden ved siden av Snorre. Min lille niese Maria på Senja ble som åtteåring nysgjerrig, fikk Bibelen løftet ned fra hyllen og leste blant annet alt om Moses. Hun ble så fascinert at hun fortalte hele historien i klassen – utrolig nok uten at lærerinnen grep inn. Bibelhistorier er ellers «fåhøyrd segn» i dagens norske skole.»
