Børst støvet av den lilla tiden

Men midt oppi dette stiller jeg meg noen spørsmål: Hvorfor er vi kristne så slepphendte med våre egne skatter og somler dem bort i likegyldighetens glemsel? Hvorfor er vi ikke mer bevisste på å være en motvekt og forvalte våre egne tradisjoner klokt og godt?

Jeg tror advent er en sånn skatt som er faretruende nær å gå tapt. Derfor har jeg så lyst til at flere skal reflektere litt over det enkle faktum at advent kommer før jul. Og at advent er noe annet enn jul. Og at advent er verdt å ta vare på.

Har det noen betydning da? Julestemningen trengs jo i høstmørket, kan vi ikke bare strekke den ut og begynne så fort månedene slutter med -ember? Det får selvsagt bli opp til hver enkelt, men jeg vil gjerne fremheve fire gode grunner til å tørke støv av advent og la den få sin rettmessige plass i stua frem til lille julaften:

1. Forventninger og forberedelser
   Advent er fasten før festen. Disse ukene er forberedelsestiden som trengs før høytiden – for praktiske gjøremål, men mest av alt for hjertet. Å leve i forventningen med tålmodighet, holde igjen med nøkternhet, se framover og glede seg, ett lys om gangen, én luke om gangen, lilla før rødt, kun smaksprøver, forsøk på ro, undring og ettertanke midt i julestria – det er verdt å hegne om! Å gi barna følelsen av «snart, men ikke ennå». For hvor stas er det egentlig med selve julehøytiden hvis man har levd i overdådig jul helt siden midten av november?
2. Innhold og budskap
   Denne perioden har en annen bibelsk tematikk enn julen. Dette er nemlig den tiden i kirkeåret der vi feirer at Jesus er konge – annerledeskongen som til hosianna-rop red inn i Jerusalem på et esel. Vi venter på ham som én gang kom som et lite barn, som kommer til oss hver dag, og som én dag skal komme igjen. Forventningen om Jesu gjenkomst står sentralt i adventstiden. Viktige perspektiver vi ikke bare kan hoppe elegant over, og absolutt ikke noe å sløse bort til fordel for en forskuttert julefeiring.
3. Kalenderen
   Det har skjedd en uheldig høytidsforskyvning de siste årene. Både til jul og påske. Høytidene feires på forskudd og rundes av omtrent akkurat når de egentlig begynner. Det tristeste er at vi kristne er temmelig gode på å la våre egne høytider vannes ut, for eksempel ved å nedtone advent før jul og utelate fastetid før påske, og på den måten vil jeg påstå at vi bidrar vi til vår egen sekularisering. Kirkeåret har i utgangspunktet en dynamisk veksling mellom hverdag og høytid, faste og fest, der skifter og tematikk har en sterk indre sammenheng og oppbygning. Å kutte ut forberedelsesperiodene er å gjøre de kristne festene til noe statisk og monotont, noe som feires mer på populærkulturens premisser enn på kirkehistoriens. Julen varer dessuten egentlig til godt uti januar, så hvis man skiller tydelig mellom advent og jul, er man kanskje ikke lei av julen før den faktisk er over på ordentlig.
4. Røtter og tradisjoner
   Det finnes mange fine adventstradisjoner man skusler bort hvis man tar julen på forskudd. Jeg er overbevist om at vi gir kommende generasjoner en gave ved å la dem bli kjent med sine kristne røtter og tradisjoner. Livet blir rikere og mer variert ved å gjøre forskjell på dager og tider, og verdifulle familietradisjoner skapes.

Kirkeåret – en gavepakke
Jeg tror at disse fire punktene rommer stor rikdom og har en betydning som strekker seg forbi kategorien «smak og behag». Som småbarnsmor er det viktig for meg at familien vår prøver å leve i dette, helt fysisk og konkret, midt i hverdagslivet. Men å være opptatt av å leve det liturgiske året kan være et ensomt prosjekt. Jeg skulle ønske at å være motstrøms på denne måten var noe vi i større grad gjorde i fellesskap som kristne. Det vanlige er dessverre å svi av alt før festen egentlig begynner, og så rydde alle synlige spor tilbake i skuffer og skap når feiringen egentlig burde være i startfasen. Skyldes det mangel på kunnskap, likegyldighet, eller har bare de fleste en helt annen måte å forstå dette på?

Kirkeåret er nok for mange et ukjent konsept, og det er heller ikke så mange år siden jeg oppdaget verdien av dette selv. For de nysgjerrige kan Peter Halldorfs inspirerende bok «Hellig år» være et godt sted å begynne. I forordet kan vi lese:

«Kirkeåret, eller det liturgiske året som det også kalles, er en måte å feire og å leve seg inn i de store hendelsene i Jesu liv. Fra jul til påske, fra pinse til advent følger vi Jesus gjennom evangeliene og lar våre liv innpodes i hans liv. Hvert år er et prisme som får sitt lys fra Kristus og lar det bli reflektert i skiftende farger til ulike tider i løpet av året. Hver høytid gjenspeiler ett aspekt av troens mysterium. I feiringen av de kristne festene, av hver søndag som en påskedag, blir gudstjenesten den hendelsen som uttrykker Kirkens vesen. Den er himmelen på jorden.» (s.8)

Tenk for en mulighet til å fordype seg i vår kristne tro! En pedagogisk gavepakke, rett og slett, klar til å utforskes og tas i bruk.

Hele kirkeåret handler om Jesus. I en så urolig tid som vi lever i akkurat nå, opplever jeg at denne rytmen gir en stødig struktur for livet, noe som bærer når mye kan føles vaklevorent, noe som gir rammer og retning. Jeg trenger det, jeg tror at barna mine trenger det, og jeg tror at vår tids kristne trenger dette. Kirkeåret burde virkelig være mer enn en kuriositet for spesielt interesserte.

Ruth Elise Helland
Teksten ble først publisert i Dagen 21.11.25